Confused

Er det din blogg 02-snapper? Har faktisk vært bort i den tidligere, tror jeg, en gang jeg gikk gjennom andre sine tråder...veldig hjelpsom å lese om andre i lignende situasjon.

27, 170, vekt vet jeg ikke, men i følge legen i den "undere" delen av normalvektspennen.

Hei! Jeg er en jente som har hatt spiseforstyrrelser i mange år. Jeg har vært litt on og off med terapi og hatt noen perioder med stabilt kosthold, før jeg fikk tilbakefall i 2011. Da var det noe som forandret seg, og jeg klarte å komme meg ut av det alene. Siden 2012 er jeg nok det man i fagfeltet kaller for "symptomfritt", og jeg har klart å komme meg ut av å være undervektig og er nå slank og - ifølge blodprøver o.l.- sunn. Så langt solskinnsiden av historien. Men sannheten er: Jeg er lei meg. Fordi...- selvom jeg har kommet meg ut av det, i.f.t. vekt, så har jeg gjort dette med veldig lit mat- det sies i seg selv, jeg var jo redd som bare det. Og nå angrer jeg. Kroppen klarer seg med utrolig lite. Trener tre til fire ganger i uken, styrke og kondisjon. Trener jeg ikke, så går tur jeg minst en time om dagen. Det føles bra. Med kostholdet ligger jeg på mellom 1000-og 1200 kalorier, noe jeg trivdes med en lang tid, det var jo mere enn jeg hadde fått i meg lenge. Med dette har jeg vært "stabil" i vekt gift vaner siden Oktober 2013. Men jeg begynner å bli lei! Drittlei! Beklager uttrykket. Jeg kan ikke sosialisere med andre, med et slikt kosthold. Og det med treningen. Jeg har fått glede av det og ønsker fremdrift. Jeg vil gå ned i fettprosent og opp med muskler. Men hvordan å få til det? Jeg er redd for å spise enda mindre, da vil jeg jo kjøre kroppen enda mere ned. Men vil gjerne forme kroppen, sånn som så mange. Jeg er stuck. Spise mer spise mindre, blir helt forvirret. Og det å komme seg gjennom alt dette har tappet meg for energi. Jeg orker, klarer og vil ikke legge på meg. Og det er heller ikke nødvendig. Men jeg er så lei meg. Vil jeg alltid være utelukket fra "de andre"?Eller lukke meg selv ut, for den saks skyld. Tenker på de som spiser middag i lag, eller de som trener seg ned i fettprosent og opp i muskler. Jeg ønsker å være en del av det, ønsker tilhørighet. Men kroppen min fungerer ikke slik, jeg kan ikke være med på noe, den bare nekter å "fungere" naturlig. Vil det forbli slikt? Vil jeg aldri kunne spise mere enn det jeg gjør nå? Må jeg, vis jeg ønsker å være som jeg er, finne meg i å gå på langtids-diett resten av livet? ...Det var ikke sånn jeg så for meg å være frisk. Misforstå meg rett: Jeg er så glad og takknemlig at jeg klarte å komme vekk fra all dritten, og livet er så mye mere verdifylt. Men det er slitsomt med dette kostholdet. Og jeg er så trett. Mentalt. Er det noen som har erfaring med dette? Noen som kan hjelpe meg? Eller noen som vet, hvordan å komme tilbake til et mere normalt kosthold, uten å forandre vekten? Takk til dere som leste!

Hei Merta! Først og fremst: Gratulerer med det du har oppnådd, det er strålende. Jeg tror at det du egentlig trenger er å "give yourself a break"- og da mener jeg mentalt sett. Altså det omvendte runforit kanskje ville anbefale...ta fokuset fra kaloriene og næring akkurat nå. Og jeg mener ikke: slutt med opplegget ditt, tvert i mot: Hold ut, selv om du møter veggen. Men ta deg en pause fra grublingen. Det du har fått til i de siste månedene er en velfortjent suksess, men du må ikke glemme at det og er en påkjenning for både kropp og sjel...det å legge om kostholdet, si "nei" og ta i et tak. Det høres ut som om du rett og slett er litt sliten. Fysisk og mentalt sett. Kroppen din viser det ved å "ta en pause" og du selv kjenner det kanskje på humøret. At det stopper litt opp i ny og ne, er forresten ikke overraskende. Det er naturlig, spesielt når du nærmer deg målet. Du hadde trolig vært den første personen som ville ha gått gjennom en slik prosess uten hindringer. Kroppen er ingen maskin, og det er det viktigste å huske. Den lar seg ikke styre gjennom beregning og tabeller, og det har du jo helt klart skjønt. Du har hittil vært flink til å lytte til kroppen, som du selv sier. Og du har lyktes med det! Det du har gjort hittil har fungert for deg, er det ikke slikt? Det vil med stor sannsynlighet fortsette å gjøre det. Så jeg tror at det eneste du trenger å gjøre er å stole på intuisjonen din, som hittil medførte suksess. Fortsett med det og lytt til signalene du får. Det høres ut som om du får signaler om at det kanskje er på tide å fokusere på det hjertet ditt trenger? - Angst er ofte rett og slett resultat av en overfokusering på én ting. Den blir da så stor at det føles ut som om man mister "alt" hvis man mister det. Hvis du får fokuset litt vekk fra mat og trening, og husker hva som ellers teller i livet, eller: hva som gjør deg glad, da går sikkert også "tankene" i andre baner. Unn deg noe du er glad i, som får deg til å smile, som får deg til å føle at du "lever" - at du er deg! Kanskje en aktivitet du ikke har gjort i lengre tid, en venninne du ikke har snakket med lenge, en helgetur du har hatt lyst på, et kinobesøk... Ikke glem deg i hele opplegget rundt kroppen. Så tror jeg at humøret går opp igjen og du kommer deg trygt gjennom den lille pausen kroppen din tar, før prosessen fortsetter som før (uten at du må gjøre noe annet enn hittil). Lykke til!