Jeg har gått ned 21 kg og har igjen 10 før jeg er fornøyd med vekta. Aner ikke hvordan jeg kunne legge på meg så mye...har prøvd å slanka meg og drevet med div trening i alle voksne år med det resultatet at jeg ble feitere og feitere. Jeg fant heldigvis tilslutt en bok om ketolysekuren, og videre lavkarbo, så nå hsr jeg endelig funnet et kosthold jeg kan leve med, og som stadig gjør meg litt og litt slankere. Det siste året har jeg testet ut kostholdet som vedlikeholdskosthold, og det funker fin fint! Nå har jeg begynt på siste runde med vektnedgang.
Problemet mitt er hverken kostholdet eller treningen, men selvbildet. Jeg følte meg både fin og flott på vei opp i vekt, iallfall til jeg bikka 92kg. Etter det var det elendighet å se i speilet. Men nå som jeg veier under 77 føler jeg meg fortsatt like feit som da jeg var 97. Heldigvis går det opp og ned, og selvtilliten er bedre i og med at jeg vet at jeg klarer og kan både det ene og det andre, men jeg kan gå gledesstrålende ned fra vekten, etter nok en veiing med ny rekord i letthet, for så å se meg i speilet og lure på hvordan jeg kan se så feit ut når jeg har slanka meg så mye. Jeg VET at jeg hsr slanket meg, og ser jeg på bilder så ser jeg jo ENORM forskjell, men inni hodet er jeg fortsatt kjempefeit og alltid den feiteste i forsamlingen (selv om jeg egentlig vet at det ikke stemmer, om dere skjønner hva jeg mener).
Motivasjon sliter jeg ikke med. Jeg elsker omtrent all form for trening, og de tre styrkeøktene mine i uka er hellige. Elsker kostholdet mitt også, og er sånn sett strålende fornøyd. Mann, familie, venner og bekjente skryter av meg så jeg syns det blir nesten for mye...hva i all verden tenkte de om kroppen min før, siden de absolutt skal få lov til å kommentere den må som de syns jeg har blitt fin?? (Hyggelig med skryt da, men det har aldri motivert meg...)
Flere som har det slik?