Dedikert eller koselig?

[Linjemannen]

De fleste som skriver, leser og følger med på Fitnessbloggen er enten opptatt av å skape endring i livstil eller følger allerede opp en livstil preget av fokus på kosthold og trening. Noen har holdt på i årevis og er på konkuransenivå - andre er i startgropa til å komme seg ut av sofaen.

Uansett hvor du hører hjemme i disse kategoriene, så er det noe som driver deg videre. Du er motivert, du er gira, du er dedikert - ja, hva er du egentlig? Forleden dag leste jeg en tråd om frustrasjonene ved å skulle forsvare sitt valg av sunn livsstil. Trådstarter forklarte godt om hvordan det ble stilt spørsmål om hvorvidt det var sunt å være så fokusert som hun var. Om ikke hun burde gi seg selv litt "slack", kose seg med litt chips, cola og krølle seg opp i sofaen under et pledd og se noen filmer - i stedet for å klimpre inn den siste porsjonen med kli og kesam på diett.no før hun gav seg ikast med nye treningsøkter - eventuelt bare gikk å la seg kl. 20.00 siden restitusjon og muskeltilvekst krever så inn i hampen mye søvn.

Vel - hvor dedikert kan en egentlig være før en glir over i det fanatiske? Og hvor farlig er det å være streng med seg selv, stille høye krav og velge bort mat, tid, sosiale sammenkomster, øl, vin og denne evnnelige "kosen" som alle snakker så bra om her til lands? Blir en sterk som et fjell og sexy som en Ferrari, men asosial og enspora så går kanskje litt av vinninga opp i spinninga?

Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror at en blir sterkere mentalt, åndelig og sosialt av å være dedikert på et trenings og kostholdsregime som er sunt og til det beste for din fysiske utvikling. I forhold til gevinster på det mentale og åndelige plan, så finnes det nok av forskningsmatriale som understøtter en slik konklusjon. Noe verre er det å finne korrelasjon mellom det å følge en streng (men sunn)plan for kost og trening og styrket sosial utvikling - men den finnes åpenbart. Styrket selvtillit og et bedre selvbilde vil følge av de helsegevinster og den disiplineringen et selvpålagt (og strengt) regime vil gi den enkelte. Men blir selvbildet for stort og egoet for sterkt - så står en selvfølgelig i fare for å utvikle seg til å bli en "klyse" - så en bør selvfølgelig ikke se seg blind på seg selv.

Disse som står i fare for å bli slike "klyser" (de fleste av oss har vel truffet slike) hva er det som gjør at de er blitt til "klyser" i stedet for å bli til "empatiske mentorer", for eksempel? (En del blir jo det også)

Her skal jeg ikke konkludere med noe som helst, men nøye meg med å si noe om hva jeg tror. En slik kar som Petter Nordthug kan av mange oppleves som en "klyse" - ihvertfall om en er svensk og kjenner ham kun fra media. Min påstand er at for å kunne hente ut de siste promillene av sitt potensiale, så må en nok innta en noen ganger uspiselig, men alle ganger, eksentrisk og egosentrert posisjon til hva livet dreier seg om. For slike som Nordthug så dreier livet seg utelukkende om hvor gode prestasjoner Nordthug kan få seg til å levere på ett gitt felt.

For de fleste av oss andre - så er det ikke slik. Vi må levere på mange felt - jobb, skole, familie, kjæreste, andre hobbyer og interesser. Noe kan vi gjøre oss ferdig med litt halvhjertet, mens noe annet brenner vi for. Hvordan vi gjør opp dette regnskapet og hva vi vektlegger i det - blir bestemmende for den livskvaliteten vi skviser ut i dag - men også for hvordan morgendagen skal se ut. Trener du for mye? Gjør du for mye lekser? Sier du ja til for mye overtid? Styrer kjæresten for mye av din fritid og ditt humør? Summen av alt dette blir for mange synonymt med "tidsklemma". Underlig egentlig - for alle dem som virkelig er dedikerte ler hånlig av begrepet og kaller det for en hvilepute, en unnskyldning og et resultat av manglende evne til å prioritere.

Jeg er enig i det siste - Resultatet av manglende evne til å prioritere vil til slutt få deg til å sitte dønn fast i tidsklemma. Jeg tror at de som tørr å prioritere er dem som lykkes best. Og det kan gjøres gjeldende på de fleste områder i livet. Skal jeg kunne bli både superlover, multimillardær, rakettforsker og verdensmester i fitness, så må døgnet oppgraderes til å inneholde 48 timer og det skjer ikke med det første. Så får en prioritere - en kan bli litt god i alt eller kjempegod på noe. I hvilken grad du lykkes med det du ønsker å oppnå handler om bevissthet rundt dine egne prioriteringer, om hvor dedikert du klarer å være og om hvor motivert du er for å lykkes.

Det handler også om hvor hjernevasket du er av det urnorske begrepet "kos". Uhemmet "kos" er prioriteringenes verste fiende. En må da ha evnen til å kunne "kose" seg? Jepp - men gå noen runder med deg selv og tenk over hva du legger i begrepet. Nye gardiner, stearinlys, pynteputer og dimming på taklampa - helt greit - men ikke bruk denslags til å invitere deg selv på fløtegratinerte poteter, rødvinskvelder, chips og cola og bamsemums på regntunge marskvelder midt i uka: Det er ikke kos - det er bare usunt.

Var jeg slem nå?

Det ble mye dette - og jeg vet ikke hvor spennende det er å spinne en diskusjon omkring, men jeg fikk ihvertfall lettet på noen tanker.

Takk for oppmerksomheten!

[Linjemannen]

Takk for "likes"!

[Vegard L]

Gode refleksjoner! Jeg har ikke så mye å føye til her, og det er veldig vanskelig å sette en klar grense mellom dedikert og fanatisk, da de ofte kan gå inn i hverandre, hvertfall tilsynelatende.

Jeg vil si at for en person som ikke er på konkurransediett (enten det gjelder idretter med vektklasser eller bygging/fitness) der man helt klart må detaljstyre kosthold og trening i stor grad, vil grensen gå der trening/kosthold begynner å gå utover livskvaliteten til den enkelte. Her kommer vi litt inn på den diffuse definisjonen av ortoreksi, som jeg mener kan beskrives på samme måte.

Om du får dårlig samvittighet etter en dårlig treningsøkt eller dersom du i en sosial sammenheng har gjort den store synden å spise et kakestykke, og deretter setter igang tiltak for å "straffe" deg selv, som f.eks. ekstratreninger for å gjøre opp for det man anser som manglende suksess, har det gått for langt, spesielt om dette i tillegg går utover andre aspekter av livet ditt som skole, jobb, kjæreste og venner.