Mot en frisk hverdag, men sliter med kostholdet

[snusmumrikken91]

Hei.

Dette blir litt langt, men jeg håper noen tar seg tid til å lese. Jeg vil ha hjelp, og jeg er veldig takknemlig for all tilbakemelding.

Jeg har hatt spiseforstyrrelser noen år, men jobber meg gradvis ut av den. Jeg sliter imidlertid med maten. Ernæringsfysiologen på behandlingsenheten er ikke "min type", og jeg har ikke særlig tillitt til henne. Når jeg leser om andre mennesker her inne som får råd fra dere, finner jeg mer trygghet i dét enn noe annet.

Derfor ønsker jeg innspill/tilbakemeldinger.

"Problemet" er at jeg i høst har hatt gjentatte episoder med overspising. Jeg har våknet om morgenen, vært klar for å gå på trening, men plutselig fått en tanke i hodet om at det feks hadde vært ganske digg med en ostebriks fra Bunnpris, eller tre (!) hveteboller med brunost. Så jeg har stått opp og hastet av gårde på butikken. Nærmest skjelvende, og idet jeg kommer inn døra hjemme, har jeg nesten begynt å spise før jeg får av meg skoa. Jeg kjenner meg ikke alltid sulten engang. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det, for skammen er så stor i ettertid at jeg nesten ikke klarer å eksistere. Tankene om mat sitter hardt enda, og selv om jeg har funnet ut av en del ting i livet, så sliter jeg fremdeles med å finne balanse i kostholdet. Jeg ønsker på et vis alltid å ligge i underskudd.

En "optimal dag" ser/så slik ut:

Frokost 05.00: 1 gulrot, 2 tomater, kanskje en neve eller to med havregryn/noen skiver skinke

*trening*

Lunsj: 12.30: 2 knekkebrød med smøreost, 2 tomater, 1 frukt

Middag 16.00: som lunsj

Kvelds: 1 brokkoli, 1 seifilet, 2 frukt

Treningsmessig ligger jeg (ila 1 uke) på gjennomsnittlig 9-10 km løping om dagen + stabiliserende styrke. Jeg går mye, antakelig et sted mellom 5-7 kilometer hver dag. Jeg skjønner selv at mitt daglige inntak i kombinasjon med denne treningen ikke er oppbyggende. Men så har det seg sånn at jeg OFTE har overspist i høst, og vekta har derfor gått opp (ganske mye ser det ut som, men jeg har ikke turt å veie meg).

Når jeg sier overspising, så er det for eksempel:

3 hveteboller med brunost/

2 sjokoladekakestykker fra Waynes coffee/

3 brødskiver med pålegg/

1 stor skål havregrøt/

3 bananer, 1 ostebriks/

4 questbarer

...osv.

Dette er mat som kommer "i tillegg til" alt det andre, og det er mat jeg ikke har planlagt å spise i utgangspunktet. Dette gjør meg helt utrolig deprimert, og selvhatet blir ikke akkurat mindre. For å bøte på skaden blir det naturligvis mer kondisjonstrening, uten at jeg føler det hjelper (jeg blir jo umiddelbart tjukk av å spise litt mer, men jeg blir ikke umiddelbart tynn av å løpe litt mer, ikkesant. Det er jo klassisk det der.)

Jeg er dritt lei av å ha det sånn. Jeg vil ha en sterk, sunn kropp som tåler mye mat. Jeg VIL spise mye, men når jeg øker inntaket, skyter vekta i været. Mye er sikkert innbilning, men jeg har måleresultater som viser at jeg i løpet av jula har gått opp i centimeter rundt både lår, legger, armer og rumpe. Jeg føler ikke jeg har tatt av på kostholdsfronten mens jeg har vært hjemme, heller kanskje nærmet meg hva et normalt inntak for meg bør være. Hvorfor går kroppen min opp i mål på "så lite" mat og "så mye" trening? FAEN! Jeg prøver virkelig, men når det går en hel måned med ganske bra inntak, og kroppen ikke gjør annet enn å legge på seg fett over alt, så forsvinner motivasjonen, og jeg tenker at jeg må tilbake til det gamle fengselet med vann, salat og kondisjonstrening. Men jeg orker ikke.

En vanlig dag mens jeg har vært hos foreldrene mine i jula har sett slik ut:

Frokost 09.00: 2 knekkebrød med skinke + lettsyltetøy, grønnsaker, 1 frukt, kanskje litt brunost

Lunsj: 12.30: 2 brødskiver med skinke/skinkeost/hvitost, 1 frukt

Middag 16.00: 1 kyllingfilet, 1 potet, salat, 1 frukt

*trening* (10-15 km løping/ 1,5 time på ellipsa / 1,5 time på spinning)

Kvelds 20.30: 3 knekkebrød med skinkeost/skinke/lettsyltetøy, grønnsaker, 2 frukt, noen skiver brunost.

Jeg er 168 høy, og vil anslå at jeg veier mellom 45 og 48 kilo nå. I sommer var jeg på 42, og jeg kan av bilder fra da og nå se en dramatisk forskjell i fettprosent.

Jeg ønsker som sagt å tilvenne kroppen mer mat, og få den til å forstå at det ikke er hungersnød, men jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å stå i dette ubehaget det er å se at den bare blir større og større, selv om jeg antakelig ikke spiser like mye som jeg bør.

ALL HJELP mottas med stor takk.

[Nadia warholm]

Hei!

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser, men fått så god hjelp at jeg er på god vei ut av den. Overspisingsepisodene gir seg etterhvert som kroppen kommer i balanse, det vil si når du har gått opp noen kilo, og kroppen ikke er redd for at det blir lenge til neste måltid. Jeg vet selv hvor dumt det er å si til noen med en spiseforstyrrelse at de bare må legge på seg et par kilo, men det er desverre sant.

Det jeg kan tyde utifra kostholdet er at det helt klart (men dette vet du sikkert) er for lite mat. Det er ikke rart at du får lyst til å spise flere boller med brunost når det er akkurat karbohydrater og fett kroppen din ønsker.

Prøv å spise 300 kalorier minst til hvert måltid, ihvertfall frokost.

Dette er planen jeg fikk av min lege i behandling, håper den kan hjelpe deg.

Frokost:

2 knekkebrød (wasa husmann) med kjøttpålegg og en halv avokado

eller 2 dl yoghurt med en neve mandler + en frukt

Mellom:

en banan

Lunsj:

2 brødskiver med pålegg og en frukt

Middag:

Det samme som familien, eventuelt hvis du bor alene,

1 kyllingfilet/fisk/skinke/kotelett, en porsjon ris/potet og grønnsaker

og havregrøt av 1.5 dl havregryn på melk(helst) eller vann + et egg

Det ser kanskje mye ut for en med spiseforsyrrelser, men denne hjalp meg utrolig mye! Jeg har gått opp noen kilo av dette, men bare på grunn av "hvilemodus", forbrenninga går opp etterhvert.

Masse lykke til, og jeg vil i samme slengen anbefale deg å trappe ned med løpinga, for du springer det bare av deg.

[Aurelius]

Dette er en tråd for bedre mennesker enn meg.

Danisan

Therese

miaheart

[nano]

Hei!

Har selv slitt med samme problematikk i ni år, og vet hvor frustrerende det kan være. Men har med tiden innsett at eneste grunnen til at kroppen skriker etter dritmat, er fordi jeg nekter den mat. "Enkelt og greit". Gikk ned 13 kg i fjor vår, og har gått opp igjen 6 kg nå. Jeg syns det er noe drit. Skikkelig drit. Føler jeg aldri blir mett og er dritredd for å plutselig veie 150 kg i morgen. Men innerst inne vil jeg bli frisk. Jeg vil ha et normalt liv, og innerst inne vet jeg også at man aldri blir frisk når man er undervektig. Og jeg vet også at man ikke plutselig veier 100 kg over natta. Man må bare velge å høre på fornuften innimellom og drite i hva spiseforstyrrelsen sier. Lett og si, men vanskelig å gjennomføre...

Ernæringsfysiologen jeg drar til er også litt merksnodig, men kommer med mye fornuftig likevel. Jeg etterspurte en skikkelig spiseplan, men hun ville ikke gi meg det da det blir et nytt "matfengsel" som hun kaller det. Forsåvidt enig der. Men vi fikk laga en plan som innebærer at jeg skal spise fem brødskiver med godt pålegg (ost, ost og masse ost) og masse grønt innen arbeidsdagen (men ingen fastsatte klokkeslett). Så en vanlig middagsporsjon i 17-18 tiden (1/3 grønt, 1/3 karbohydrater, 1/3 protein). Jeg tenker at jeg kan holde meg behagelig mett på dette og dør ikke av sult (noe som igjen fører til overspising). Blir jeg sulten kan jeg ta meg frukt innimellom her. Vi har finregna på kaloriene og det er faktisk ikke så fryktelig mye (under 1500 kcal). Så fornuften min sier at dette er trygt og at vektoppgang er blant annet vann og ikke fett. (Selv om jeg innerst inne hater det...hah).

Vet ikke.. mitt råd er egentlig bare å høre på fornuften i deg, og gi litt faen i alt annet. Du har jo bevist at du klarer å slanke deg, så om du virkelig hater livet når du når normalvekt og ikke overspiser, så kan du jo bare slanke deg igjen... Det jeg trøster meg med.

[miaheart]

Hei snusmumrikken91

Du nevner at du har en høyde på 168 cm og en vekt mellom 45 og 48 kg. Hva sier dette oss? Jo, du er fortsatt svært undervektig! Ikke rart du fnyser på mat og "overspiser". Matinntaket ditt er heller ikke gunstig når det gjelder å øke vekten og bygge opp kroppen. Du spiser altfor lite, selv om inntaket var hakket bedre når du var med dine foreldre i jula.

Grunnen til at du får lyst til å spise mer er nettopp fordi kroppen din trenger mer mat. Ved å stadig nekte den det, vil du legge unødvendig stress på både kroppen og din psyke. Jeg anbefaler deg å øke mengden mat og slutte å straffe deg selv for å spise den sårt trengte ekstra maten.

Jeg tviler samtidig på at du har lagt på deg så mye fett! Maks 6 kg kan være så mangt. Husk at mat veier, drikke veier, avfallsstoffer veier og kroppen holder på mer vann jo mer stress du utsetter den for.

Skal du bygge opp kroppen din er det nødvendig at du ligger i et OVERSKUDD. Dropp alle tanker om underskudd, underskudd gjør deg sykere, underskudd tar fra deg friheten, underskudd stjeler livet ditt.

Jeg vil også anbefale deg å droppe all kardio. Fokuser på styrken, og hvis du må ut å gå, finn deg en å gå sammen med og nyt turen og naturen rundt. Telle antall kilometer, antall skritt eller antall kalorier forbrent bør ikke finne sted.

Dette du anser som overspising blir dette fortært i en runde? Eller tenker du at 3 hveteboller er overspising?

[snusmumrikken91]

Hei snusmumrikken91

Dette du anser som overspising blir dette fortært i en runde? Eller tenker du at 3 hveteboller er overspising?

Hei.

Tusen takk for tilbakemelding.

Jeg anser det som overspising ja, fordi det kommer så plutselig og ufoberedet, og jeg hele tiden tenker "dette er feil, dette er feil, jeg kommer til å angre", men jeg klarer ikke la være. Akkurat som at jeg ikke klarer å la være å maule pålegg fra kjøleskapet hvis mamma og pappa har lagt seg feks. Med én gang jeg er alene, så tenker hodet "nå er det ingen som ser deg, nå kan du snoke i skapene", selv om jeg VET at jeg hater meg selv etterpå. Det er bare noen ganger jeg klarer å unngå dette. Det er det mest tyngende med å være hjemme, at hodet på merkelig vis nesten tenker at mat jeg spiser ikke teller dersom jeg spiser det i skjul. Jeg er helt ute av kontroll, og kan plukke ting fra søpla. Det er helt sjukt.

Noe som også plager meg er at jeg aldri kjente denne trangen da jeg var 41 kilo. Jeg lengter så fælt tilbake dit, fordi jeg faktisk var ganske fornøyd, og kunne se at jeg ikke var tjukk. Jeg følte meg mer vel, og var mer sosial. Jeg fungerte rett og slett bedre på alle måter. Hvorfor kommer dette suget NÅ? Jeg har i to år ønsket meg tilbake til ei lavere vekt, og virkelig gått inn for å få det til.. men jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke, viljestyrken er helt borte. Jeg ryker på smell etter smell. Jeg føler helt ærlig at jeg har utviklet en overspisingslidelse heller enn anoreksi, og skammen det medfører er så stor.

Nå har jeg spist ganske bra i en måned, og jeg hadde innerst inne håpa at det skulle gjøre kroppen fornøyd. At den skulle bli mindre stressa, slippe litt vann, slappe av. Skjønne at det ikke er krise. Men den gjør ikke det. Den craver like forbanna mye sjokoladepålegg, brødskiver, brunost og syltetøy.

[snusmumrikken91]

Jeg har alltid vært av den oppfatning at jeg ikke ønsker en matplan, rett og slett fordi jeg ikke vil havne i matfengselet som ble omtalt her. Men nå ser jeg nesten ingen annen utvei enn å veie absolutt alt, og være 100% sikker på at jeg vet akkurat hva jeg får i meg. For sånn jeg spiser nå, så burde jo i teorien kroppen være i underskudd. Jeg mener, 15 km løping hver dag, i kombinasjon med gåturer, knekkebrød, frukt og grønt? Det skulle jo ikke være "mulig" å legge på seg av dette?

[snusmumrikken91]

Jeg har også prøvd å trappe ned på kondisjonstreninga og tenkt jeg skal fokusere på styrke, men uroen er for stor rett og slett. Også er jeg, som alle andre, livredd for at beina skal bli store og armene bøse av å "pumpe jern". Nå har jeg faktisk trent en del armer i høst, og jeg ser at musklene har blitt større - så omkretsen har økt. Det er tungt å svelge, selv om det er muskler - for fettet er der fremdeles.

Jeg hører selv at jeg er syk, ta det med ro, men jeg er så utrolig frustrert. Jeg føler jeg prøver og prøver, men kroppen vil ikke spille på lag. Og når folk forteller at de kutta ned på kardio, begynte å spise mer, og gikk ned i fettprosent, så tenker jeg "yes, så herlig", men det skjer jo aldri med meg. Jeg øker fettprosenten, og føler jeg mister all kontroll. Misnøyen øker, og jeg blir rett og slett deprimert.

[miaheart]

Snakker du med din behandler om dette?

Skjønner godt frustrasjonen din! Men for å gjøre det helt klart så er ikke de tingene du ramset opp i nærheten av å overspise. Det er derimot en måte kroppen din prøver å gjøre deg klar over at den trenger mer mat å gå på.

Ganske bra en måned, vil det si den mengden du ramset opp som en optimal dag og som de du hadde hos dine foreldre?

Men det er dessverre ikke så mye annet vi kan gjøre over et forum, enn å be deg fortelle hvordan du har det til din behandler, samtidig som du øker matmengdene dine og dropper "tvangs-treninga" og all den kardioen.

Om du har lyst kan du forresten sende meg en melding her inne, så kan jeg prøve å svare på det du lurer på, samtidig som jeg gi deg velmenende råd og kanskje prøve å motivere deg til endring.

[Aurelius]

Det første som slår meg er vel at siden du insisterer på at kroppen skal bruke masse tid og krefter på å få deg igjennom all den løpinga,på så lite mat, så må den ta energien fra andre steder, derunder muskelmasse, ved å senke forbrenning, tråkke på bremsene mtp menstruasjonssyklusen og andre hormonsystemer.Holder du på lenge nok, får den tilslutt masse problemer pga dette, både med hjertet, immunforsvaret, fruktbarhet, beinskjørhet, og forkortet levealder.

En mulig forklaring kan være at kroppen din IKKE vil veie så lite som det den gjør, og da nytter den muligheten til å få til seg den næringen den kan,når den kan. Det blir som å holde hodet under vann lenge nok, til slutt så er det ikke viktig at du ikke rakk å gjøre leksene dine,eller at været er så fint ute , det eneste man klarer å tenke på er å få hodet opp av vannet og puste frisk luft. Du liker ikke at kroppen din er desperat etter luft ,og tvinger den ned under vannet igjen. SÅ blir kroppen enda mere stresset, og du misliker det enda mere, og den blir stresset, og du blir lei,og den blir lei, og da ender du opp der du er nå.

En av grunnene til at tråder her på fitnessbloggen som omhandler spiseforstyrrelser blir låst og slettet fort, er at de som sliter med det, ikke klarer å se hvor tynne og radmagre de egentlig er, og hvor lite bra det er for helsa, og fordi at å forsøke å fortelle dette til de ikke nytter, de ikke vil høre noe annet enn det de er interessert i å høre,og blokkerer ut det andre sier.

Når du da ikke får så mye ut av å prate med ernæringsfysiologen du har blitt satt opp til, da bør du isåfall forsøke å få timer hos en annen ,for disse greiene her, og vektendring, tar LANG tid, og du har SÅ mye å tjene på ved å koble inn skikkelig fagfolk, tilfeldige randoms på et forum har ingenting med å gi deg råd eller tips til å få gjort noe med noe så alvorlig som det en spiseforstyrrelse er.

eirich

[miaheart]

Totalt enig med Aurelius !

[nano]

Før tråden stenges; legg heller din tillit på ernæringsfysiologen og se hva som skjer. Hun blir neppe å anbefale deg å løpe 10 timer hver dag og spise bare knekkebrød. Du blir å være i mot det meste hun foreslår, men gi det et realt forsøk? Det gjør i hvert fall ikke ting verre ettersom livet du lever nå er nokså kjipt.

[FatUnicorn]

Og kanskje er det en ide å ta med det du har skrevet her i tråden til ernæringsfysiologen? Skrive ned ting/tanker du ikke får til å si under timene og ta det med?

[Gjest Jester]

Som alltid må vi være konsekvente i håndteringen av våre retningslinjer på dette forumet. Som flere smarte brukere ovenfor her har foreslått er dette tanker du bør ta med din behandler. Skriv omså ut denne tråden å ta med. Vi ønsker deg lykke til, men dette er ikke plassen for å få hjelp, det har ingen av oss kompetanse eller innsikt i å gi.

Håper du lytter til gode råd og tar dette med din ernæringsfysiolog, lykke til.

-Mod