vær så snill å dele dette

[02-snapper]

Hei. Har blogga om en sak som engasjerer meg sterkt. Kort sagt dreier det seg om mennesker som er psykisk (veldig) syke, men som ikke får hjelp. Altså avslag på søknader om behandlingstilbud. Har skrevet kort og gæli om det her: http://jernhelse.blogg.no/1396686521_det_kunne_vrt_deg_ell.html

SÅ - jeg ønsker å øke fokuset på dette siden jeg vet at MANGE sliter, og jeg HÅPER at det kanskje kan nå ut til noen i "systemet", eller i meida.. whatever it takes.. Så ja.. om andre en meg føler på sinnet i forbindelse med dette - vær så snill å dele dette via facebook eller liknende. JEG VIL AT DENNE JENTA (og de alt for mange andre i hennes situasjon) SKAL FÅ HJELP.

(beklager om dette "Ikke hører" til her... men det gir jeg litt faen i!)

[02-snapper]

BUMP !!!

[nano]

Jeg er helt enig at normalvektige med spiseforstyrrelser også må få hjelp. Men med de ressursene som helsevesenet og spesielt psykiatrien har i dag, syns jeg det er helt riktig at jenter på 30 kg prioriteres fremfor normalvektige jenter. Uansett har du rett på prioritert helsehjelp (innen tre måneder) i spesialisthelsetjenesten dersom du har alvorlig sykdom, uavhengig av vekt. Om søknader på prioritert helsehjelp blir avslått til tross for alvorlig sykdom, har man enten en lege som er sykt dårlig på å skrive henvisninger og/eller forstå pasienten eller så er man selv dårlig til å fortelle legen hva som egentlig ligger bak sykdommen. Min mening i hvert fall.

[02-snapper]

Jeg er helt enig at normalvektige med spiseforstyrrelser også må få hjelp. Men med de ressursene som helsevesenet og spesielt psykiatrien har i dag, syns jeg det er helt riktig at jenter på 30 kg prioriteres fremfor normalvektige jenter. Uansett har du rett på prioritert helsehjelp (innen tre måneder) i spesialisthelsetjenesten dersom du har alvorlig sykdom, uavhengig av vekt. Om søknader på prioritert helsehjelp blir avslått til tross for alvorlig sykdom, har man enten en lege som er sykt dårlig på å skrive henvisninger og/eller forstå pasienten eller så er man selv dårlig til å fortelle legen hva som egentlig ligger bak sykdommen. Min mening i hvert fall.

Hei.

Du kommer med mange gode poeng her, og jeg er jo forsåvidt 100% enig med deg i det du skriver. Grunnen til at jeg skrev det jeg skrev, og at jeg vil dele det, er fordi jeg virkelig mener at fokuset må økes på også denne formen for spiseforstyrrelse da det er en VELDIG "skjult" sykdom, og fordi tilbudet for behandling av dette så og si ikke finnes. Og - fordi JEG mener at flere av disse tilfellene kunne vært unngått dersom de mottok skikkelig behandling og tilstrekkelig oppfølging etter innleggelser. Det er skremmende mange som sliter med dette, og i så stor grad at selvmordstanker dukker opp daglig. Det er IKKE greit at disse står uten behandling. Det er heller ikke greit at flere av disse fikk behandling for anoreksi uten at overspisingen deres ble tatt på alvor da de forteller om det. Det er liksom bare bra, siden de uansett skal opp i vekt"

[Chrsyre]

Kjenner meg sånn igjen i denne historien. Jeg klarte heldigvis å komme meg ut av spisemønsteret når jeg nådde normalvekt, og før det ble en voldsom psykisk belastning, men jeg har blitt kjent med mange gjennom behandling som fremdeles sliter med overspising og bulimi, og forteller at de føler seg fanget i situasjonen sin.

Godt skrevet, og dette skal deles.

[nano]

Ja, ettersom omtrent halvparten (hentet fra legehandboka.no) av de med bulimi tidligere har hatt anoreksi, syns jeg det er utrolig at allmennlegen eller behandler som gir oppfølging av pasienter med anoreksi ikke har mer fokus på forebygging av bulimi.

Problemet er vel at psykiatrien (og sikkert helsevesenet forøvrig) er altfor dårlig på oppfølging av pasienter. Kjenner til ei som var innlagt for bulimi i tre-fire måneder, ble sendt hjem og har nå lite/ingen oppfølging av behandler på hjemstedet. Innleggelsen har ikke mye for seg om man blir overlatt til seg selv når man kommer hjem.

I tillegg er overspising som du sier en ganske skjult sykdom i mange tilfeller. Det å dra til legen og fortelle om spiseorgiene er heller ikke noe som mange er veldig komfortabel med, og ender opp med å ikke fortelle hele sannheten. Lite kult å sitte foran legen sin og fortelle at man kjøper mat for flere hundre kroner om dagen, for å så trykke det i seg til man ligger med magesmerter fra helvete og deretter henge over doskåla resten av kvelden. Jeg mener leger i disse tilfellene må bli tøffere og spørre konkrete spørsmål for å utrede overspisingen da de færreste klarer å være dønn ærlig om disse problemene.

[AngryJess]

Takk for at du deler denne historien!! <3