Hei!
Jeg er en jente som har hatt spiseforstyrrelser i mange år. Jeg har vært litt on og off med terapi og hatt noen perioder med stabilt kosthold, før jeg fikk tilbakefall i 2011.
Da var det noe som forandret seg, og jeg klarte å komme meg ut av det alene. Siden 2012 er jeg nok det man i fagfeltet kaller for "symptomfritt", og jeg har klart å komme meg ut av å være undervektig og er nå slank og - ifølge blodprøver o.l.- sunn. Så langt solskinnsiden av historien.
Men sannheten er: Jeg er lei meg. Fordi...- selvom jeg har kommet meg ut av det, i.f.t. vekt, så har jeg gjort dette med veldig lit mat- det sies i seg selv, jeg var jo redd som bare det. Og nå angrer jeg. Kroppen klarer seg med utrolig lite. Trener tre til fire ganger i uken, styrke og kondisjon. Trener jeg ikke, så går tur jeg minst en time om dagen. Det føles bra. Med kostholdet ligger jeg på mellom 1000-og 1200 kalorier, noe jeg trivdes med en lang tid, det var jo mere enn jeg hadde fått i meg lenge. Med dette har jeg vært "stabil" i vekt gift vaner siden Oktober 2013. Men jeg begynner å bli lei! Drittlei! Beklager uttrykket. Jeg kan ikke sosialisere med andre, med et slikt kosthold.
Og det med treningen. Jeg har fått glede av det og ønsker fremdrift. Jeg vil gå ned i fettprosent og opp med muskler. Men hvordan å få til det? Jeg er redd for å spise enda mindre, da vil jeg jo kjøre kroppen enda mere ned. Men vil gjerne forme kroppen, sånn som så mange.
Jeg er stuck. Spise mer spise mindre, blir helt forvirret.
Og det å komme seg gjennom alt dette har tappet meg for energi. Jeg orker, klarer og vil ikke legge på meg. Og det er heller ikke nødvendig.
Men jeg er så lei meg. Vil jeg alltid være utelukket fra "de andre"?Eller lukke meg selv ut, for den saks skyld.
Tenker på de som spiser middag i lag, eller de som trener seg ned i fettprosent og opp i muskler. Jeg ønsker å være en del av det, ønsker tilhørighet. Men kroppen min fungerer ikke slik, jeg kan ikke være med på noe, den bare nekter å "fungere" naturlig.
Vil det forbli slikt? Vil jeg aldri kunne spise mere enn det jeg gjør nå? Må jeg, vis jeg ønsker å være som jeg er, finne meg i å gå på langtids-diett resten av livet?
...Det var ikke sånn jeg så for meg å være frisk. Misforstå meg rett: Jeg er så glad og takknemlig at jeg klarte å komme vekk fra all dritten, og livet er så mye mere verdifylt. Men det er slitsomt med dette kostholdet. Og jeg er så trett. Mentalt.
Er det noen som har erfaring med dette? Noen som kan hjelpe meg? Eller noen som vet, hvordan å komme tilbake til et mere normalt kosthold, uten å forandre vekten?
Takk til dere som leste!