Akate

Jeg kjenner jeg blir så utrolig glad over små ting som har skjedd med kroppen min siden jeg begynte å trene! Nå nettopp satte jeg meg ned på huk, og i stedet for å kjenne meg skikkelig stiv og støl og ha følelsen av at det er tungt å reise seg på tur opp (særlig knærne har "stivnet" tidligere), skjøt jeg bare rett opp, null stivhet i knær og tenkte ikke over det en gang. Det er så innmari godt å kjenne at kroppen funker!

Jeg har vært der selv tidligere. Det blir en evig runddans hvor mat kun blir kilde til frustrasjon og dårlig samvittighet, i tillegg til at det lever i skjønn forening med tanken på at "jeg har jo vært flink denne uka, nå kan jeg unne meg noe godt!" når man har "klart" å spise veldig lite de to eller tre dagene man klarer det. For meg førte et så lavt matinntak til at jeg sprakk da jeg sto opp dagen etterpå, nettopp fordi jeg var så SULTEN og fordi jeg HADDE SÅ LYST på noe. Da jeg begynte å skrive opp alt det jeg spiste (bruk f.eks diett.no) en periode, fikk se hvor mye kcal jeg fikk i meg fra de forskjellige matvarene, og også fikk snudd på tanken om at 1000 kcal om dagen = tynn (joda, men det fungerer ikke i lengden), og kunne spise 2000 - 2500 kcal om dagen uten å kjenne på den dårlige samvittigheten, ble ting mye bedre. Men det er ikke enkelt, nødvendigvis. Mange gode råd her! Hva med å forsøke å følge Oddis' matplan et par uker? Kjenner du på at du ikke ønsker å ta med egen mat i kantinen, kan du evt. plotte inn det du spiser der i kalorioversikten, og forsøke å holde deg på samme inntak? I tillegg er det ikke en innrømmelse av nederlag og fortelle andre at "jeg forsøker å gå ned i vekt, jeg". Bortsett fra noen få idioter, er jeg helt overbevist om at de fleste du møter på av kolleger og venner kommer til å møte deg med forståelse. Det å snu om på livet sitt og ta tak i det man oppfatter som et problem, er ikke svakhet, det er et tegn på styrke. Om du også synes at det blir mye mat til hvert måltid, kan du evt. fordele et av de på to. Jeg vet med meg selv at det er kveldene som er problemet mitt, og da velger jeg heller å få to kveldsmåltid, men med litt mindre mengde Jeg er overbevist om at du kommer til å få til dette, nettopp fordi du har tatt tak i det. Ikke vær redd for å finne støtte i andre, og jobb med å snu "dette får jeg ikke til"-tankene til "dette går bra"-tanker. Lykke til!

Vi er egentlig helt enige om dette, kjenner jeg! Det er hvordan både trening, vektnedgang og operasjon fremstilles i media og ellers, som plager meg, og hvordan det påvirker. Synet på at vektnedgang kan skje ved "quick-fix", utallige artikler om hvordan man kan spise hva man vil og ikke trene og fortsatt gå ned, og tullete dietter som skal fungere bedre enn andre. Kunnskapen blir borte i et hav av feilinformasjon, og det er lett å tro på sånt som presenteres i media, dette inkludert vektoperasjoner. Det er flere av mine bekjente som har spurt meg om vektoperasjon og vurdert det selv, og det er til dags dato kun en jeg ikke har forsøkt å prate vekk fra det, nettopp fordi jeg merker at vedkommende tenker at det er en "lett utvei". "Se hvor bra det har gått for deg, det vil jeg også gjøre!" blir jeg sur av å høre. Nettopp fordi det ikke alltid har gått lett og smertefritt, og fordi en sånn uttalelse viser for meg at vedkommende kanskje har godt av å gå alle andre veier enn det de ser på som enkelt og greit. Mestringsfølelsen er et viktig aspekt i vektnedgang, og uten den vil man nok føle skuffelse. I tillegg er det jo mange som tenker "hvis jeg bare blir tynn, da...!", og den er det også viktig å legge vekk. Jeg er overbevist om at man ikke har en viss "kjerne" i seg selv, noe man kan basere selv-verdi på bortsett fra kropp, kommer en hver vektnedgang til å bli vanskelig. Ofte kommer hverdagen krasjende ned, og man sitter der og er tynnere, men forventningen om at alt kommer til å bli så annerledes er ikke innfridd. Jeg tror det er da mange går opp igjen (vektoperert eller ei), og mange vektopererte også kjenner på frustrasjonen over inngrepet de har gjort. For meg er vektnedgang så tett bunnet i det psykiske. Noen finner måter å takle de tankene og problemene som oppstår, andre gjør ikke det. Det er også vanskelig å hente ut motivasjon hele tiden, hvis man ikke finner en viss glede i det man holder på med. Her må man se an individet, tenker jeg. Og hvis man tenker på å operere seg, synes jeg det er bra at det er lang ventetid! Heller det, enn å betale for noe man ikke har hatt nok tid til å tenke over, og som kan slå ut feil i ettertid.

