Hvorfor jojoslanking?

[Pinglo]

En ting jeg har tenkt mye på, er hvorfor folk jojo-slanker. Dette er altså folk som har lagt ned en formidabel slankeinnsats, og som likevel spretter opp igjen i vekt (gjerne pluss pluss) i ettertid. De vet hvordan de skal gå ned i vekt, de har hjelpemidlene, men likevel klarer de ikke å holde vekten nede.

Tenker forøvrig ikke på å gå fra fitness-deffet til normal fettprosent

Hva tror dere er grunnen? (om det er noen forhenværende jojoslankere her, stå gjerne frem )

Mine hypoteser

• Mennesker som har et emosjonelt forhold til mat, vil ty til mat igjen. Å gå ned i vekt kan virke som et antiklimaks, og de underliggende problemene personen "medisinerte bort" er der fortsatt.
  
• Så fort man innser at å holde vekten også krever en innsats, gidder man ikke lenger, spesielt om hele slankeprosessen har virket som et liv i forsakelse.
  
• Det er ikke så gøy å være slank som man forestiller seg når man er tjukk.
  

Kjør debatt!

[FrkHoel]

Folk er feite og straffer seg selv ved å slanke seg. Når de har klart det er de så fornøyde over seg selv at de må belønne seg selv lenge etter og resulatet blir at de legger på seg igjen.. De legger på seg igjen og begynner med trøstespising fordi de blir deprimerte av vekta. Blir feitere og feitere til de på nytt begynner med straffeslanking.. Ond sirkel.. ??

[jallajalla]

Når det gjelder akkurat dette tror jeg det blir veldig feil å generalisere, da det finnes omtrent like mange grunner til at folk jojo-slanker seg som det finnes jojoslankere.

Alikevel tror jeg det å gidde er et gjennogående tema. Jeg har i allefall vært på "slankern" siden jeg gikk ned for første gang, og regner med å være det for resten av livet. Med dette mener jeg ikke at jeg teller kalorier hver eneste dag, men at jeg er generelt bevisst på hva jeg får i meg, og aldri "havner på en smell" flere dager på rad, da jeg vet hva resultatet til slutt blir.

Dette er en livsstil som ikke passer alle, selv om alle gjerne vil være slanke. Når man gang på gang tenker at raske løsninger er svaret ender det dermed med at man flyr opp og ned i vekt...

[Pinglo]

Jeg ser jo at folk gjerne har forskjellige grunner/motivasjoner, og det kan være forskjellig fra person til person, men jeg tenker at kan man generalisere rundt vektnedgang, kan man også generalisere rundt jojoslanking.

Det å få folk til å gå ned i vekt er strengt tatt ikke _så_ vanskelig, og svært mange overvektige har jo ved et eller annet tidspunkt hatt en eller flere store vektreduksjoner. Utfordringen er å få de til å holde seg der. Og jamfør den ene tråden med "hvordan hadde du slanket en stor gruppe mennesker" så kan man jo utvide det til "hvordan hadde du slanket en stor gruppe mennesker - med et mål om at de skulle forbli slanke"?

[Sara]

Den største grunnen tror jeg rett og slett at folk tenker på vektnedgang som bare en slankekur.. og ikke ser at det må til en livsstilsendring om det skal vare mer enn to uker.

.. Også har vi jo også denne mangelen på viljestyrke, mangel på kunnskap og mangel på disiplin i vanskelige situasjoner-

[Jane]

Det er også altfor mange "mirakelkurer" der ute.

Easylife er en av de. Man går fort ned ja, og fort opp igjen. Det gjelder sikkert ikke alle, men MANGE.

Om det virker som om det er for godt til å være sant så er det som regel det

[Madde]

I fettvevet har vi et hormon som heter leptin. Når fettvevet er stort får vi høye leptin-nivåer og når fettvevet blir mindre, reduseres også leptinnivåene. "Problemet" med leptin er at når vi slanker oss, får vi som sagt lavere leptinnivåer som fører til økt appetitt.. Dette er kroppens måte å overleve på. Altså å si fra om at her skjer det noe, vi må få tak i mat. Og kroppen forstår da ikke at den har vært overvektig og nå kanskje er normalvektig, den tror gjerne den har vært gjennom en sultkatastrofe.. Dette, samt noen andre enkeltfaktorer som er nevt over, er årsaken til at så mange jojo-slanker seg..

