redusere kalorier når man ikke har tid til trening

[Lily]

Jeg må først bare si at jeg ikke har lest alt her til punkt og prikke, da jeg brygger på et eller annet og er ikke helt i slaget. Men jeg har skumlest og føler at jeg vil slenge ned et par ord!

Når man har en spiseforstyrrelse, da særlig anoreksi, er ofte frykten for fett og for å legge på seg stor. Hva en ser i speilet reflekterer det skjeldent virkeligheten, men for personen selv er kan det være svært skremmende og ubehagelig. Derfor vil man gjerne gjøre noe med det - alene - og man ender ofte med å slite seg totalt ut - uten resultater! Anorektikere er ofte perfeksjonister og svært selvstendige personer som helst skal gjøre alt selv. Å søke hjelp kan føles som et svakhetstegn, noe man ikke ønsker å vise.

Jeg kjenner ikke seg,og vet heller ikke hvordan du har det med din situasjon. Men jeg "kjenner" spiseforstyrrelsen", og vet hvordan den tenker. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 8 år.

Min anbefaling til deg er å søke hjelp hos noen som kan dette med kosthold! Børge Fagerli er vel enestående her, særlig fordi han forstår seg på dette med kosthold og trening, men også fordi det virker som han forstår seg på jenter med denne lidelsen. Å gjøre ting selv kan gjøre spiseforstyrrelsen din verre, og det ønsker i hvert fall IKKE jeg at skal skje. Ved å ha en som hjelper deg, kan du også (prøve) å legge bort en del av dine tanker ang. mat, trening og kosthold. Du gjør da det du får beskjed om av din veileder, ikke fra spiseforstyrrelsen.

Ofte er det slik at man må gjøre noe som er stikk i strid med anorexien for å oppnå resultater - resultater som du faktisk ønsker!

Til "dere andre": Jeg forstår at dere kan reagere på "Bama" sine utspill, men mest sannsynlig oppleves disse to (i deres øyne) "ubetydelige" kiloene som svært ubehagelig og ekkelt. Hennes 2 kg kan kanskje virke som 20 kg i speilet, og da "ser" man en person på 72 kg istedenfor en på 52 kg - det er jo litt forskjell...

[Solveig]

Vil bare slenge med at det ER mulig å bli helt frisk. Klart, det er mange som vil streve mer eller mindre resten av livet. Men det er mulig! Gjennom IKS har jeg truffet mange herlige damer, og noen kan fortelle at de føler seg friskere enn gjennomsnittsjenta når det kommer til forholdet til mat. Der er det både jenter som er og har vært syke.

Jeg håper du våger å stole på rådene du får her, bama. Du kommer til å kjenne at det er verdt det, når du kan spise noe utenom planen, uten å bli det minste redd for hva det måtte gjøre med kroppen. Det er mulig! Nettopp fordi andre har gjort det før

[Opheliia]

Vil bare slenge med at det ER mulig å bli helt frisk. Klart, det er mange som vil streve mer eller mindre resten av livet. Men det er mulig! Gjennom IKS har jeg truffet mange herlige damer, og noen kan fortelle at de føler seg friskere en gjennomsnittsjenta når det kommer til forholdet til mat. Der er det både jenter som er og har vært syke.

Jeg håper du våger å stole på rådene du får her, bama. Du kommer til å kjenne at det er verdt det, når du kan spise noe utenom planen, uten å bli det minste redd for hva det måtte gjøre med kroppen. Det er mulig! Nettopp fordi andre har gjort det før

Det er egentlig veldig deilig å lese at en kan bli helt frisk!

[S.O.T]

Jeg må først bare si at jeg ikke har lest alt her til punkt og prikke, da jeg brygger på et eller annet og er ikke helt i slaget. Men jeg har skumlest og føler at jeg vil slenge ned et par ord!

Når man har en spiseforstyrrelse, da særlig anoreksi, er ofte frykten for fett og for å legge på seg stor. Hva en ser i speilet reflekterer det skjeldent virkeligheten, men for personen selv er kan det være svært skremmende og ubehagelig. Derfor vil man gjerne gjøre noe med det - alene - og man ender ofte med å slite seg totalt ut - uten resultater! Anorektikere er ofte perfeksjonister og svært selvstendige personer som helst skal gjøre alt selv. Å søke hjelp kan føles som et svakhetstegn, noe man ikke ønsker å vise.

Jeg kjenner ikke seg,og vet heller ikke hvordan du har det med din situasjon. Men jeg "kjenner" spiseforstyrrelsen", og vet hvordan den tenker. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 8 år.

Min anbefaling til deg er å søke hjelp hos noen som kan dette med kosthold! Børge Fagerli er vel enestående her, særlig fordi han forstår seg på dette med kosthold og trening, men også fordi det virker som han forstår seg på jenter med denne lidelsen. Å gjøre ting selv kan gjøre spiseforstyrrelsen din verre, og det ønsker i hvert fall IKKE jeg at skal skje. Ved å ha en som hjelper deg, kan du også (prøve) å legge bort en del av dine tanker ang. mat, trening og kosthold. Du gjør da det du får beskjed om av din veileder, ikke fra spiseforstyrrelsen.

Ofte er det slik at man må gjøre noe som er stikk i strid med anorexien for å oppnå resultater - resultater som du faktisk ønsker!

Til "dere andre": Jeg forstår at dere kan reagere på "Bama" sine utspill, men mest sannsynlig oppleves disse to (i deres øyne) "ubetydelige" kiloene som svært ubehagelig og ekkelt. Hennes 2 kg kan kanskje virke som 20 kg i speilet, og da "ser" man en person på 72 kg istedenfor en på 52 kg - det er jo litt forskjell...

Som Lily sier, personene bak er alltid ulike, men selve spiseforstyrrelsen har et ganske likt ansikt. Det er tallene på vekta som snakker, og forteller deg om du får en god dag eller ikke. Da kan 200 gr være forskjellen på himmel og helvette. Man er ofte ensom i en slik lidelse, å stenge andre ute er lettere enn å be om hjelp. For, ingen kan jo hjelpe uansett, det er jo jeg som er tjukk? Slik tenkte jeg iallefall, kunne gå på vekta før jeg la meg, få "feil" tall og bli kjempestressa.. Har opplevd flere gansger å begynne å hyperventilere, kaldsvette for så å MÅTTE ut å løpe. Dette skjedde oftest midt på natta, om jeg bare var oppe på do f.eks.. Så nei, det er ikke noe logisk i en spiseforstyrrelse. Man plages, lider inne i seg uten å være i stand til å hjelpe seg selv. Eneste medisineringa mi var å løpe, løpe, løpe.. Og som alenemamma til en toåring, sier det seg selv at jeg hadde nok å gjøre utenom det her å. Holdt på å bli tullete til slutt..

Redningen min var gode venner, psykolog, begynte med boksetrening så fikk ut litt aggresjon der.. Det er mange måter å bli bedre på, kommer vel an på den enkelte.. Vil ønske deg lykke til, kiloene betyr virkelig INGENTING i det store og hele.. Man må bare lære seg å akseptere, man er virkelig et unikt og herlig menneske som man er.

Ikke la noen andre bestemme over DITT liv <3

[bama]

Jeg må først bare si at jeg ikke har lest alt her til punkt og prikke, da jeg brygger på et eller annet og er ikke helt i slaget. Men jeg har skumlest og føler at jeg vil slenge ned et par ord!

Når man har en spiseforstyrrelse, da særlig anoreksi, er ofte frykten for fett og for å legge på seg stor. Hva en ser i speilet reflekterer det skjeldent virkeligheten, men for personen selv er kan det være svært skremmende og ubehagelig. Derfor vil man gjerne gjøre noe med det - alene - og man ender ofte med å slite seg totalt ut - uten resultater! Anorektikere er ofte perfeksjonister og svært selvstendige personer som helst skal gjøre alt selv. Å søke hjelp kan føles som et svakhetstegn, noe man ikke ønsker å vise.

Jeg kjenner ikke seg,og vet heller ikke hvordan du har det med din situasjon. Men jeg "kjenner" spiseforstyrrelsen", og vet hvordan den tenker. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 8 år.

Min anbefaling til deg er å søke hjelp hos noen som kan dette med kosthold! Børge Fagerli er vel enestående her, særlig fordi han forstår seg på dette med kosthold og trening, men også fordi det virker som han forstår seg på jenter med denne lidelsen. Å gjøre ting selv kan gjøre spiseforstyrrelsen din verre, og det ønsker i hvert fall IKKE jeg at skal skje. Ved å ha en som hjelper deg, kan du også (prøve) å legge bort en del av dine tanker ang. mat, trening og kosthold. Du gjør da det du får beskjed om av din veileder, ikke fra spiseforstyrrelsen.

Ofte er det slik at man må gjøre noe som er stikk i strid med anorexien for å oppnå resultater - resultater som du faktisk ønsker!

Til "dere andre": Jeg forstår at dere kan reagere på "Bama" sine utspill, men mest sannsynlig oppleves disse to (i deres øyne) "ubetydelige" kiloene som svært ubehagelig og ekkelt. Hennes 2 kg kan kanskje virke som 20 kg i speilet, og da "ser" man en person på 72 kg istedenfor en på 52 kg - det er jo litt forskjell...

Takk for kloke ord og rådet om Børge Fagerli. Muligens jeg tar å sjekker ut mulighetene med veiledning fra ham.

Håper det går bra med deg med tanke på din spiseforstyrrelse.

Vil bare slenge med at det ER mulig å bli helt frisk. Klart, det er mange som vil streve mer eller mindre resten av livet. Men det er mulig! Gjennom IKS har jeg truffet mange herlige damer, og noen kan fortelle at de føler seg friskere enn gjennomsnittsjenta når det kommer til forholdet til mat. Der er det både jenter som er og har vært syke.

Jeg håper du våger å stole på rådene du får her, bama. Du kommer til å kjenne at det er verdt det, når du kan spise noe utenom planen, uten å bli det minste redd for hva det måtte gjøre med kroppen. Det er mulig! Nettopp fordi andre har gjort det før

Det er jeg ikke i tvil om at det går an, og jeg har også møtt de som har slitt i årevis og likevel blitt helt friske. Men jeg må si at mitt håp om å bli helt frisk er lite. Jeg hadde et stort håp en stund, men enkelte ting sitter veldig dypt. Likevel er det landet frisk målet og jeg gir meg ikke så lett. Jeg drømmer om engang å bli fri fra anoreksien. Noe som jeg ser på som noe mer enn bare frisk fra diagnosen. Uten at jeg skal lage en lang utbrodering om det nå

Som Lily sier, personene bak er alltid ulike, men selve spiseforstyrrelsen har et ganske likt ansikt. Det er tallene på vekta som snakker, og forteller deg om du får en god dag eller ikke. Da kan 200 gr være forskjellen på himmel og helvette. Man er ofte ensom i en slik lidelse, å stenge andre ute er lettere enn å be om hjelp. For, ingen kan jo hjelpe uansett, det er jo jeg som er tjukk? Slik tenkte jeg iallefall, kunne gå på vekta før jeg la meg, få "feil" tall og bli kjempestressa.. Har opplevd flere gansger å begynne å hyperventilere, kaldsvette for så å MÅTTE ut å løpe. Dette skjedde oftest midt på natta, om jeg bare var oppe på do f.eks.. Så nei, det er ikke noe logisk i en spiseforstyrrelse. Man plages, lider inne i seg uten å være i stand til å hjelpe seg selv. Eneste medisineringa mi var å løpe, løpe, løpe.. Og som alenemamma til en toåring, sier det seg selv at jeg hadde nok å gjøre utenom det her å. Holdt på å bli tullete til slutt..

Redningen min var gode venner, psykolog, begynte med boksetrening så fikk ut litt aggresjon der.. Det er mange måter å bli bedre på, kommer vel an på den enkelte.. Vil ønske deg lykke til, kiloene betyr virkelig INGENTING i det store og hele.. Man må bare lære seg å akseptere, man er virkelig et unikt og herlig menneske som man er.

Ikke la noen andre bestemme over DITT liv <3

Takk for at du deler dine erfaringer og tanker. Setter pris på det!

Jeg har vel lært selv at uansett hvor tynn jeg blir, så er det aldri nok. Men noe inni meg klarer ikke å akseptere meg selv og jeg jobber mye med dette i terapi. Samtidig vet jeg ikke om jeg er i stand til å endre mine tanker rundt meg selv og mitt selvbilde. Det du sier er så sant, man må lære seg å akseptere. Problemet mitt er at jeg ikke klarer det, jeg finner ikke aksepten. Kanskje jeg bare trenger mer tid, kanskje jeg aldri kommer dit. I mellomtiden prøver jeg å finne måter å håndtere denne angsten. Og å kontrollere maten, vekten og treningen hjelper på å dempe de destruktive tankene. Målet er jo å kunne slippe bruke disse tingene, men bare være meg selv og være fornøyd med den jeg er.

Jeg drømmer om å kunne spise, sove, slappe av, og hoppe over en treningsøkt uten å holde på å forgå av dårlig samvittighet. Eller ikke bry meg om hva vekten viser, fordi den er jo bare et tall. Er det mulig?

[Lily]

Å bli frisk av en spiseforstyrrelse krever beinhard jobbing, men det er helt klart mulig. Det er veldig lurt å ha ulike målsetninger for hva man skal oppnå, både kortsiktige og langsiktige! Du nevner selv at du går i terapi, det er veldig bra! Det er så vikitg å prate med noen andre mennesker om det, og det trenger ikke være fagpersoner. Et nært familiemedlem, en god venn eller en som er eller har vært i en lignende situasjon (som selvfølelig motiverer og hjelper deg til å bli frisk) kan være like bra...

Du sier også at du ikke klarer å akseptere din egen kropp, og det er en klassisk gjenganger hos en person med spf. Noen ganger trenger kanskje ikke det første målet å være å lære seg å akseptere sin egen kropp, men kanskje bare å akseptere at du ikke aksepterer din egen kropp - uten å måtte ty til ulike virkemidler for å prøve å endre den. Når man konstant går å hateer sin kropp er veldig stressende, og det er ikke bra for kroppen. Uansett hva du gjør da, så vil kroppen jobbe imot deg.

Det er vanskelig å gi noen konkrete råd i DIN situasjon, men er det noe du lurer på, så ta kontakt!

Jeg noen ganger blogger om personer som har spiseforstyrrelser og som kjemper seg ut av den - hold deg for guds skyld unna de som ikke gjør det! Dette er ei som sliter, men som jobber for å bli frisk og som skriver om hva hun gjør.

Stå på bama, det er mulig!

[Opheliia]

Jo mer jeg leser, jo mer innser jeg at det problemet jeg prøver å feie under teppet er veldig tilstede enda..