Gå til innhold

Tråden om spiseforstyrrelser


Anbefalte innlegg

Litt av poenget er jo å krysse grenser for hva som er greit å spise, og da må man også ha med mat som man i utgangspunktet ikke er villig til å smake på. Men en slik liste burde tilpasses individet, jeg trodde strengt tatt at det ble gjort også. Men nå jobber ikke jeg med spiseforstyrrelser akkurat, så skal ikke uttale meg for sikkert :)

Akkurat dét er jeg fullstendig enig i, jeg mente ikke at man skal holde seg til kun det man tror er trygt og fint resten av livet! Det er jo kjempeviktig å krysse grenser og utvide matreportoiret. Men la oss si at karbohydrater og mat man ikke har laget fra bunnen av er "skumlest", da kan det være litt drøyt å begynne med både kjøpebrød til frokost og lunch, pasta til middag og god morgen-youghurt til kvelds fra dag én.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 89
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jeg har levd på mellom 400-600 kcal daglig. Jeg levde på det i flere uker(dog jeg vil ikke kalle det et liv), og økte litt til kanskje 800kcal daglig og lå på det enda lengre. Jeg sprakk aldri. Det so

Postede bilder

Gjest
Akkurat dét er jeg fullstendig enig i, jeg mente ikke at man skal holde seg til kun det man tror er trygt og fint resten av livet! Det er jo kjempeviktig å krysse grenser og utvide matreportoiret. Men la oss si at karbohydrater og mat man ikke har laget fra bunnen av er "skumlest", da kan det være litt drøyt å begynne med både kjøpebrød til frokost og lunch, pasta til middag og god morgen-youghurt til kvelds fra dag én.

DETTE jeg også mener ;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei. Jeg er ei jente på 34. Har vært spiseforstyrelse i siste 20 år. Vil anbefale alle som slitet med det samme å få henvisning fra sin lege til sykehus/avd for spiseforstyrelse. Sier ikke at det ikke er mulig å bli frisk på egen hånd. Men det er ikke mange som kan klare det. Jeg har prøvd i 20 år selv. PT-er, ernæringsfisiologer, psykologer uten spesialisering i SP har ikke nok kunskap i dette tema. Har gått til terapi i over ett år. Det tar tid å bryte vaner og uvaner. Det koster masse tårer, tålmodighet, tro... Det er som å hoppe i fallskjerm. Gå å be om hjelp. Du kan også få et normalt liv! Spiseforstyrelse har sin grunn og den må finnes og bearbeides.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har vært innom alt; overspising, anoreksia (kun liten periode) og bulimi. Nå veksler jeg enda mellom disse.

Dette starter etter jeg gikk ned 20 kg, da sluttet jeg bare spise mellom måltider (sjokolade, chips osv) og spaserte/jogget. Tenkte ikke mye på dette, og var nå mer en "bivirkning" på at jeg hadde fått meg kjæreste og ikke hadde det behovet for å kjede/trøstespise.

Begynte så å trene mer, og så spiste jeg også mindre. Vet ikke hvor mye jeg spiste, men lite var det. Jeg er for glad i mat, så jeg endte opp etter stund med å overspise igjen.

Likevel har den værste tiden vært de siste to årene; mye trening, lite mat, det siste året har bulimi rådet.

Jeg bodde med min daværendesamboer (gikk på skole i utlandet), prøvde desperat å kaste opp da han ikke var hjemme, og jeg som alltid har HATET å kaste opp, selv når jeg var syk.. skjedde ikke ofte da vi var begge inne på rommet (studenthjem) for å lese mye.

Så slo vi opp.og han flyttet. Da hadde jeg plustelig mulighet. Jeg kunne kaste opp opptil 3 ganger om dagen, og da var det ikke alltid jeg overspiste først.. det kunne bare være et helt vanlig lite måltid. Tankene mine var fokusert kun på mat osv, hva jeg kunne spise, skyldfølelese osv.. Jeg slutta på studiet i begynnelsen av mai i år, og flyttet tilbake til Norge og hjem til foreldrene mine.. her kan jeg ikke gjøre noe dumt(lite hus, her kan alt høres).., likevel har jeg kastet opp noen ganger, ved å dra på handlesenteret i nærheten og gå på do der (desperat ja!!), og sist gang nå på lørdag hvor jeg lydløs klarte å kaste opp i søppelbøtta på rommet mitt... :S

Har vært innom IKS, og det hjalp litt, og til fastlegen.. nå har jeg endelig fått brev i posten fra psykologtjenesten hvor jeg neste uke skal komme inn til evaluering.

