Jeg MÅ begynne, men hvordan?

[Recess]

Jeg innser det egentlig hver eneste dag at jeg snart må ta tak i livet mitt og legge om både kostholdet og livsstilen, men det skjer jo så klart ingenting. Akkurat nå mangler jeg motivasjon, rett og slett fordi jeg har mistet all tro på meg selv. Hele livet mitt har handlet om utseendet mitt og vekten min, jeg har prøvd siden jeg var 13 år gammel (er nå 20 år gammel) men har jo ikke kommet noen vei. Eller jo, det var en periode jeg sluttet å spise noe særlig når jeg var 16 år, da gikk jeg ned 20 kg. Men disse gikk jeg opp igjen når jeg flyttet sammen med min tidligere kjæreste.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette innlegget kort. Jeg har ok greie på trening, ettersom jeg har prøvd så mye som jeg har de siste årene så vet jeg jo hvordan jeg skal trene og hvordan jeg ikke skal trene. Jeg vet at kondisjonstrening for meg er håpløst, jeg hater det rett og slett og finner det ikke noe givende. Jeg mister motivasjonen på sekundet om jeg trener kondisjon. Det er ikke min type trening i det hele tatt. Styrketrening derimot, er jeg veldig glad i. Det skal sies at jeg trener hjemme, og ikke på studio. Mange ulike grunner til dette, men det kommer til å ta ganske så lang tid før jeg setter foten inn på et studio, kanskje aldri. Jeg har mye utstyr selv, jeg har små vekter og kettlebells, samt ankelvekter og diverse. Jeg har grei plass å trene på i leiligheten min, alt ligger på en måte til rette for at jeg skulle kunne trene. Når jeg har trent tidligere har jeg brukt videoer fra nettet, har ikke vært trygg på å sette opp eget treningsprogram. Pilates er jeg også veldig glad i!

Det ble slutt mellom meg og kjæresten for et par måneder siden og etter dette gikk det rett ned. Livsstilen var ikke noe særlig bedre når vi var sammen akkurat, men jeg spiste i det minste middag hver dag og det var noe lunde variert (altså ikke det samme 7 dager på rad slik som nå...). Maten var LANGT ifra sunn, men som sagt, variert. Når det ble slutt begynte jeg å leve på grandiosa og sjokolade, og det gjør jeg forsåvidt enda. Jeg tror jeg spiser rundt 3-4 grandiser i uken, noen ganger spiser jeg hjemme hos foreldrene mine men det er sjeldent. Noen ganger spiser jeg ikke middag, i går spiste jeg potetgull og dip til middag.... Tror jeg spiste litt sjokolade også. Det merkelige er at jeg enda ikke er sulten. Sultfølelsen kommer og går, matlysten er der så klart ikke men noen ganger får jeg et enormt sug etter noe salt eller søtt, det er som oftest bare da jeg spiser. Skikkelig sulten tror jeg ikke at jeg har vært på lange tider. I går lagde jeg meg forresten også smørkrem som jeg spiste fordi jeg var så godtesyk. Og da skjønte jeg at det begynner å gå litt vel langt, at jeg må gjøre noe før jeg faktisk begynner å legge på meg. Ja, der har vi også et merkelig problem, jeg har ikke lagt på meg de siste to ukene. Jeg veier mellom 73 og 75 kg, der har jeg ligget siden det ble slutt mellom meg og kjæresten før det ble slutt veide jeg mellom 76 og 77 kg.

Så... Hvorfor kommer jeg ingen vei? Forholdsvis fordi jeg mangler evnen til å planlegge, jeg kan sette opp planer etter planer etter planer men de blir ikke fulgt ettersom jeg blir stressa av planer. Jeg er kronisk stressa og har jeg en plan eller noe jeg skal/må, så blir jeg stressa. Har jeg noe jeg må strekke meg etter eller som må gjøres i løpet av dagen, så tørner det helt for meg. For eksempel om jeg har satt opp en plan om at jeg i dag skal rydde bilen min i 4 tiden, så hadde jeg stresset helt frem til den tid, og sannsynligvis ikke ryddet bilen heller pga jeg var utslitt av stresset. Vanskelig å forklare, men håper noen skjønner. Og da kan dere tenke dere hvordan det er om jeg har satt opp en plan over trening og kosthold. Jeg får fnatt totalt. Redd for at jeg ikke skal greie å gjennomføre det, redd for at noe kommer i veien for planene mine. Også svikter jeg da meg selv fordi jeg ikke greier det, så er jeg tilbake på kjøret liksom. Direkte flaut egentlig.. Jeg gjør en veldig stor big deal ut av ting, kan nok være derfor. Tror jeg. Aner ikke!