[Viddoyen]

I fettvevet har vi et hormon som heter leptin. Når fettvevet er stort får vi høye leptin-nivåer og når fettvevet blir mindre, reduseres også leptinnivåene. "Problemet" med leptin er at når vi slanker oss, får vi som sagt lavere leptinnivåer som fører til økt appetitt.. Dette er kroppens måte å overleve på. Altså å si fra om at her skjer det noe, vi må få tak i mat. Og kroppen forstår da ikke at den har vært overvektig og nå kanskje er normalvektig, den tror gjerne den har vært gjennom en sultkatastrofe.. Dette, samt noen andre enkeltfaktorer som er nevt over, er årsaken til at så mange jojo-slanker seg..

neerdet mitt :whistling:

[Madde]

Stalker

[Pinglo]

I fettvevet har vi et hormon som heter leptin. Når fettvevet er stort får vi høye leptin-nivåer og når fettvevet blir mindre, reduseres også leptinnivåene. "Problemet" med leptin er at når vi slanker oss, får vi som sagt lavere leptinnivåer som fører til økt appetitt.. Dette er kroppens måte å overleve på. Altså å si fra om at her skjer det noe, vi må få tak i mat. Og kroppen forstår da ikke at den har vært overvektig og nå kanskje er normalvektig, den tror gjerne den har vært gjennom en sultkatastrofe.. Dette, samt noen andre enkeltfaktorer som er nevt over, er årsaken til at så mange jojo-slanker seg..

Stilig. Vil det si at en person som har vært ekstremt overvektig vil måtte gå sulten hele tiden som normalvektig? Er det en tilvenningsperiode? I såfall hvor lenge?

[Vegard L]

Leptin er bare en av de mange homeostatiske mekanismene kroppen bruker for å holde en stabil vekt. Mer leptin vil i utgangspunktet gi en høyere metthetsfølelse og redusert matinntak, noe som gjør at om man går litt opp i vekt en periode, vil man sannsynligvis gå ned igjen i perioden etterpå. De aller fleste mennesker holder en stabil vekt, enten de er normalvektig eller overvektig, det er få som svinger mye opp og ned med mindre de går inn for det selv (slanking).

Det som er interessant, er at de aller fleste overvektige har veldig høye nivåer av leptin, uten at matinntaket reduseres av det. Dette er fordi man utvikler leptinresistens, slik at leptinet ikke får utført sin funksjon.

Insulin og leptin henger sammen ved at insulin kan binde til leptinreseptorene, slik at man får en leptinresistens som følge av høyt insulinnivå. Derfor vil også metabolsk syndrom gjøre det vanskelig å gå ned i vekt på en typisk slankediett med høy andel av energien fra karbohydrater.

[Madde]

Leptin er bare en av de mange homeostatiske mekanismene kroppen bruker for å holde en stabil vekt. Mer leptin vil i utgangspunktet gi en høyere metthetsfølelse og redusert matinntak, noe som gjør at om man går litt opp i vekt en periode, vil man sannsynligvis gå ned igjen i perioden etterpå. De aller fleste mennesker holder en stabil vekt, enten de er normalvektig eller overvektig, det er få som svinger mye opp og ned med mindre de går inn for det selv (slanking).

Det som er interessant, er at de aller fleste overvektige har veldig høye nivåer av leptin, uten at matinntaket reduseres av det. Dette er fordi man utvikler leptinresistens, slik at leptinet ikke får utført sin funksjon.

Insulin og leptin henger sammen ved at insulin kan binde til leptinreseptorene, slik at man får en leptinresistens som følge av høyt insulinnivå. Derfor vil også metabolsk syndrom gjøre det vanskelig å gå ned i vekt på en typisk slankediett med høy andel av energien fra karbohydrater.

Det er der veldig mange tar feil, fordi man ser at leptin ikke virker like godt oppover som det gjør nedover! Altså, mer fettvev = mer leptin ja, men ikke mer leptin=mindre sult. Desverre. Hadde det vært sånn så hadde det vel ikke vært en fedme-epedemi på gang.. Ja, det er gjort noe forskning på mus, der man har fjerna genet som koder for leptin, og disse musene bli gigantiske. Men det er vel ca max 5 % av menneskene i hele verden som har det slik, og hos disse kan det være flere ting som virker på.

Så klart fins det andre ting å tenke, både korttidsregulering av appetitt som CCK, GLP-1, PYY og Ghrelin og langtidsregulering som insulin, resistin og adiponekting samt transkripsjonsfaktorer som SREBP-1c, Ch-REBP, PPAR-alfa, men når man snakker om jojo-slanking mener jeg det er leptin som er den viktigste..

Og så klart er det nok viktig å snakke om "settling-point"-teorien.. At vekten er stabil så framt at miljøfaktorer, sosiale faktorer og atferdsmessige faktorer er konstante. Dersom de ikke er det, vil man da gå opp eller ned i vekt. Og et menneske som har gått ned mye i vekt, vil klart ha fått forandret både sosiale faktorer og atferdsmessige faktorer.

[Madde]

Stilig. Vil det si at en person som har vært ekstremt overvektig vil måtte gå sulten hele tiden som normalvektig? Er det en tilvenningsperiode? I såfall hvor lenge?

Hvor lenge vil jo sikkert komme an på personen. En sterk person som har bestemt seg for å gå ned og holde seg nede, vil jo kunne klare dette! Men hvor lenge en evt tilvenningsperiode vil være vet jeg ingenting om

[Vegard L]

Det er der veldig mange tar feil, fordi man ser at leptin ikke virker like godt oppover som det gjør nedover! Altså, mer fettvev = mer leptin ja, men ikke mer leptin=mindre sult. Desverre. Hadde det vært sånn så hadde det vel ikke vært en fedme-epedemi på gang.. Ja, det er gjort noe forskning på mus, der man har fjerna genet som koder for leptin, og disse musene bli gigantiske. Men det er vel ca max 5 % av menneskene i hele verden som har det slik, og hos disse kan det være flere ting som virker på.

Så klart fins det andre ting å tenke, både korttidsregulering av appetitt som CCK, GLP-1, PYY og Ghrelin og langtidsregulering som insulin, resistin og adiponekting samt transkripsjonsfaktorer som SREBP-1c, Ch-REBP, PPAR-alfa, men når man snakker om jojo-slanking mener jeg det er leptin som er den viktigste..

Og så klart er det nok viktig å snakke om "settling-point"-teorien.. At vekten er stabil så framt at miljøfaktorer, sosiale faktorer og atferdsmessige faktorer er konstante. Dersom de ikke er det, vil man da gå opp eller ned i vekt. Og et menneske som har gått ned mye i vekt, vil klart ha fått forandret både sosiale faktorer og atferdsmessige faktorer.

Ser ikke hvordan det du skriver motsier det jeg skrev i min post.

Leptin vil redusere apetitt så lenge det får fungere som det skal. Med en gang du begynner å bli leptinresistent vil denne effekten reduseres.

Kroppen vil etterstrebe å holde en stabil vekt, selv om det ytre miljø endrer seg. Gjennom homeostatiske mekanismer vil kroppen prøve å tilpasse seg det som skjer, for å unngå store endringer i kroppsvekt. Evolusjonært sett fungerer denne mekanismen bedre for å unngå vektnedgang enn vektoppgang, siden en vektoppgang kunne komme godt med før dårlige tider.

Jeg ser du plasserer insulin som en faktor i langtidsregulering av apetitt. Insulin er vel først og fremst en kortsiktig mekanisme, som forteller kroppen at den har fått mat og dermed er med å avslutte et matinntak?

[Madde]

Ville ikke motsi deg, bare si at det ikke ser ut til leptin virker så veldig godt regulerende når fettnivåene er store

Og når det gjelder insulin så ja, selvfølgelig er det en kortsiktig mekanisme, men det er jo og en langsiktig på den måten at det gir hypotalamus signaler om hvordan det står til med størrelsen på fettlagrene. Men mente som sagt ikke å motsi deg eller noe, men mer for andre her som ikke vet at det er utrolig mange mekanismer for regulering av vekt..

[Vegard L]

Hvor godt leptin fungerer vil jo avhenge av leptinsensitiviteten. For de som har blitt store så har ikke denne vært så god, så da kan det jo diskuteres hva som er hønen og hva som er egget

Hvordan gir insulin beskjed om størrelsen på fettlagrene? Det skilles jo ikke ut i forhold til mengden fettvev.

Det virker forøvrig som om du har ganske god oversikt, har du noen bakgrunn innen disse temaene?

[Madde]

Nei.. For generelt så virker ikke leptin på den måten. Man har trodd at leptin er en like godt appetitt-demper jo mer fettvev man har, men det viser seg at den er mindre god appetitt-demper enn den er appetitt-vekker, og dette gjelder for alle. Altså viser det seg at leptin er mer en overlevelsesmekanisme når man mister mye fettvev. Så kommer jo da sensitiviteten som noe helt annet enn det jeg snakker om etter dette da..

Når det gjelder insulin så er det sånn at jo større fettmasse man har, jo høyere fastende insulinnivåer har man. Dette vil, via CNS hemme utskillelsen av NPY som igjen hemmer matinntaket.

Ved rask vektnedgang: Lavere fettmasse --> lavere fastende insulin, mister hemming av NPY --> Ikke like stor grad av hemming av matinntak.

Som jeg har forstått da Og hvis du har forstått/sett/lest noe annet, så vil jeg mer en gjerne se studier på dette Det morsomme med ernæringen er at man alltid kommer til å lære noe nytt, og det meste man trodde var sant vil en dag bli forandret på

Ja, nå er jeg snart ferdigutdanna ernæringsfysiolog, og har akkurat hatt eksamen innen for temaet Hva med deg selv, ser jo ut som du har lest litt om temaet du og?

[Vegard L]

Bachelor eller master, hvor studerer du? Holder på med sisteåret på bacheloren på UiB selv

EDIT: Når det gjelder insulinnivå og fettmengde, så kan det jo igjen diskuteres hva som kommer først. Såvidt meg bekjent er det ingen direkte sammenheng her, bortsett fra at fettvevet skiller ut adiponektin som senker insulinsensitiviteten. Derette vil bukspyttkjertelen produsere mer insulin på samme glukosebelastning, og dermed øker nivåene.

Altså: Overvekt -> dårligere insulinresistens -> økte insulinnivåer (med mindre man tar grep for å redusere den glykemiske belastningen av kostholdet, aka en eller annen form for karbohydratredusert kosthold).

[Madde]

Bachelor, studerer i oslo Blir vel master i idrettsernæring etterhvert

[Vegard L]

Redigerte forrige post litt...