Det er ikke det jeg sier. Mitt poeng var at det å "bestemme seg for å gjøre noe" er ikke det samme som å løse problemet. Drar parallellen til å skulle slutte å røyke, noe mange gjør ved bruk av viljestyrke. De bestemmer seg for at nå slutter jeg - til tross for.....(at det hadde vært greit å være bare festrøyker, til tross for at jeg vet jeg kommer til å savne den.. fordi jeg må bedre helsen osv). Å slutte ved hjelp av viljestyrke er noe helt annet enn å jobbe med sin egen psyke og sitt eget forhold til mat (eller røyk) og dermed løse problemet: ved at behovene endrer seg.
For mange er det ikke så enkelt som å bare bestemme seg fordi årsaker kan ligge dypere enn så - for meg er det naturlig å tenke at dette vil komme frem på lengre sikt i de tilfellene dette gjelder.
Med dette mener jeg ikke at psyke og vilje ikke henger sammen, men at viljen ikke alltid er nok- for alle. Viljen må på plass for å sette i gang en prosess, men deretter er det mange andre ting som må skje / endres for at en faktisk livstilsendring skal stå ved lag over tid.
At noen klarer det (og det gjør jo faktisk mange mennesker) kan vel bero på mange ulike ting? Grad av viljestyrke, hvem/hva de har rundt seg, kunnskap, og også det opprinnelige forholdet til disse tingene; i hvor stor grad må dette forandres?
Tenker eksempeler som:
Person 1: Fått seg kjæreste, flere helger hjemme, mye chips og film i sofaen, "kjærestefella". Legger på seg 10-15-20 kg i løpet av noen år. - Ser sannheten i speilet en helg og tenker: "nok er nok", legger om kosten sammen med kjæresten og begynner å trene. Så enkelt er problemet løst i blant.
Person 2: Har vært "stor" hele livet, fått stempelet som "stor" og identifiserer seg som "stor". Har kanskje opplevd vanskelige ting i barndom som har utviklet seg til et dårlig forhold til kropp og mat (for eksempel trøstespising). La oss si at denne personen ikke er like ressurssterk og mangler i tillegg kunnskap om kosthold. "Nå må jeg gjøre noe". Det går kanskje i et halvt år på ren viljestyrke, deretter er personen tilbake i samme livsstilen - kanskje helst fordi de underliggende problemene som skapte et dårlig forhold til kropp og mat fortsatt er der.
--- Alt dette er selvsagt bare egen synsing, i et tema jeg som sagt synes er stort og vanskelig. Mener ikke noe av dette bastant, men har god forståelse for hvorfor dette er vanskelig for mange, og kan godt tenke meg at en stor %andel havner tilbake i samme situasjon.
La det være sagt: Jeg har vært person 1 og har klart og gå ned i vekt. Jeg er også svært skeptisk til slankeoperasjoner og den utstrakte bruken vi ser ut til å legge opp til i dag.
uff.. Dette ble langt !