Yes! Spørsmål liker jeg! Jeg har ikke hatt noe særlig til bivirkninger, bortsett fra at jeg slurva med vitaminene mine, og hadde lavt d-vitaminnivå en stund (men jeg har ikke vært noe særlig i sol heller, skal jeg innrømme ). Nå er jeg rutinert på kosttilskudd, og da er alt greit. Jeg kan spise "normalt", men det er noen matvarer jeg kjenner kroppen fungerer bedre på. I tillegg handler mye om mengder. Gastric bypassopererte har noe som kalles "dumping" (de fleste, i hvert fall), som skjer når man spiser for mye, for fort eller for "usunt". Skjer ikke hver gang, men kroppen sier i fra fordi tarmen og magesekken ikke klarer å prosessere maten fort nok. Det vil si at jeg aldri kan klare å spise en stor sjokoladeplate eller en pose med potetgull, for da blir jeg kvalm, synes det er ekkelt å puste, og det kjennes litt ut som kroppen bare gir opp. Det er veldig ubehagelig. Likevel, et par biter sjokolade eller en neve potetgull er ikke noe problem. Noen kan "spise seg igjennom" en slik dumping (og den avtar litt med årene også - det er alltid verst rett etter operasjonen), men her handler det igjen om valg man tar. Og jeg har aldri sett på dette som noe negativt - det er en hjelp ift. hvordan kostholdet mitt skal være. Det fører også til at jeg sjeldent kjenner at "OI, NÅ SKAL JEG SPISE ALT GODTERIET PÅ BUTIKKEN! NAM! KOSEMEG!". Når det gjelder "normalt" kosthold, så reagerer magen bedre på visse ting. For eksempel er bakst laget med hvetemel, loff og lys pasta ting som magen min krangler litt på, så jeg unngår det, og velger heller fullkornsalternativ. Likevel er det ikke sånn at jeg må unngå for en hver pris, det har hendt at jeg har spist "vanlig" pasta, for eksempel, og det har gått helt fint. Der handler det om å lytte til kroppen. En operasjon vil alltid ha en viss risiko, men siden en gastic bypass utføres med kikkhullsoperasjon, er risikoen liten i forhold til veldig mange andre operasjoner. Fra Risiko og Komplikasjoner | Slankeoperasjon: "Ettersom operasjonene utføres med kikkhullkirurgi, reduseres risikoen ytterligere. De første dagene etter en vektoperasjon finnes en risiko for blødning, infeksjon og lekkasje. To døgn etter operasjonen pleies man på sykehus der sykepleiere følger pasientenes tilstand, tar kontroller og daglige blodprøver. Risikoen for komplikasjoner er størst dagene etter operasjon da man befinner seg på sykehus og deretter synker risikoen betydelig" Det tøffeste for meg ved å ta operasjonen i forkant, var tanken på "vil jeg virkelig dette? Har jeg prøvd alt? Er jeg en pyse nå?". For så å legge den fra meg. Jeg gjennomførte, og har ikke villet gå tilbake i det hele tatt etter inngrepet, selv om jeg reagerte relativt sterkt på narkosen, og tilbrakte den første uka med å være kjempekvalm. Etter det har jeg gledet meg over forandringen i kroppen, og å plutselig se at kroppen jeg ser i speilet begynner å bli mer lik den kroppen jeg har tenkt jeg har i hodet mitt (kall det hva du vil, men jeg har aldri tenkt på meg selv som overvektig, og har av og til blitt overrasket hvis jeg har sett bilder av meg selv ). Det er mye som skjer i en vektnedgang, og man må passe på å henge med i svingene. Man blir tett fulgt opp, og det er knallviktig (synes jeg) at man har et støtteapparat i ryggen på privaten også, som man kan prate med, som har forståelse og som respekterer deg. Det er nettopp derfor jeg har vært såpass åpen i etterkant. Kunnskap er makt, osv Den tanken jeg vet mange (særlig unge jenter som meg) sliter med i etterkant, er når de begynner å få mer oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Tanken på "ville du likt meg hvis jeg fortsatt var tjukk", er nok veldig vanlig. Jeg hadde denne en gang, før jeg bestemte meg for at det var helt uhensiktsmessig å tenke sånn. Problemstillingen er på det beste hypotetisk, og man kan ikke nekte for at ja, en slank kropp er mer tiltrekkende enn en overvektig en. Likevel har jo ikke personligheten min forandret seg, og den har også mye å si. Sånn! Det var et langt svar, men spør gjerne videre hvis det er noe annet dere lurer på! Jeg skal ikke påstå at jeg er allvitende når det gjelder vektoperasjoner, men jeg kan kanskje bidra med et annet perspektiv enn det media ofte portretterer. De er jo tross alt media, og der trenger man ofte en "hook" eller en vri som gjør saken interessant å lese. Tror det er mange flere suksesshistorier enn historier hvor det kun er negative konsekvenser etter en operasjon

Jeg er vel en av de få her inne som har gjennomført en slik slankeoperasjon. Jeg er enige i mye dere sier, men kjenner også at jeg må ta meg litt i å ikke ta noen av kommentarene personlig og bli lei meg. Jeg er enig i at den mentale prosessen er det viktigste med et sånt inngrep. Jeg sto på venteliste i to år, fikk god tid til å tenke meg om, snu om hodet, og ikke minst bli ordentlig utredet av sykehuset. I en slik utredning er det også psykisk evaluering! Usikker på hvordan det er med folk som betaler selv, men jeg mener det er noe av det viktigste når man gjør sånt! For meg har aldri operasjonen vært en quick-fix. Man kan ikke gå tilbake til tidligere matvaner, og det krever fullt fokus på kosthold og tilskudd, og ikke minst er det viktig å "henge med" i vektnedgangen. Det går fort, og man må hele tiden justere hodet og det kognitive sånn at man ikke står igjen med fremmedfølelse for egen kropp eller et usunt forhold til mat og andre ting. Det er nettopp her det psykiske spiller inn. Det at jeg hele tiden har klart å tenkt: "jaja, dette er meg nå," har ført til at jeg kjenner at kroppen min er selvfølgelig - selv om det er visse ting jeg ikke er helt vant til enda. Jeg tenker at en vektnedgang uansett om den kommer fra en vektoperasjon eller andre metoder fører til at visse kognitive prosesser må forandres, og da handler det stort sett om hvordan vedkommende takler disse, og hvilken innstilling vedkommende har. Man må være psykisk robust, og det er knallviktig å ikke definere seg som "tjukk". Man må heller finne en annen måte å definere seg selv på, finne et annet fokus. Noen burde ikke fått gjennomført en slik operasjon, nettopp fordi de ikke tar tak i det bakenforliggende. Veldig mange ønsker også å holde et slikt inngrep hemmelig, nettopp fordi man ofte møtes med fordommer og fordømmelse. Det har jeg gitt litt faen i, og er så åpen som bare det om det jeg har gjort, og synes det beste er når folk spør spørsmål. Jeg har til dags dato ikke møtt noen som ikke har vært positive og støttende ift. det jeg har gjort, selv om den av og til kommer etter litt samtale Jeg mener derfor at man ikke skal skjære alle over en kam, men heller forsøke å ha et litt mer nyansert bilde (noe som også gjelder i alle andre ting ). Jeg vet med meg selv at jeg aldri ville ha klart det selv, og at jeg trengte et "spark" i riktig retning. Operasjonen har ført til at jeg har klart å snu om på kost, aktivitetsnivå og følelse av egenverdi (selv om selvtillitten min alltid har vært latterlig høy).