Har man en spiseforstyrrelse om man er redd for å gå opp i fettprosent?

[Imu]

Eler kan man være det uten å bli betraktet som syk?

[Gjest Jester]

Nå tror jeg det er noe profesjonelle bør svare for, og selvfølgelig, det er store forskjeller i hva du legger i spørsmålet.

Hva er redd? Redd som i at det er litt dumt/uønsket eller redd som i at det er krise/farlig.

Dette med hvordan en oppfatter frykt/redsel/risiko her er veldig avgjørende da en syk og en frisk vil få to helt forskjellige utfall utifra hvordan de tolker det. Altså, hva gjør de for å få bukt med redselen, og er redselen rasjonell?

Frisk holdning vil legge seg på at "jeg dør ikke av å legge på meg 2 kilo, men jeg prøver å unngå det". Det holder gjerne, og om vekten svinger et par kilo i løpet av noen måneder er ikke det krise.

Syk holdning vil legge seg på at "om jeg legger på meg 2 kilo blir jeg å se ut som en flodhest og det er krise!" De implementerer ekstreme tiltak for å unngå dette. Alt er svart/hvit og krisemaksimering.

Det kommer fram gang på gang at SF er mye mer altovergripende en å kunne si "ja/nei" på et slikt spørsmål, men det skinner fort igjennom hos folk. Spesielt dette med urasjonelle redsler for ufarlige konsekvenser og en oppfattning av at løsningen er å ha en absolutt rasjonalitet ang kosthold som utelukker svinginger i livet utenom (stress, jobb, søvn, PMS osv)

Så om du har et forhold til kost/trening og kropp som en økonom har til et regnskap uten at du konkurrerer innen kroppsbygging/fitness og dette er begrenset til konkurransetiden så ja, mye tyder på sykdom. Usunne syn som prøves legitimert gjennom å kalle det "hobby-fitness"

F.eks

Jente 1) Ønsker ikke å gå opp i fettprosent, men utover det har grei kontroll. Trener, spiser og trives og ligger stabilt og greit innenfor "fornøyd". Har et helt normalt forhold til mat og teller ikke kalorier, lever et aktivt liv men kan kose seg. Her blir redd i form av "uønsket" men ikke overhengende fare eller drastiske tiltak for å unngå det. Vet ikke sin nøyaktige fettprosent eller vekt, eller cm til en hver tid, men føler seg vel med slik hun er. Sunn

Jente 2) Veier og måler seg ofte (flere gang i uka, eller hver dag) Tenker mye på, og er veldig opphengt i sin egen fettprosent og måler den nøye. Får panikk om ting forandrer seg fra dag til dag, og mye ekstremtiltak iverksettes. Ønsker heller ikke gå opp i fettprosent som jente 1, men i stedet for at det bare er en uønsket hendelse, så blir det nå noe som må unngås på død og liv. Har et anstrengt forholdt til mat, teller, veier og måler alt. Springer til speilet og målebandet etter hver "utskeielse" og straffer seg med med trening og/eller mindre mat. Sykelig opphengt i små detaljer. Syk

Dette er MIN mening.

Men ønsker og legge til:

Å hjelpe over internett

Hovedproblemene med å hjelpe over internett går begge veier:

• Den spiseforstyrrede vet ingenting om personene som svarer, og kan derfor ikke vurdere hvem som har kompetanse og hvem som bare synser. Kognitiv dissonans, altså trangen til å rettferdiggjøre egne handlinger, står ofte sterkt hos spiseforstyrrede, og det er lett for å plukke ut de svarene som samsvarer best med egne tanker og følelser.
  
• De som prøver å hjelpe har heller ingen garanti for at svarene blir tolket slik som de er ment. Et velment og godt råd som blir tolket og oppfattet feil kan fort gjøre situasjonen verre, og så lenge du ikke har noen mulighet til å følge denne personen opp er det et sjansespill å prøve å hjelpe over internett.
  

På grunn av dette vil vi fortsette å stenge tråder der vi ser det nødvendig. Å diskutere spiseforstyrrelser generelt med det formål å lære mer om selve sykdommen er selvfølgelig greit, men om trådene utvikler seg til å handle om hva den enkelte bør gjøre for å behandle sin egen spiseforstyrrelse har vi krysset en grense vi ikke ønsker å krysse.