Jeg har da så klart ikke fast arbeidstid heller, jeg jobber på et sykehjem og har helgstilling men tar på meg mye ekstra. Jobber tilsvarende 100%, altså 2 dager fri i uken. Jeg tar for øyeblikket mye kveldsvakter. Kveldsvaktene varer fra 15:00-22:00, noen ganger slutter jeg 21:00 men det er sjeldent. Dagvaktene varer fra 08:00-15:00, slutter en del ganger 14:00. Noe som varierer. Det er disse kveldsvaktene som stikker kjepper i hjulene mine, ettersom jeg føler hele dagen går bort i jobb. Jeg er veldig glad i søvn og sover til klokken 10:00 de dagene jeg har kveldsvakter (i dag for eksempel har jeg kveldsvakt, så jeg våknet klokka 10:00), jeg burde vell stå opp tidligere for å få litt ut av dagen men jeg greier det ikke. Det er så godt å få sove. Jeg legger meg rundt 01:00-02:00 når jeg skal på kveld dagen etterpå, om jeg skal på dag så legger jeg meg en-to timer tidligere og står opp 06:15. Jeg spiser ikke frokost, rett og lett fordi jeg blir kvalm uansett hva jeg putter i meg på morgenen, en smoothie kunne derimot gått men jeg vet ikke hvilken smoothie jeg kan og bør drikke om morgenen som er supersunn. Jeg har lyst å begynne å drikke smoothie om morgenen men hvilken? Jeg har jo en del ernæringsmangler, det er jeg sikker på. Jeg vet at jeg har lite jern i kroppen og at det er litt vitaminer som mangler, ettersom jeg HELE TIDEN er svimmel og trøtt, uansett hva det måtte være så er jeg veldig døsig, klumsete og long gone. Dette går også ut over effektiviteten på jobb, noe jeg hater, ettersom jeg elsker jobben min. Viljestyrken kommer jeg ikke langt med når jeg er så psykisk og fysisk dårlig. Noen dager er bedre enn andre, så klart. Jeg er mye i aktivitet på jobb, er ofte jeg kommer hjem og verker i føttene fordi jeg har gått mye. Noe jeg syns er bra, kan vell være derfor jeg ikke har lagt på meg de siste månedene (begynte i denne jobben i mai i år).

Livet mitt er rett og lett dritt. Jeg spiser dritt hele tiden, jeg kan ikke kjøpe et brød uten at stresset tar overhånd og jeg rett og slett bare glemmer av brødet og det mygler. Her er også et stort clue, jeg elsker brød og kan spise mye sunt pålegg, men brødet mygler før jeg får spist det opp, ettersom jeg bare spiser en brødskive på jobb. For mye brød tør jeg ikke spise fordi jeg er redd for å legge på meg (ja jeg ser ironien). Jeg liker skyr, grønnsaker, fisk, kjøtt, jeg liker mye rart, jeg liker sunn mat men lager det aldri. Lastene mine sånn sett er nok spagetti, jeg elsker spagetti. Av brød liker jeg det grovt, liker ikke loff. Knekkebrød takler jeg ikke, hverken hjemmelagde, kjøpte eller de super sunne som man lager selv. Når det kommer til godteri og dritt er jeg alt spisende.. Potetgull, smågodt, sjokolade, is, kake, muffins, pudding osv. Jeg drikker ikke alkohol og jeg røyker.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne og aner ikke hvordan jeg skal finne tilbake motivasjonen. Hva er det jeg vil? Jo, jeg vil kunne føle meg våken en hel dag og ikke gå rundt og være svimmel fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg vil ha en bra kropp, en kropp jeg kan føle meg komfortabel i. Treningen er forholdsvis kun for utseende sitt del, jeg vil se digg ut. Vil ha ei bra rumpe, bra skuldre og en markert mage, vil ha hele pakka liksom men de gangene jeg har trent har jeg fokusert mye på beina og rumpe. Jeg vil være sterk og kunne ta i et tak, jeg er relativt svak nå og det kommer ikke alltid like godt med når man jobber på et sykehjem med tunge pasienter. Jeg vil føle meg sterk og selvsikker, og jeg vil for første gang i mitt jævla liv kunne se meg selv i speilet og tenke "du ser flott ut!". Jeg er lei av å hate meg selv og utseende mitt og drukne i sjokolade og potetgull fordi jeg syns jeg er feit og stygg og ser ut som et misfoster. Føler at når jeg mangler evnen til å planlegge og stresser meg opp av den minste ting så vil jeg ikke kunne finne noen vei å gå.

