Never too late II

[Vagabond2006]

OK da er vi igang.

Saken er, at jeg etter jul oppdaget at buksene hadde krympet noe så jæ........(?!). Nå er det ikke første gang dette skjer, det har skjedd jevnt og trutt siden jeg ga opp turnkarrieren.

Nå skal det sies at egenvekta nok er en smule over gjennomsnittet. Da jeg var 18 veide jeg 73 kg, mens jeg iflg tabellen skulle vært 62. Og da hadde jeg ikke et gram fett på kroppen, men mye muskler (jeg var på toppen av turnkarrieren) så noe av svaret ligger nok der.

Men å skylde på det 50 år senere?

Så altså - vekta stoppet på 99,5 kg. Et anseelig tall når det som en gang var 168 cm har krympet til 164. Riktignok ble vekta målt med joggesko og treningstøy som utgjør, skal vi si sånn ca. en halv til tre kvart kilo? Bælfeit!!!! Verken mer eller mindre.

Vel, - her må det nok en aldri så liten forklaring til, selv om konklusjonen nok må sies å være et tveegget sverd.

Jeg rakk selvsagt, - som alle idrettsfolk, - å skade ryggen i løpet av karrieren. Det begynte med to skiver, - nå er syv av dem de-generert. Dette har avstedkommet en stadig økende belastning på de gjenværende, noe som gjør at det blir stadig vanskeligere å gå. Både av belastningen og det faktum at deformeringen av ryggsøylen setter nervene i klem, spesielt de som går til undersåtttene. Når det blir vanskelig å bevege seg øker vekten og det igjen setter ryggsøylen under et enda større press, og så er karusellen igang...

Vinteren og kulda gjør det ikke noe bedre, og da velger man minste motstands vei, - man holder seg mest mulig i ro. Det forårsaker minst smerte og færrest søvnløse netter.

Som sagt, etter jul var altså bukselinningen faretruende trang, (les: alt for trang), - så hva gjør man?

Jo, man biter i seg smertene og tar korteste vei til helsestudio og bruker gammel kunnskap til å legge opp et program, - ikke for å få muskler, det har jeg så mer enn nok av under flesket, - men rett og slett pumper blod til muskelmassen for å få den igang igjen. Lette vekter, mange repetisjoner. Uten å prøve å bevise noe som helst. Det jeg trengte å bevise, - gjorde jeg faktisk allerede for 50 år siden.

Selvsagt måtte også kostholdet legges om. Vekk med brød, pasta i alle varianter, sjokolade, kaker, potet og melk. Forøvrig en smule mer bevisst på hva man putter i seg og hvor mye. Det er nemlig så enkelt at det man putter i seg skal også ut igjen. Heller spise mindre og oftere.

Har man så rette innstillingen døyves fort savnet etter god-sakene. Det hele sitter nemlig i hodet, - det er også her jeg må hente motivasjonen. Blant annet har jeg sagt til meg selv at det at magen føles tommere enn vanlig er helt riktig. Det skal ikke alltid ligge noe og skvalpe der, og man skal ikke alltid gå rundt og gulpe så snart man rører på seg.

Dette ble altså mitt psykiske mantra.Jeg trener tre dager i uka, og svømmer hver lørdag eller søndag.

Idag, en måned senere, stoppet vekten på 95,5 kilo, - fortsatt med joggesko og treningstøy.

Nå vet jeg såpass om kroppen min, at det er en hel del vann som skal ut, - så herfra kommer det nok til å gå atskillig saktere. Det er nemlig slik at selv om jeg trener lett, - øker muskelmassen. Jeg har bare anlegg for det. Og muskler er tyngre enn fett, så altså "take or give a few", - det går i alle fall rette veien. Uansett, volumet minsker dramatisk selv om ikke vekta går så fort ned, så da kan jeg jo stå og digge meg selv og hente inspirasjon foran speilet.

Har jeg noe mål? Egentlig ikke, men jeg husker godt hvordan jeg så ut da jeg veide 73. Dit skal jeg ikke, man legger på seg 20% fett med alderen, men hva med 80? Det kunne vært moro.

[FrkHoel]

Velkommen hit! :thumbsup: