Når alt føles håpløst

[NewAndClean]

Jeg er en jente på atten år, er 163 cm høy og ca 100 kg tung. Nå valgte jeg å opprette et innlegg på Fitnessbloggen som et siste rop om hjelp.

Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal starte. Jeg har en slankehistorie som er helt tragisk. Jeg begynte å gå opp i vekt ved 15-årsalderen. Jeg har alltid vært ekstremt glad i mat og stooore porsjoner. Noe jeg tror er et resultat av at hele familien er storspisere, og jeg har blitt dratt inn i dragsuget. Da jeg var liten fikk jeg alltid dårlig samvittighet hvis jeg ikke spiste opp all maten jeg ble servert. Jeg ble fortalt at jeg var så flink som alltid spiste opp, i motsetning til søsknene mine. Jeg spiste etter jeg bar mett fordi jeg ikke ville såre de som lagde maten. Jeg tror denne uvanen har blitt med meg hele livet. Jeg klarer ikke lenger å skille reell sult- og metthetsfølelse. Mat har bare blitt noe jeg er avhengig av, sult eller ei.

Da jeg var 15 år veide jeg 97 kg, og da startet slankingen. På 7-8 måneder gikk jeg ned til 69 kg, dvs jeg gikk ned 28 kg. Alle disse kiloene har jeg lagt på meg igjen, og vel så det. Etter dette har jeg vært konstant opp og ned i vekt som en jojo. Jeg har prøvd Grete Roede, men backet ut og fullførte ikke engang kurset. Jeg er fullstendig klar over at livsstilsendring og ikke diett skal til, men tankegangen hjelper meg ikke i praksis. Jeg har gode perioder på 3-4 uker før jeg gir opp og går på en smell. Det skjer hver eneste gang. Jeg klarer bare ikke å hente meg inn igjen uansett hva. Jeg føler meg som en matnarkoman. Jeg mister motivasjonen av alle de mislykkede forsøkene mine. Jeg er så lei av å være feit. Jeg startet 1. januar i år, men nå sitter jeg her og er akkurat like håpløs som før.

Jeg leser suksesshistorier og blir supermotivert, men allikevel får jeg det bare ikke til. Jeg vet jo hva som skal til: Ikke sulte seg, gjøre endringer jeg kan leve med over tid, spise sunt og variert osv. Jeg kan alt om kosthold og trening, men jeg får det bare ikke til i praksis. Og jeg vet for søren ikke hvorfor jeg ikke får det til!

Jeg er sikkert altfor tjukk til å få på meg russebuksa jeg har bestilt and the list goes on... Alt føles som hindringer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å lykkes en gang for alle. Jeg ber dere om hjelp, fordi jeg blir så utrolig inspirert av hva folk her inne får til. Jeg har vurdert lavkarbo, men jeg innser at det er vanskelig å leve med over tid, samt at det er vanskelig i sosiale sammenhenger. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om dette, men jeg får vel stoppe her. Beklager langt innlegg!

På forhånd takk for svar. Det vil bety svært mye for meg.

[Oddis]

Hvordan har du spist den siste gangen du forsøkte å gå ned i vekt? Skriv gjerne hva du har spist til forskjellige måltider på en typisk dag. Du sier du har forstått hva et bra kosthold er, men i praksis er det mange ting som kan hjelpe på for å få bedre metthetsfølelse og også bedre energi gjennom dagen.

Enig angående strikt lavkarbo, men lavkarbo betyr ikke at du må kutte ut alt av karbohydrater. Moderat lavkarbo er en gylden middelvei og spiser du mellom 100-150 gram karbs til dagen har du rom for å spise det meste, bare med moderasjon.

[LeanMachine]

Mye av dette ligger i hodet. Men det er du sikkert veldig klar over selv også. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det føles da jeg ikke har vært overvektig på den måten, men jeg vet hvordan det er å bli værende i en ond sirkel som bare backfires på deg hele tiden. Høres kjent ut det med 3-4 ukers motivasjon og gjør 'alt riktig', men så kommer man til et punkt hvor man på en måte gir opp.

Så spørs det jo hvordan du trener. Har du noe fast opplegg? Har du noe oversikt over hvordan du spiser? Når har du mest lyst på mat, spiser du bare i sosiale sammenhenger eller spiser du masse når du er bare deg også? Mange slike spm kan være med på å 'diagnosere' hva som gjør at du gjør som du gjør.

Du har kommet til riktig sted Du skal nok få det til

[Mali-H]

Jeg gikk ned i vekt, på sjokolade og kaker (samt mat ofc).

Fra rundt 100 kilo til dagens 65 er gjort ikke bare ved en diett, men med å finne gode sunne alternativer til dagens måltider, men likevel ikke holde meg selv borte fra alt som er godt. Det tok selvfølgelig litt lenger tid, men jeg kan nå leve med hvordan jeg spiser og trener, og jeg går ikke opp igjen.

Mye bedre å spise 500g sjokolade (f.eks.) hver uke å gå sakte ned enn å gi opp etter en stund å havne tilbake til start.

Som nevnt over her, mye av det er nok i hodet ja. Skriv ned alle de negative tingene med den vekten du er på nå, og heng opp på f.eks. kjøleskapet. Ved siden av dette lager du en liste som du etter hvert fyller på med positive ting etter hvert som du går ned. Når du er der du vil kan du se på den positive listen og tenke over de tingene du ikke vil miste. Ta bilder går ann, og rett og slett min deg selv på hav du jobber fra og mot. Og ikke vær for streng med deg selv, går fint an å kose seg ned i vekt.

Logg her, så skal jeg, og andre, gi deg en smekk hver gang du planlegger å gi opp igjen

[Glennis]

Sympatiserer med deg, NewAndClean.

Det virker som at du har et vanskelig utgangspunkt med en familie av storspisere, jeg har lært at miljøet rundt en selv betyr så utrolig mye.

Her er min filosofi: Menneskene jeg omringer meg med er informert om hva jeg verdsetter i min livsstil, jeg er opptatt av at dette respekteres, får jeg ulme blikk fordi jeg ikke vil spleise på Peppes Pizza så henger jeg med feil folk/har ikke informert om mine verdier. Bli mer bevisst på deg selv og hverdagen din, jobb med miljøet ditt, hva/hvem gir en positiv innvirkning, hva/hvem gir en negativ innvirkning, og hva kan du gjøre med det?

På denne måten vil du skape et miljø rundt deg som støtter opp dine nye vaner, ikke et midlertidig avbrekk fra de gamle rutiner.

Dette har hjulpet masse for meg, kanskje kan det hjelpe deg.

[Cora]

Hei NewAndClean!

Det som slår meg først når jeg leser det du skriver er at jeg føler veldig med deg. Og så er det noe som gjør meg veldig trist:

Du sier nærmest i klartekst at du er håpløs. Jeg tenker at du ser på deg selv som en håpløs person; kanskje en person som ikke kan lykkes og dermed har mindre verdi, og jeg får en sterk følelse av at du ikke er særlig glad i deg selv. Og det er egentlig der jeg tror du må begynne!

Tenk etter hvilke gode sider du har. Tenk på at du har en kropp som faktisk virker; den fungerer i hverdagen slik at du kan gå på skole, bli russ til våren, være med venner osv. Du må trene på å ikke la negative tanker om deg selv, kroppen din, kostholdet ditt osv få styre hverdagen. Tenk at du er et bra menneske, og at du fortjener å ha det bra. Hver dag!

Når det kommer til det med manglende sult- og metthetsfølelse kan jeg forstå at det gjør spisemønsteret ditt ganske komplisert. Jeg er imidlertid overbevist om at du kan finne tilbake til den, men du må gi deg selv litt tid. Og ikke glem at du har tid! Du er ung! Du trenger ikke være deprimert over at du ikke har den kroppen du ønsker deg aller mest i dag, eller i går for den saks skyld, tenk at du har tiden foran deg, og at alt du klarer å utrette fra og med i dag vil være en helsegevinst for all din fremtid.

Når du får ”sug” etter noe å spise, selv om fornuften din sier deg at du har spist og er mett, forsøk følgende:

Sett deg ned, legg hendene på lårene dine, lukk øynene og forsøk å bare kjenne etter kontakten med kroppen, og hva som skjer med deg. Det høres kanskje merkelig ut, men det er en metode som mange har nytte av. Du kan jo også skrive ned hva du får ut av det: Hvis du er sugen på å spise selv om du vet du er mett; hva er det som skjer? Hvorfor kommer spisetrangen (er du lei deg, stresset, kjeder deg, sliten, har ikke spist bra nok/variert tidligere på dagen, annet)? Hva skjer med deg om du ikke spiser likevel? Hva skjer om du gjør noe helt annet (for eksempel går en tur, tar på neglelakk, osv)? Skriv evnt ned, og så kan du gå tilbake og se på det du skrev ved senere anledninger.

Du kan også forsøke å gå ut; gå deg en god rundtur i frisk luft og med glad musikk på ørene. Da kjenner du at du bruker kroppen, og det uten at du nødvendigvis trenger å kjøre så hardt på at du får blodsmak i munnen og alt føles forjævlig. Og så vil jeg anbefale styrketrening, og da kanskje spesielt med det formål at du fokuserer på å løfte litt og litt tyngre vekter. På den måten vil du flytte fokus litt vekk fra din egen vekt, og over til hva kroppen din kan klare å utrette. Det at du blir så og så sterk blir et mer lystbetont målemerke, i stedet for å bare ha fokus på hva badevekten viser. Etter hvert vil nok kroppen endre seg som en naturlig ”bivirkning”, og du vil få en god mestringsfølelse ved at du klarer å løfte tyngre / gå lengre turer / osv.

Men det viktigste du kan starte med å gjøre tror jeg er at du sier til deg selv: ”Jeg er bra nok”! Og husk at alle kropper trenger – og fortjener - mat, også de som skal ned i vekt. Finn for all del ikke på å sulte deg! Heier på deg; lykke til!!

[inamarl3n]

Her får du mange gode tips og hjelp, og du vil lett finne motivasjonen igjen. Fortsett å logge videre, så vil folka her hjelpe deg med motivasjon da du måtte trenge det

Kjenner meg ekstremt godt igjen med å vokse opp i den type "matkultur". Selv får jeg vondt av å kaste matrester, siden vi som små ble oppdratt til å spise alt - "tenk på barna i Afrika".. Jeg går ut i fra at du bor hjemme hos familien din? Uansett, det er hjemme hos deg selv og maten som befinner seg i skapene som fort kan være utfordringen (fra egen erfaring hvertfall).

Jeg har tatt oppgjør med familien hjemme; jeg har sagt jeg ikke vil ha fristelser som is, godteri og potetgull lagret i skapene. Hvis ikke man handler maten selv; be de kjøpe sukkerfritt syltetøy, ekstra-lett/skummet melk, ekstra grovt brød/knekkebrød, MASSE grønnsaker, MASSE frukt, kyllingfilet/magert kjøtt, mager kesam, fun light/pepsi max - osv. Fristelsene skal være sunne og gode alternativer, så når du får et godtesug, så KAN du velge en sunn ting!!

Jeg sier ikke at dette er eneste grunnen til at det er vanskelig å slanke seg, men det er viktig (som nevnt over her også) at andre rundt deg respekterer deg og det du vil gjøre. Grønnsaker og det meste av frukt kan man spise så mye man vil av også, fokuser på å bli mett av det. Spis frukt/grønnsak + et stort glass vann før hvert eller noen av måltidene, eller begynn måltidet med den "sunne delen".

Og når dette er sagt, så betyr det ikke at godteri og potetgull er HELT utelukket. Jeg anbefaler å ha en dag i uka, hvor du har planlagt et visst inntak av noe "usunt", enten det er mat eller treats. Dette er bra på mange måter, men kanskje viktigst for det psykiske - du har noe å glede deg til, du kan unne deg noe ekstra den ene dagen i uka.

Når det kommer til trening - så er vi alle litt demotiverte noen ganger. De periodene jeg har dårlig motivasjon, så begynner jeg dagen med å tenke: Det viktigste er at jeg går til treningssenteret. Da jeg kommer meg dit tenker jeg: Det viktigste er at jeg gjør noe, om det så bare er å gå i 10 minutter på mølla. Da jeg har gått 10 minutter får jeg lyst til å gjøre enda mer, og det baller på seg og blir som regel en god treningsøkt, enten det er lav intensitet, høy intensitet, gåing, jogging eller styrke. Du må gjøre det du har lyst til, og ikke overtenk det

Aller sist; la det være en prosess hvor målet ikke er å gå ned mest mulig i vekt. Tenk at du skal ha et sunt forhold til mat - og selvfølelsen din - fra dag til dag. Prøv å ikke tenke "den dagen jeg har gått ned så mye", men "I DAG gir jeg kroppen min sunn næring og jeg behandler kroppen min med respekt".

Masse lykke til og masse <3 <3 <3 <3 <3 til deg!!

[rotmann]

Ønsker deg lykke til.håper du jennomfører

[anne1985]

Stå på, ikke gi opp.

[Sam Kam]

Hei NewAndClean!

Jeg ser at det er mange gode råd og tips som gis her, og jeg kan si at jeg vet (til en viss grad) hva du føler. Nå har jeg aldri vært en jojo slanker selv, men mye av det følelsesmessige du beskriver kjenner jeg meg igjen i (er også overvektig ca.15kg over).

Det jeg tror treffer meg mest med det du skriver er det at du vet at det handler om livsstilsendring, gode matvaner osv., og at du har gode kunnskaper. Men så er det noe som går galt likevel. Det skrives ofte på fitnessbloggen at den største årsaken til at folk er usunn og event. overvektige er mangel på kunnskap. Det er for så vidt riktig, men det gjelder ikke alle. Og det er inn i den gruppen jeg føler jeg selv passer inn i. For jeg har god kunnskap, spiser sunt og trener regelmessig (nå kan det undres over hva god kunnskap er, hva jeg definerer som sunt og hva og hvor mye jeg trener), men jeg har en flink PT og anser meg selv som ganske realistisk, så jeg tror jeg er ligger innenfor rimelighetens grenser. Problemet er ikke hva jeg gjør når jeg ting riktig, det er når ting går galt at man må forstå hvorfor.

I og med at du har klart og slanke deg tidligere, er det noe du faktisk får til. Det spørs selvfølgelig hvordan du har klart å gå ned i vekt tidligere; om det er på ekstreme dietter eller sunt kosthold og trening. Så sånn sett er det viktig at det er noe man kan holde ut for resten av livet, ikke noe man går lei av etter noen uker. Men samtidig kan jeg skjønne at til tross for at veien til en slankere kropp har vært via et sunt kosthold og noe man faktisk kan holde ut med, trenger det ikke å bety at det ikke er lett å falle tilbake. Noen ganger er det like viktig å rette fokus mot hva som ikke fungerer, som på hva som fungerer, hvis du skjønner. Det er selvfølgelig uhyre viktig å fokusere på det som er bra og som fungerer (og kanskje ikke så mye på det mindre gode), men utfordringen er ofte ikke mangel på kunnskap om hva man kan og bør gjøre for å få et sunt liv og bli slankere hvis man føler man mestrer den delen (NB NB!) (som mange her inne har gode tips på), men det å forstå hva det er som går galt når ting faktisk går galt. Nå er det slik at det meste henger ofte sammen også; man kan stille seg spørsmålet om man virkelig har forstått hva det innebærer å ta gode og sunne valg som varer? Man kan undres om dersom man virkelig hadde gjort det, hadde man virkelig falt tilbake? Det er litt paradoksalt og kan sikkert diskuteres.

Jeg kan kun snakke for meg selv og bruker meg selv som eksempel her: Når jeg har gode perioder, føler jeg at alt jeg gjør er ganske bra. Som nevnt tidligere, spiser jeg sunt og trener regelmessig (inkl. styrke). Problemet for meg ligger ikke der. Jeg føler ikke at det er fordi jeg har tatt valg jeg ikke kan leve med som gjør at jeg faller tilbake, for de gode valgene jeg har tatt er verken ekstreme og jeg kan leve med de. For meg er det andre faktorer som spiller inn. Jeg har prøvd å bli bevisst på hva jeg føler og hva det er som skjer i livet mitt når ting går galt (som en annen nevnte her), f.eks stress, kjedsomhet, spesielle hendelser i livet, osv. Selv om et sunt kosthold og trening vs. å falle tilbake kan være gjensidig utelukkende, kan det være mange andre faktorer som spiller inn enn "bare" mangel på kunnskap (som noen kanskje kan hevde). Selvfølgelig handler det om kunnskap og å ta gode valg og mange vil påstå at så lenge man får disse tingene i boks, er det vanskelig å feile. Og om man feiler betyr det at man kanskje egentlig ikke hadde tatt gode valg til å begynne med. Jeg forstår tankegangen, og det ligger kanskje noe i det også. Men ikke glem at foruten fokuset på det praktiske rundt slanking (kosthold og trening) så er det like viktig med det mentale. Det er der jeg tror du kan ha nytte av å fokusere litt på. For på meg virker det som om du får det til hvis du først går inn for det, men hva er det som gjør at du ikke alltid klarer det eller faller tilbake? Tenk på dette og vær konkret. Siden du ikke nevnte det, vet jeg ikke hvordan du klarte å gå ned i vekt tidligere, men tenk over hva det var som gjorde at du klarte det sist gang? Og hva var f.eks årsaken til at du ikke fullførte Grete Roede kurset? Og vær ærlig med deg selv. Skriv det ned og vær så konkret som mulig. Prøv og finn ut av hva som har fungert/fungerer og hva som ikke fungerer. Og dette er kanskje ikke noe man mestrer over natta, det kan kreve tid og øvelse. I begynnelsen kan det føles banalt og overfladisk å bare "skrible" ned tanker og følelser, men hvis du bevisst jobber med dette og prøver å bli mer oppmerksom på det som skjer i livet ditt, vil du helt sikkert få en aha opplevelse etterhvert og kjenne deg selv bedre som person; dine styker og svakheter (svakheter i form av fristelser, fysiske skader, mentale begrensninger, ikke svakheter om deg som person! Alle er vakre og gode mennesker uansett og dette er ingen oppfordring til å se ned på seg selv, tvert imot!). Det er viktig å ikke bli fanatisk og at du er glad i deg selv uansett og prøver deg frem.

Har du noen ganger satt deg mål (foruten å ville slanke deg)? Kanskje det kan være lurt? Sett deg realistiske delmål, ikke bare jeg ønsker å bli sunn eller gå ned i vekt. Men konkrete, gjennomførbare mål. Da har man noe å strekke seg etter istedet for at prosessen blir lang og dels målløs. Kanskje en treningsveilder kunne hjulpet med dette, hvis du har tilgang til noen. Eller en PT? Nå er PT´er ikke så veldig billig, men absolutt en investering. Kanskje det kunne hjulpet på? Noen som kan coache deg litt, ikke bare mtp kosthold og trening, men også på den mentale biten? Vurder det.

Og bare for å ha nevnt det: Poenget mitt i dette innlegget er fokus på det mentale, at det er en like viktig faktor som alt annet, og ikke at riktig kunnskap, kosthold og trening ikke er viktig ( i tilfelle noen fikk det inntrykket).

Og husk at det tar noen uker (har hørt 6, uten å huske kilden dessverre) for at kroppen venner seg til nye vaner. Kanskje når du faller tilbake etter 3-4 uker så har ikke kroppen tilpasset seg 100% enda og det blir lett å falle tilbake? Mitt hovedtips er å bruke litt tid på å tenke gjennom rutiner, følelser og livssituasjon og spør deg selv: "I mitt ideale liv, hva er det som må til for at jeg skal klare å gjøre noe som varer?" (ikke tenk begrensninger, men tenkt på den perfekte situasjonen) og se hvilke av de tingene er utførbare.

Oi, dette ble langt, beklager! Men jeg skjønner akkurat hvordan det føles, been there done that. Og jeg skjønner nå at utfordringen er ofte i hodet. Håper noe av dette hjalp, til tross for langt innlegg Lykke til!