Jeg er singel fordi jeg har vært uheldig å truffet på enten voldelige eller sykelig sjalu menn. Etter to forhold med det (over maaange år) fant jeg ut at det er ikke verdt det. Snart 3 år som singel nå, klart det hadde vært flott å truffet noen man kan dele livet med som behandler meg på en akseptabel måte og elsker meg for den jeg er , men som alenemor med full jobb så kommer man seg ikke så ofte ut for å treffe noen. Og ikke er jeg interressert i å gå på byen heller, delvis fordi jeg ikke er glad i bylivet selv, og delvis fordi jeg ikke tror det er det riktige stedet for å treffe Mr. Right . Det er også viktig for meg at en eventuell partner tar vare på seg selv og skjønner/deler min interesse for trening. Men enn så lenge så har jeg det bra for meg selv , har det jeg trenger og har to flotte unger å være glad i. Så får det skje det som skjer