Sofi

Hei, Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening. Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke. Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke samme kvote som "sosial kos". Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?" Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem?