Den mentale delen av vektnedgang

[TheMartine]

Hei hå!

Jeg er en jente på 26 år, som etter å ha vært tjukk og vel så det helt siden barneskolen, har klart å kvitte meg med rundt 20 kilo. Jeg er fremdeles langt fra mål, i hvert fall bør jeg ned 10-15 kilo til, men det er noe litt annet jeg har lyst til å diskutere med dere her.

Jeg ser nemlig fint lite bli skrevet om hvordan psyken spiller inn i en slankeprosess. Alle har jo sine grunner til at de har blitt store, og jeg innbiller meg at for mange sitter årsaken langt dypere enn at man bare er glad i mat og ikke liker å bevege seg.

For å starte et sted kan jeg jo fortelle kort om det jeg har slitt med. Jeg har i alle år blitt mobbet kraftig, både hjemme og på skolen, for måten jeg har sett ut. Etter hvert ble jeg så sjenert og fikk et så dårlig forhold til min egen kropp at jeg sluttet å bevege meg. Jeg ville helst ikke være synlig i det hele tatt, og skulket både gym, svømming og skoleturer. Jeg visste egentlig ikke om andre treningsmåter enn å løpe langs veien (på bygda er det mye vei å løpe langs), men tanken på at noen skulle se meg gjorde at jeg heller holdt meg inne.

Vendepunktet for meg kom da jeg var noen og tjue år, og sto mellom to jobber. Jeg hadde plutselig tid til overs, og ble overtalt av en venninne til å bli med på vårt lokale treningssenter. Etter det har jeg brutt stadig flere barrierer, jeg begynte å gå alene, svømme med andre, svømme alene, jogge foran andre, og nå har jeg begynt på Krav Maga, og turt å stupe kråke for første gang.

Men midt oppi alt dette, sliter jeg enormt med det mentale. Jeg lever fortsatt på et strengt kaloribudsjett, og føler meg fanget av noe som begynner å ligne skummelt mye på tvangstanker. Jeg spiser så å si aldri mat andre har laget, og skulle jeg måtte kjøpe noe ute, kan jeg bli stående i lang tid med gråten i halsen før jeg klarer å velge noe. Da blir det som regel noe latterlig lite (et eple, grønnsakssuppe o.l.). Skulle jeg en dag bikke over kalorigrensen jeg har satt, får jeg enormt dårlig samvittighet og kan kutte det ned til det halve dagen etter. Som for å straffe meg selv for glippen. Det har gått så langt at jeg gjerne venter lengst mulig før jeg spiser, for da blir jeg etter hvert dårlig, kvalm og slapp, og da vet jeg at det tærer på kroppen. Da har jeg liksom vært flink.

Til slutt vil jeg bare si at jeg vet dette ikke er sunt, og jeg tar gjerne imot råd. Slankingen har ført meg ned i flere omganger med milde og ikke så milde depresjoner, og slik skal det jo ikke være.

Det hadde vært interessant om det er andre som kunne tenke seg å dele sine mentale vanske rundt slanking.

[Gjest Banan Arne]

1. Det var ikke koselig å høre.

2. Det høres ut som du kommer til å ende opp anoreksia.

Umm.. for meg var det aldri så drøyt... Jeg har vært slank og i form så og si hele livet mitt, men da jeg ble 18 så sluttet jeg på skolen og ble latterlig lat.. Jobben min var på ett kontor, så jeg bare satt og spilte og spiste crap over 2 år. Dette gjorde jo at jeg la på meg 15kg. Så begynte vennene mine å kalle meg feit. Det likte jeg ikke. Jeg ble sur og begynte å trene. Trente hele sommeren og gikk ned de 15kg.

I starten var det vanskelig å komme i gang og de gikk ganske sakte, var ikke før i november jeg begynte å trene 4-5 ganger i uka og da fikk jeg en latterlig progresjon, og dette gjorde jo at jeg syntes at det var morsommere. Nå handler det ikke mer om utsende, men nå er det bare gøy å bli sterkere og bedre! Pushe seg selv og se hvor langt jeg kan gå. Såå ja...

Når det kommer til depresjoner pga av trening så er jo det ikke bra. Du trenger ikke pushe forandringen så hardt. Hvis du trener 3-4 ganger i uka, spiser sunt så kommer det jo veldig fort. Du har jo mistet 20kg og det er jo ganske mye. Jeg vil anbefale styrke trening for å få opp muskelmassen din, slik at du forbrenner mer også. Annet du kan gjøre er kjøpe deg en proteinshake som du kan ta om morgenen og etter trening. Jeg pleier å blande min med egg og melk om morgenen og det er ganske mettende og holder lenge. Samtidig er min god så det er nam-nam.

Trening og kosthold skal ikke være en vond greie. Det du trenger å gjøre mer research om hvordan du kan få effektivisert treningen og dietten din. Dette hjelper også masse på motivasjon! Skriv treningslogg også! Og ta bilder! Jeg skulle så ønske jeg hadde blir fra mine runde dager!

[Velvet]

Min historie;(advarsel, langt!)

Du har nettopp hentet posten og er utslitt av gåturen fra postkassa og opp. Du legger deg i senga og hiver etter pusten mens du prøver å finne på enda en unskyldning for at du ikke tåler gåturen på 100 meter uten å måtte hvile i en halvtime etterpå.Etterpå ser du ett program om overvekt og sykdommer på tv, om diabetes, barnløshet, tidlig død og muskulatur som ikke tåler vekta di. Dette vedgår jo ikke deg, du er jo ikke sååå tykk, før du prøver å klemme deg inn i ett par jeans i str. 52. De passer ikke. De er blitt for trange og du får pusteproblemer når du legger deg på rygg for å prøve å få dem igjen. Du har jo ikke andre bukser, den må passe!

Du ser deg selv i speilet. Studerer deg nøye. Herregud, du er feit! Hva om du har PCOS eller diabetes? Du vil jo ha barn en gang i framtiden, og hvilken mann vil egentlig røre dette? Herregud, du er så fæl, og du nekter å kjøpe bukser i str. 54!

Sånn begynte det. Dette var 18. februar 2009. Jeg begynte å spise mange små måltider, fyllte opp på frukt - gjerne 3-4 appelsiner om dagen, youghurt, brød med magert pålegg og reduserte middagsporsjoner med massemassemasse grønnsaker. I tillegg la jeg inn tre harde intervalløkter pr uke, samt 2-3 saltimer mandag til fredag. Gikk ned til str. 50 på 2 uker og fikk blod på tann. Intensiverte treninga og passet på kosten. Gikk ned til str. 48 etter 5 uker, men turte fortsatt ikke veie meg av frykt for hvor mye over 100 kg den vekta ville vise.

Det var jo ingen som så at jeg gikk ned i vekt, og jeg sa ingenting om det heller. Ingen overvektige vil prate om at de slanker seg for det legger ett press på dem, samt at de frykter blikkene når de ikke går ned i vekt, eller føler de ikke går ned i vekt. Jeg ble litt deprimert. Jeg ville jo "rase ned i vekt" og kvitte meg med evt. diabetes og pcos. Jeg fikk øynene opp for lavkarbo. Det var vanskelig å vri om hodet til å spise fløte og bacon, og det turte jeg ikke heller. Så i begynnelsen gikk det mye i torsk og grønnsaker, kjøtt og grønnsaker og bær. Carbs var evil og det måtte man holde seg unna for enhver pris. Samtidig merket jeg at den sulten jeg hade hatt med disse 5 ukene med små porsjoner med youghurt og brød forsvant og jeg fikk en het ny livsenergi. Jeg turte å prøve å spise fløte og bacon, og smør, og leste og leste om lavkarbo til hodet nesten sprengtes. Samtidig trente jeg mer enn ever.

Ut på vårparten begynte mamma å legge merke til at jeg var blitt tynnere i leggene, og da var katta ute av sekken. Kunne ikke skjule slankingen min lengre. Dette satte ett helt nytt mål i livet mitt, for selv om det bare var mamma som visste det, så la det ett press på meg. Mamma er av den årvåkne sorten, som legger seg borti alt. "Hvorfor spiser du det og det når du slanker deg", kan heve ett bryn om man gjør noe hun mener er unormalt osv. Så her var det bare å holde fokus og skjerpe seg. For mamma forventet jo tross alt noe ...Jeg var helt fokusert på å holde karbohydratene minimalt og å trene maksimalt, og det funket jo. Jeg gikk jo ned. At jeg ikke kunne røre meg fra sofaen etter trening tok jeg ikke notis av.

Høsten kom, og nå var det plutselig blitt veldig tydelig at jeg hadde gått ned. "Herregud som du raser ned i vekt" eller "Du er jo bare halve deg"...frasene om at jeg måtte ha hatt operasjon kom, og jeg hørte folk diskutere om jeg var syk eller noe siden jeg hadde "mistet så mye vekt så raskt". Jeg hadde jo ikke det. Det hadde jo gått ett halvt jævla år med blodslit og fokus.

Det var omtrent der det skjedde noe igjen. For første gang i livet ble jeg bedt med ut på date. Ja, jeg hadde rotet litt før, hatt kjærester i ungdomstiden osv, men aldri blitt bedt med ut på date. Bare ett problem - middag ute...ingen kontroll på maten, og dette midt i en ukedag! Jeg endte med å spise kjøttet og flytte litt rundt på potetene og sausen. Jeg svevet imidlertidig høyt på at jeg hadde kjøpt meg nye klær i str. 44/46. Tenk. Jeg hadde kjøpt klær på Vero Moda, ett sted jeg bare kunne drømme om før.

Etter jul turte jeg å gå på vekta. Da veide jeg 97 kg. Etter det ble jeg besatt av vekta. Måtte hele tiden ha den ned, ned og ned og gikk den opp fra en dag til den neste litt gikk jeg i kjelleren og begynte å straffe meg med ekstra trening som den svake personen jeg var. Jeg regnet meg fram til at jeg veide 118 kg for noe år tilbake og jeg hadde lagt på meg litt etter det igjen, så jeg kalkulerte med at jeg hadde veid en maksvekt mellom 130-135 kg.

Det neste som skjedde var at jeg byttet treningssenter og fikk hjelp av en treningsveileder til trening. Av en eller annen grunn fikk han meg til å være litt mer åpen om min situasjon, jeg...som alltid har villet skjule ting for omverden. Etter det har jeg vært svært åpen om slanking og vektreduksjon. Det var omtrent der jeg også begynte å interesser meg for bakgrunnen bak helse,trening og kosthold og begynte å bruke nesten all min tid på dette. Jeg spiste fremdeles lite og trente fremdeles veldig, veldig mye, og hver gang til jeg var gjennomtrukket av svette. Gikk ned ca. 20 kg resterende av det året, og nå hadde jeg også begynt å få høre at jeg var veldig søt og min personlighet forandret seg radikalt fra innadvent til utadvent. Jeg shoppet klær omtrent hele tiden, hver dag noe nytt, og begynte å gå ut masse i helgene. Jeg som aldri hadde gått ut før. Jeg følte meg ikke helt vel om jeg ikke hadde vært ute helg og fått minst 4-5 gutters oppmerksomhet.

Tett opp mot jul 2010 våknet jeg en morgen med hodepine og det som føltes som tidenes tømmermenn. Ble rett og slett kvalm av å røre meg. Men det var tross alt bare fredag, og man SKULLE trene på morgenen i ukedagene. Hadde klær i tørketrommelen som måtte tørkes og stavret meg på vaskerommet mens rommet spinnet og spyet lå øverst oppi halsen. Det går vel over tenkte jeg, og gikk på badet for å dusje. Dusj hjelper mot alt, og jeg hadde tross alt vært både kvalm og sliten før på trening men det gikk altid over. Satte på dusjen, synet flimret, og der gikk jeg pang i gulvet. Ramlet med ryggen over toalettet og har trolig synket ned i liggende posisjon derfra. Våknet av kalddusjvann i trynet. Aner ikke hvor lenge jeg hadde vært borte, men det var ikke mer enn 10 minutter.Turte ikke si noe til foreldrene mine om dette, og jeg var alene da det skjedde. Legens konklusjon var ganske klar og jeg fikk en sånn liten aha-opplevelse, men jeg avfeide den og gikk for å trene 5 timer etterpå. Jeg var virrete i hodet i 6 uker etterpå.

Nyttår 2011 bestemte jeg meg skulle være mitt år og at jeg skulle eie flat mage til jul 2011. Funket veldig fint i ca. 2 uker. Så ble jeg slapp og greide ikke å presse meg på trening. Ville bare sove i en uke, før jeg fikk feber delux. Skikkelig sånn hot'n cold om hverandre. 41 i feber og jeg lå og svettet og frøs mens jeg hadde dårlig samvittighet for null trening. En uke med dette, og så fikk jeg vondt i halsen som ble verre gradvis over en uke til det var så smertefullt at jeg bare ville gråte. Niks drikke og niks mat. Aldri hatt så vondt verken før eller siden. Vil heller føde barn enn det der igjen! Etter 6 legebesøk på en uke ble det klart at jeg var rammet av kyssesyken og ikke bare tonsilitt. Jeg ville bare grine. Niks trening på sikkert ett ååår. Tanken var helt forferdelig. Tenkte på alt jeg ville legge på meg av dette mellom feberrier og det faktum at jeg måtte sove i 4 timer etter å ha vaska håret mitt.

14 dager uten mat, hvor jeg hadde drømt om hamburgere og laks i dillsaus, syns at baconpølser lukta himmelsk enda jeg ikke spiser svin og digga dufta til potetgull med ost og løk, var jeg vant til å ikke spise- Tenkte på å la være å spise slik at jeg kunne gå ned litt når jeg endelig klarte å spise mat igjen. Jeg spiste en halv skive loff uten skorpe, med blåbærsyltetøysaft på, og kjente at bare det lille der ga meg energi. Alle sa at jeg trengte næring og måtte spise. Problemet var at det jeg klarte å spise var loff uten skorpe, gele, vaniljesaus, sjokoladepudding, potetmos, lunkne supper osv. Følte at jeg lå i sukkerlake etter en uke og trengte å trene. Da var det stopp og jeg begynte å spise mer normalt karbredusert. Snek seg inn noe brød da, siden jeg ikke hadde overskudd til å lage mat.

Ble sliten av å hente posten igjen, sliten av å vaske klær, sliten av å bære en kurv fra badet til vaskerommet. Jeg følte meg ikke bra, og fikk ikke lov til å gjøre NOE som helst av mammaen min, som hadde hørt fra kirurgen på sykehuset at milten som regel sprakk når man gjorde dagligdagse ting. Kunne faktisk kjenne at milten og levra mi stanga mot costalbuen så hoven var de. Og jeg følte meg råtten der jeg lå i sofaen dag ut og dag inn og trykka på fjernkontrollen. Kutta selvsagt på maten da.

Tre uker etterpå hadde jeg influensa. To uker etter det igjen hadde jeg influensa. En uke etterpå hadde jeg lngebetennelse, og når jeg endelig etter 13 jævla uker på sofaen og blodprøver 2-3 ganger i uka fikk trene (30 minutter x3 i uka og ingen kontaktsport) så sprang jeg direkte fra legen til treningssenteret, bare for å oppdage at 2kgsvektene sleit meg ut . De mente jeg måtte ta det rolig og trene meg opp. Jeg var enig i det, og det funket i to uker før det var fullmaks på trening igjen for å gå ned det jeg hadde gått opp.

Ny influensa, ny lungebetennelse. Nytt besvimelsesanfall. Gikk på 1000 kcal om dagen, hovedsakelig fra fett, og trente 2-4 timer + hunden. Mistet all styrken min, og ville spy av å løfte kun vektstanga uten vekter. Hadde flere episoder hvor jeg holdt på ramle av mølla mens jeg jogga fordi jeg var svimmel. Mer influensa, masse hodepine, mye kvalme, lungebetennelser, osv. Og sånn gikk vel stort sett hele fjoråret. Gikk til en akupuntør og hun kalte meg ett klassisk skoleboktilfelle hvor hele kroppen har blitt i ulaget. Jaktet fremdeles på den ultimate fettforbrenneren som ga meg flat mage.

______

Januar 2012

Jeg har innsett at jeg kan ikke trene meg ihjel og spise minimalt. At fjoråret var helt ræva skyldes nettopp dette. Immunforsvaret mitt har vært helt og totalt gåent og kroppen har reagert med å sette ned foten. Jeg har også innsett at carbs er ikke evil monster. Det kommer an på hvilke karbohydrater og hvordan man spiser dem. Vegard Lysne skal ha mye av takken for dette. Jeg har sett han rundt omkring på nettet lenge før fitnessbloggen og funksjonell hverdag ble en del av min leseliste. Jeg har innsett at kosten min trenger ikke å være perfekt og at jeg trenger ikke å gi 110% jernet på hver bidige trening. Jeg trener fortsatt 1-2 ganger om dagen 5 dager i uka, men det er fordi jeg liker det sånn. Og faktisk har magen min krympet siden før jul, selv om jeg har spist litt poteter og grønnsaker med stivelse.Spiser dog ikke korn i hverdagen, da jeg anser det som evil monster

Jeg kan fremdeles stå på butikken og ikke greie å kjøpe ett eller annet fordi det inneholder for mye carbs eller for mye fett. Men det jobber jeg med. Jeg liker også å være litt sulten, det er mye bedre enn å være stappe mett. Men jeg har også lært meg å kjenne på kroppen når det er nødvendig å gi den næring.

Moralen er: Spis mat. Finn en måte å spise på som du liker. Tørr å spise mye mat og trene fornuftig og se hva som skjer. Det verste som kan skje er at du går opp litt, og det trenger ikke å være fett. Det kan være vann og det kan være muskler. Å gå opp litt er ikke verdens undergang.

Det er heller ikke verdens undergang om du en gang i uka spiser en sjokolade eller 4 pizzastykker. Før kunne jeg få grisedårlig samvittighet fordi jeg var så svakt. Nå bare klapper jeg i hendene og rister på skuldrene. Gjort er gjort og spist er spist. Vi får gå videre. Det var ikke helt verdt det, men det var verdt å kunne gå på kino med kosekompisen en vanlig tirsdag og kunne spise en lakrisstang uten at jeg måtte trene 4 ganger så hardt neste dag.

Selv om man tror en selv er unntaket fra alle regler som finns. At man må sulte seg for å gå ned i vekt, eller at man må trene så så mye for å få effekt, eller, den klassiske; At en selv kan trene ræva av seg til alle døgnets tider uten at man får lide for det en eller annen gang ned i veien...så stemmer ikke dette. Alle fysiologiske regler stemmer for alle i en eller annen grad.

Jeg gikk ikke ned ett gram i fjor. Jeg gikk faktisk opp en god del. Oh well. En eller annen gang går det nedover skal man se. Mens jeg venter er jeg egentlig helt ok med min egen kropp, sånn for det meste. Har mine dager hvor alt er ræva og jeg føler meg feitere enn jeg noensinne har vært. Men det går over. Spesielt om jeg får sminke og frisere meg, ta på meg en av mine 100 kjoler og høyhælte sko. Alt blir bedre i høye hæler. Jeg går stort sett med hodet hevet og ser folk i øynene. Fremdeles blir jeg litt satt ut når noen påpeker at jeg er "tjukk", og det merkelig er jo at det er den ene fyren 1 gang i halvåret som sier dette som fester seg. Ikke de ørten andre som kan si at jeg er søt, sexy eller deilig. Det er jentelogikk på sitt beste

[Kjersti]

Jeg har gått ned 60 kg siden september 2010 og jeg hadde aldri i verden klart det uten min pt som etter hvert ble min treningskompis. Han har vært en fabelaktig støtte mentalt. Det skjer mye med hode når man går ned så mye. Jeg klarte ikke så se endringene selv, selv om jeg så bilder underveis. Hodet mitt var fortsatt innstilt på at jeg veide 140 kg +. Uansett hva folk fortalte meg, klarte jeg selv ikke å innse at jeg hadde gått ned mange kilo.

Timene med han, og samtalene med han om endringene som hadde skjedd med meg, ble etter hvert en sannhet også for meg. Jeg klarer fortsatt ikke å se i speilet at jeg har gått ned 60 kg, men vekta forteller meg det, og størrelsen på klærne sier også sitt. Jeg jobber fortsatt mye med det mentalet for å klare å henge med på alle endringene som skjer, at jeg også har mistet min motivator, pt og treningskompis, gjør ikke treningssituasjonen noe enklere. Har fortsatt noen kilo til som skal av, eller fett som skal erstattes med muskler, men det får ta den tiden det trenger nå. Viktig å ha hode med seg i slike livsstilsendringer, for det er jo det det er til syvende og sist.

[TheMartine]

Takk for fine svar.

Det er to ting som faller meg inn når jeg leser historiene deres, og det første er at jeg får følelsen av at de som har slitt med vekta store deler av livet, også sliter mest med å bli kvitt de overflødige kiloene. Det er helt sikkert mange åpenbare årsaker til dette, som for eksempel at det tar lengre tid for disse å legge om vaner de har hatt i mange år. Det er vel også slik at en som har vært overvektig lenge vil ha en kropp som kjemper mer i mot enn en som bare nylig har lagt på seg.

Men jeg tenker også at vi som har kjempe mot overvekt hele livet, også har en del mentale utfordringer som andre overvektige ikke har. Jeg har vel ikke vært normalvektig siden før barneskole en gang, så om dette stemmer kan i hvert fall ikke jeg svare på, men det er en teori som står sterkt hos meg.

Det andre som slår meg er at mange som går ned mye i vekt ikke ser eller merker forskjellen selv. Dette hadde jeg hørt fra flere storslankere før jeg begynte selv, men jeg kunne virkelig ikke tro at det var sant. At noen ikke merker forskjell på 30 kilo, det høres jo helt høl i huet ut, ikke sant?

Men det skulle vise seg at jaggu var det sant. For akkurat som du sier, Kjersti, ser heller ikke jeg forskjell på meg selv. Riktignok har jeg bare gått ned 20 kilo, ikke 60, men en skulle jo tro at det var noe man merket. Enten på energibruken, kroppsfasonge, selvfølelsen eller hva som helst. Den gang ei. Kanskje henger også dette sammen med at de som har vært overvektige lenge, bruker lenger tid på å se sitt nye speilbilde skikkelig. For meg er det snart to år siden jeg først kom ned til vekten jeg har nå, men jeg føler meg fortsatt like tjukk og fæl.

Jeg vet ikke hvordan det oppleves for andre, men for meg er det en enorm kilde til frustrasjon. Jeg prøver fremdeles å komme lenger ned i vekt, men stanger hodet i veggen samme hva jeg prøver. Når jeg samtidig ikke merker forskjell på meg selv før og etter 20 kilo, føles det egentlig helt bortkastet. Faktisk har jeg det verre med meg selv nå, og det er dager hvor jeg er så langt nede at jeg ikke orker tanken på å leve videre.

Dette er bare noe av det jeg tenker rundt slanking. For meg er det i hvert fall det mentale som byr på de største utfordringene, og jeg savner en ordentlig diskusjon rundt dette.

Fint og flott med kostholdstips og treningslogg, men hvordan får man orden på hodet?

[MinaMarie]

Jeg har selv slitt i mange år med kropp og vekt, og er nok av typen som beskrives over, som ikke helt ser det selv når kiloene forsvinner. Jeg kan den ene dagen være superstolt over magen som er flatere enn noen gang, men dagen etter grine over en valk et annet sted som bare ikke vil bort... (Så kanskje ikke helt 100%, men en variant).

Jeg tenker litt at man har jo mest sannsynlig vært overvektig i mange år (jeg har iallefall) og dermed brukt like lang tid på å innstille hodet og kroppsbilde etter den høye vekta, ikke alle naturligvis, men i mitt tilfelle har det ødelagt stort sett alt av positiv selvsnakk osv. Men da går det kanskje ikke like naturlig at man plutselig skal føle seg tynn og fin om kiloene forsvinner på relativt kort tid iforhold til tiden man har hatt kiloene på kroppen? Litt tilvenningstid synes jeg iallefall man skal tillate seg, tryggheten kommer innenfra, og den tar tid å bygge opp når den har vært liten/ikke-eksisterende i lang tid.

Personlig har jeg fått (bedt om, men han var helt enig og hadde villet spørre meg lenge, men ikke helt følt seg komfortabel med det siden jeg ikke hadde en direkte spisefortyrrelse i form av bulumi eller anoreksi) rekvisjon fra legen for å komme meg til psykolog for å få hjelp til å få et sunnere bilde av meg selv og mat. I perioder tenker jeg ikke på annet, alt går på utregning av kalorier brukt/spist, hva jeg kan redusere, legge planer for videre vektnedgang osv. Jeg vet at det ikke er sunt eller normalt, men jeg kan ikke noe for det. Etter ti år med en kropp som ikke har reagert som den 'skal' på trening & redusert kalori inntak og dermed påfølgende leksjoner og irrettesettelser av bedrevitere og folk som visste hva de snakket om, var jeg som Velvet skrev over her, overbevist om at jeg bare måtte jobbe tre ganger som alle andre for å få en brøkdel av resultatene. At sånn bare var det med kroppen min. Kom det ikke noe resultater hadde jeg ikke gjort noe bra nok, redusert for lite kalorier osv. Godtok svimmelhet, ubehag, besvimelser og kraftige temperatursvingninger for det var bare 'følelsen av at resultater var på vei'. Det er jo et offer, sant? Jeg innbiller meg at viljestyrke er ferskvare og trenger resultater og motivasjon som påfyll for å ikke gå ut på dato, så når kroppen brytes ned isteden som et resultat av alt for lite mat og altfor hard jobbing er det bare snakk om tid før man sprekker. Da kommer stemmen i hodet og skal minne deg på at du er feit, ingen liker feite folk og du kommer til å leve resten av livet som ulykkelig, udugelig og mislykket om du ikke skjerper deg!

Det er trist å definere seg selv utifra vekt, og jeg misunner de som ikke gjør det, men greier ikke la være. Det verste for meg er at det har gått ut over andre områder av selvtilliten. Før kunne jeg si til meg selv at jeg var iallefall smart og en alright person med mye å gi. Men etterhvert som jeg ikke fikk noe som helst tilbakemeldinger eller oppmerksomhet for den jeg var, så skyldte jeg det på vekta og lot det gå over til at jeg ikke var spesiell nok til å bli glad i så da var det ikke nok å være meg uansett. Nå har jeg liten selvtillit for egne evner på jobben, blandt venner og spesielt i sammenhenger med nye folk. Jeg setter meg selv automatisk nederst på rangstigen og blir sjokkert og får tårer i øynene om noen skulle uttrykke noe annet.

Selv når (wow, positiv for en gangs skyld) jeg nå forhåpentligvis kommer ned dit jeg vil, tror jeg fremdeles at frykten for å gå opp igjen vil definere meg like mye og selvsnakken derfor vil være like nådeløs og slem. Sånn sett tror jeg at psykolog-hjelpen ikke kunnet komme på et bedre tidspunkt, så jeg kan få verktøy for å jobbe meg ut av min egen selv-hets. Det er jo ingen som vinner på det, jeg vet jo det selv også, rent logisk sett, men logikken vinner sjelden når følelsene tar over. Og følelsene styres av erfarte inntrykk og situasjoner, ikke av nye impulser, så det tar nok litt tid å få omprogrammert det i hodet, men jeg håper jeg greier det. Det er ikke noe særlig å være avhengig av andres meninger og oppfatninger av deg for å kunne si noe positivt om seg selv. Jeg vil kunne si jeg er flott uten å føle at jeg må legge til 3 gode grunner andre har bekreftet for at det skal 'gjelde'.

Med andre ord tror jeg at det krever like mye jobb med det mentale som det fysiske for å kunne få den lykkefølelsen vi har trodd kom automatisk med vekttapet.....

[TheMartine]

[*snip*]

Her trekker du fram mange viktige poenger.

Ja, jeg er helt enig i at det er viktig å spørre seg selv hvorfor man faktisk ønsker å gå ned i vekt. Likevel ser jeg egentlig ikke noen stor forskjell på om det var helse eller samfunnets meninger som var motivatoren. Begge deler føles nok like viktig, selv om de selvsagt ikke er det.

Jeg for min del har god helse, og trenger absolutt ikke gå ned mer på grunn av den. For meg er det nok viktigere å bli kvitt overvekten fordi jeg mener den er grunnen til at jeg har lav selvfølelse. I tillegg føler jeg meg forhåndsdømt på grunn av mine ekstra kilo, og det er veldig vanskelig for meg å finne klær, selv om jeg nå bruker cirka 42-44 i bukser. Så det er praktisk element med i regnestykket, også.

Når du spør om jeg har vurdert å snakke med noen som kan dette med slanking, er vi vel inne på mye av grunnen til at jeg meldte meg inn i forumet her. Jeg tror ikke det sitter psykologer bak ethvert navn her, men håpet er å komme litt nærmere en løsning på problemet. Eller tenkte du kanskje mer på en profesjonell av noe slag? For da aner jeg ikke hvem jeg skulle snudd meg til.

Og du har helt rett i at livet handler om mer enn mat og trening. Eller, jeg er i hvert fall enige i at det burde gjøre det. For de tre siste årene har det vel knapt vært plass til andre tanker i hodet mitt. Samtidig som slankingen er en tidkrevende syssel, har jeg også et fulltidsstudium og to deltidsjobber, og dermed er det lite tid til å gjøre noe annet. I tillegg har det aller meste som er hyggelig for meg, noe med mat å gjøre. Å kose seg er synonymt med å spise det jeg vanligvis ikke kan spise. Som for eksempel i jula, hvor jeg iløpet av to og en halv uke la på meg fem kilo... :whistling:

[TheMartine]

[*snip*]

Kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du skriver her.

Jeg også har tillatt meg å drive rovdrift på kroppen bare fordi jeg tror det er nøkkelen til målet. Når jeg klarer å spise så lite og trene så mye at jeg blir kvalm, da vet jeg at det tærer på kroppen, og da blir jeg glad for at jeg har vært sterk nok til å holde ut. Sannheten er vel at dette er en helt idiotisk måte å holde på, men samtidig, som du sier, virker det gjerne som om jeg må jobbe ti ganger hardere for de samme resultatene som andre får. Noen går ned på et knips, mens jeg må streve og sulte i årevis. Snakk om stor frustrasjon.

At du blir helt besatt av kalorier er også noe jeg kjenner igjen. Jeg tenker på mat til enhver tid, og da spesielt hva jeg ikke kan spise. Nå kan jeg næringsinnholdet i det aller meste vanlige folk spiser, og det gjør det umulig for å meg å kunne slappe av med mat.

Du sier du har fått henvisning til psykolog, har du kommet i gang ennå?

Jeg gikk i gruppeterapi for noen år siden selv, men det var før jeg begynte å slanke meg. Den gangen var det andre problemer jeg jobbet med å løse, og jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle falle tilbake til depresjon og selvmordstanker etter å ha gått ned så mye i vekt. Jeg var jo overbevist om at vektnedgang skulle løse alt. Har tenkt en del på at jeg burde komme tilbake i terapien, men tiden strekker ikke til. Jeg håper i hvert fall at du får nytte av det.

Har du forresten funnet ut hva som gjorde at kroppen din ikke reagerte "som den skulle"?

[MinaMarie]

Du sier du har fått henvisning til psykolog, har du kommet i gang ennå?

Jeg gikk i gruppeterapi for noen år siden selv, men det var før jeg begynte å slanke meg. Den gangen var det andre problemer jeg jobbet med å løse, og jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle falle tilbake til depresjon og selvmordstanker etter å ha gått ned så mye i vekt. Jeg var jo overbevist om at vektnedgang skulle løse alt. Har tenkt en del på at jeg burde komme tilbake i terapien, men tiden strekker ikke til. Jeg håper i hvert fall at du får nytte av det.

Har du forresten funnet ut hva som gjorde at kroppen din ikke reagerte "som den skulle"?

Står på venteliste enda foreløpig, håper det vil kunne dra meg litt ut av min egen lille vekt verden iallefall Det er jo egentlig logisk at det kommer frem når kiloene forsvinner, når man ikke lenger har den å skylde på eller gjemme seg bak blir man mye mer naken med en gang.

Ja, jeg fikk mulig svar på det rett før jul faktisk, så det var sånn ca den beste julegaven noen gang! Det var mye, men fixable, så jobber med saken nå. Da jeg kuttet gluten lettet heldigvis depresjonen for min del, selvom det fortsatt er nedturer, er det ikke overhode på samme nivå som det var. Så gjenstår det å se hva som skjer fremover, jeg er spent!