Noen som har tips og råd? Det er vell ganske innlysende at jeg også ikke har en helt frisk psyke, skal på ny utredning med ny psykolog ganske snart faktisk ettersom det er tvil om diagnosen min. Unipolar depresjon er diagnosen jeg har (inntil videre om det viser seg om at jeg har en annen diagnose, aner ikke jeg) og jeg går på Wellbutrin 300mg hver dag. Denne medisinen vet jeg ikke har noen negativ innvirkning på meg.

Jeg har vurdert å gå til lege, og jeg skal ta dette opp med psykolog, men det har jeg rett og slet ikke tid til enda. Dette må vente til utredningen er ferdig, jeg må få litt andre brikker på plass først. Kosthold og livsstilendring skal jeg kunne greie på egenhånd, jeg har jo greid det før. Håper noen kan svare meg og dytte meg litt i gang.

Jeg er forresten 171 cm høy og veier for øyeblikket 74 kg.

[FrkHoel]

Hei. Leit å høre at du har så store vanskeligheter med å få dette til.

Mitt beste råd til deg som ikke får det til på egenhånd: Skaff deg hjelp og oppfølging til gjennomføring av trening og kosthold.

Om du virkelig vil og er villig til å gjøre en innsats så er en veileder en kjempegod investering.

[Therese]

Hei. Leit å høre at du har så store vanskeligheter med å få dette til.

Mitt beste råd til deg som ikke får det til på egenhånd: Skaff deg hjelp og oppfølging til gjennomføring av trening og kosthold.

Om du virkelig vil og er villig til å gjøre en innsats så er en veileder en kjempegod investering.

Støtter meg på Frk.Hoel her

Bare å slippe "å tenke selv" (til ting går på autopilot) er en stor stressfaktor lettere i seg selv - men det avhenger også av at du er villig til å gi den rollen til en annen og da kunne stole på at det går i orden

På den måten vil du også få en mestringsfølelse med resultatene samt lære litt på veien!

[Denisa]

Helt ærlig: Du vet selv veldig godt hva problemet ditt er og du vet godt hva som er riktig og galt i måten du lever på. Om ikke du selv syns du er verdt litt mer enn den drittmaten du putter i deg, så er det nok på tide å begynne å tenke annerledes..

Jeg har ingen råd eller tips til deg - fordi jeg ser at du VET hva du må gjøre, hva du gjør feil og hva du må rette opp i. Problemet ligger i at du er for lat og du er redd. For lat til å gidde å gjøre noe og for redd til å skuffe deg selv.

Vel , i en slik prosess som vektnedgang og endring av livsstil og livskvalitet er, så kommer du til å skuffe deg selv mange ganger - men du får tørke av drittet og komme deg videre! Alle kommer dit. Alle gjør feil. Men tørr du å fortsette?

Valget er ditt og det er kun du som kan gjøre noe med dette. Du har tydeligvis gravd de negative tankene så langt inn at noen ord fra folk her på forumet ikke hadde hjulpet stort.. Du må hjelpe deg selv og det er bedre å starte nå enn at det blir for seint, eller at du bare gjør din egen vei myeeeee lengre..

Lykke til! Jeg tror på deg, men du må tro på deg selv.