Fra: Spiseforstyrrelser på forumet - informasjon | Fitnessbloggen Forum

[LittleMissSunshine]

Man trenger vel ikke å være syk av den grunn. Er det noen som har mistanke om at du er syk?

Dersom du selv er i tvil, ville jeg rådet deg til å kontakte lege for en samtale.

En spiseforstyrrelse handler om mer enn bare redsel for å gå opp i vekt/fettprosent.

[want to get fit]

Kommer vel ann på hvor drastiskt til versk man går for å ikke gå opp i fett prosent..

Akkurat som en anorektiker spiser minimaaaaaaaaaalt eller ingenting for å ikke gå opp ivekt= spiseforstyrrelse,

men om man bare er bekymret for det, akkurat som jeg er bekymret for å gå opp i vekt, så ville jeg ikke si at det er noen spiseforstyrrelse, men som sagt kommer ann på hvilke tiltak du går til for å ikke gå opp:)

[Vegard L]

Som eirich nevner så er ikke dette svart/hvitt. Det handler ikke bare om hva man ønsker eller er redd for, det handler like mye om motivasjonen bak og hva man eventuelt er villig til å gjøre med det. Kudos for et godt svar!

Hvis man er "redd" for å gå opp i fettprosent, som i at man legger en innsats i å holde fettprosenten nede, så er det lite som tyder på sykdom. Hvis man virkelig er redd for å gå opp i fettprosent og hverdagen etterhvert dreier seg om å overvåke egen tilstand og gjøre tiltak ved hver eneste lille endring, er man sannsynligvis langt på vei spiseforstyrret. Det er så mange nyanser at det vil være umulig å gi et konkret svar på dette spørsmålet.

[Imu]

Intressant å lese svarene her. Elskr å se nyanser jeg ike selv har sett. Jeg brukte ordet redd bevisst fordi jeg mener ikke bekymra men redd. At det liksom er krise om man legger på seg, at man får dårlig humør, blir stressa/urolig ved tegn på vektoppgang. Jeg har hatt spiseforstyrrelse men er redd for å gå opp i vekt fortsatt. Derfor spør jeg om det er normalt og at jeg muligens er opptatt av kropp og vekt men ikke sykelig opptatt av det. Jeg ble mer stressa før, nå heller mer i retning urolig. Vil ha kontroll over vekta. Om jeg ikke ser sammenhengen mellom hva jeg har spist og hva vekta viser blir jeg urolig fordi jeg føler at kroppen er uforutsigbar , uforståelig og vanskelig å temme. Huff nå hørtes dette sikkert sykt ut. Men jeg er ikke selvdestruktiv mer og sulter meg ikke fordi jeg føler meg maktesløs lenger, så, jeg regner meg som frisk. Men denne redselen for å gå opp i vekt gjør meg usikker på om jeg er helt frisk. Det er liksom det viktigste i verden at jeg holder meg tynn:oops: .

[Gjest Jester]

Intressant å lese svarene her. Elskr å se nyanser jeg ike selv har sett. Jeg brukte ordet redd bevisst fordi jeg mener ikke bekymra men redd. At det liksom er krise om man legger på seg, at man får dårlig humør, blir stressa/urolig ved tegn på vektoppgang. Jeg har hatt spiseforstyrrelse men er redd for å gå opp i vekt fortsatt. Derfor spør jeg om det er normalt og at jeg muligens er opptatt av kropp og vekt men ikke sykelig opptatt av det. Jeg ble mer stressa før, nå heller mer i retning urolig. Vil ha kontroll over vekta. Om jeg ikke ser sammenhengen mellom hva jeg har spist og hva vekta viser blir jeg urolig fordi jeg føler at kroppen er uforutsigbar , uforståelig og vanskelig å temme. Huff nå hørtes dette sikkert sykt ut. Men jeg er ikke selvdestruktiv mer og sulter meg ikke fordi jeg føler meg maktesløs lenger, så, jeg regner meg som frisk. Men denne redselen for å gå opp i vekt gjør meg usikker på om jeg er helt frisk. Det er liksom det viktigste i verden at jeg holder meg tynn:oops: .

Jeg leste hva du skrev, og jeg vil bare trekke fram noen ting som for meg i allefall tyder litt på at det foreligger et noe anstrengt forhold til mat og vekt. Går utifra du ønsket tilbakemelding så. Du skriver, og det er rett at man kan være opptatt av kropp og vekt, uten å være sykelig opptatt av det. Men så kommer noen utalelser som kanskje taler i favør av et for anstrengt forhold til det.

"Vil ha kontroll over vekta"

-Det er det mange som vil og har, men det handler om hvordan de går fram for å oppnå dette. Og hvor "ille" det er å miste kontrollen litt, eller bevist gi den fra seg. Ikke minst detaljenivået som blir lagt til grunn. Om man "mister kontrollen" eller føler det slik, pga 1-2 og kanskje 3 kilo. Så er det farlig, om man i tilegg "straffer" seg i form av ekstreme tiltak, så tyder det på et usunt forhold til det å "ha kontroll" Det handler om å ikke tenke på de små svingningene i kilo, cm osv, det er naturlig. Det forårsakes av livet ditt rundt deg, jobb, stress, selskaper, forhold, barn osv. Det er naturlig at disse vil påvirke "kontrollen", det er usunt når kontrollen over vekten går utover kontrollen over livet. Det jeg ser går igjen som en "varsellampe" er når fokuset blir ekstremt på detaljer, vekt fra dag til dag, og gjerne som jeg sa, innenfor eksremt små rammer som et par kilo.

Videre sier du ting som:

"Om jeg ikke ser sammenhengen mellom hva jeg har spist og hva vekta viser blir jeg urolig fordi jeg føler at kroppen er uforutsigbar , uforståelig og vanskelig å temme."

-Det føler jeg er et urealistisk syn/mål, samt en usunn holdning. Om du ikke ser sammenhengen kan det være pga at du ser for nøye, over for kort tid, og har forutintatte holdninger om hva du ønsker å se. Dette selvbildet kan ofte være veldig forskjellig fra hva som faktisk er tilfelle. Den perfekte kroppen er ikke et rundt fint tall på vekta eller målebandet, men hvordan du føler deg, hvordan du fungerer, og hvordan det ser ut i speilet. Ikke om man er 50,55 eller 60 kilo osv. Det er også urealistisk og usunt å sette seg en slik målvekt som på død og liv må holdes. Da er vi tilbake på dette med selvbildet, om målet er urealstisk er ikke det lett å se for den som har satt det. Men det er en grunn til at alle andre reagerer.

"Det er liksom det viktigste i verden at jeg holder meg tynn"

-Er det virkelig det? det viktigste i verden? viktigere en et godt liv, en sunn kropp, en sunn hormonbalanse og allmenn helsetilstand? Om svaret er ja, så håper jeg, og anbefaler jeg å ta kontakt for videre oppfølging. Dette gjelder alle!

Og igjen, hva er "tynn"? er det et BMI tall, en vekt, en fettprosent, en buksestørrelse eller hva man ser i speilet? Husk, at et usunt forhold til dette vil gi usunne mål.

Avsluttningsvis så understreker jeg at dette er generelle tanker gjort rundt posten, og på INGEN måte noe annet. Og refererer igjen til det som er skrevet om å "få hjelp på internett" tidligere i tråden og at om denne tråden blir mere SF spesifikk og ikke generelt rundt tema som den startet med vurderes stenging fortløpende da det ikke er noe vi ønsker her og at slikt må tas med helsevesenet og ikke et internettforum.

[Fredrik]

Det er liksom det viktigste i verden at jeg holder meg tynn:oops: .

Nå er jeg voldsomt enkel, men ut i fra dette vil jeg anbefale deg å ta opp temaet med fastlegen din. Dette beveger seg mer og mer i retning av diagnostisering, en mulighet og kompetanse vi hverken har eller ønsker å late som vi har. Temaet er et minefelt, og vi ønsker ikke å sende noen ut i det.

Eirik kommer med gode og reflekterte svar her, og jeg anbefaler alle å lese det han skriver. Er man redd for at man har spiseforstyrrelser, gjør deg selv en tjeneste. Ikke søk hjelp på Internett, det er altfor få garantier på kompetansenivå etc. Stenger tråden.