Har så lyst til å bli frisk, da jeg trener nå for å bli sterkere..

Ok , ble et langt innlegg, men måtte bare få luftet det ut..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg har vært innom alt; overspising, anoreksia (kun liten periode) og bulimi. Nå veksler jeg enda mellom disse.

[...]

Ok , ble et langt innlegg, men måtte bare få luftet det ut..

Så bra at du har tatt tak i det, det er kjempeviktig og et veeeldig stort steg i riktig retning! Jeg ønsker deg all mulig lykke til, kan se for meg at å leve med bulimi er et skikkelig helvete, og det fortjener du på ingen måte, du fortjener å være frisk og lykkelig! :D

Lenke til innlegg
Del på andre sider

At du/dere i det hele tatt skjønner at dere har et problem og skriver om det her er jo kjempebra! Da spiseforstyrrelsene mine herjet som verst med meg ble jeg kjempesint om noen prøvde å hjelpe meg eller kommentere på noe som helst, og følte at jeg hadde skjønt noe ingen andre skjønte. I tillegg hadde sykdommen fått meg til å isolere meg fra venner og familie en god stund, og jeg synes at det var vanskelig å "komme tilbake" – så vanskelig at jeg heller fortsatte nedover spiralen til sulten og de syke målene ble en hobby, trøst og venn i seg selv.

Noe av det jeg synes var verst var å finne en balanse mellom dét å være sunn og dét å være syk. Om jeg skulle passe på hva jeg spiste ble det fort til at jeg bare spiste 400-600 kalorier om dagen. Dette endte som regel med at jeg ble så sliten at jeg ikke kunne gå på skole og jobb i frykt for å besvime (noe jeg gjorde ofte), men når jeg først bestemte meg for å bli frisk endte det med at jeg slapp alle tøyler, ikke brukte hodet i det hele tatt, og spiste ekstreme mengder av alt. Dette fikk meg til å føle meg helt grusom etter en stund, og så ble det nazidiett igjen.

Repeat.

Det som hjalp for meg var faktisk å jobbe som frivillig i Namibia i fire uker. Ikke nødvendigvis fordi jeg så mye sult og fattigdom, men fordi jeg var sammen med så mange fantastisk fine og selvsikre mennesker, samt isolert fra et samfunn som sier at jeg og fettet mitt er "feil". Folk var blide og glade – uavhengig om de var større eller mindre enn meg – og gikk med akkurat så mye eller lite klær de ville, samt spiste det de ville. Og hvis de kunne, hvorfor kunne ikke jeg? Etter et par dager droppet jeg kaloritellingen (som jeg har holdt på med siden jeg var åtte), og innså at uansett hvor mye jeg prøver å endre på det så kommer kroppen min alltid til å være som den er. Jeg kommer aldri til å bli noen "strek". Jeg kommer alltid til å ha former. Og fantastisk nok synes jeg nå at det er helt greit.

(Jeg må også legge til at jeg absolutt ikke har gått mye opp i vekt etter jeg endret tankegangen min – noe som var mitt største mareritt og unnskyldning til hvorfor jeg ikke skulle bli frisk da jeg var som verst. Jeg er heller glad og fornøyd med masse energi til å gjøre akkurat hva jeg vil)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Mange fantastiske historier her, og for de som fortsatt "jobber" med sf, ønsker jeg dere all hell og lykke. :)

Jeg har, etter å ha vært/er så tett på min venninne som er inne i behandlingssystemet, begynt å granske mitt eget forhold til mat. Jeg teller kalorier, veier mat og har full oversikt hver dag - dog spiser jeg all mat (fett, karbo, sjokkis, frukt, grønt osv). Men jeg spiser ikke brunost på skiva uten dårlig samvittighet, vil helst ha "renere" mat. Hvor går grensa mellom syk/frisk?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvor grensa går lurer jeg på også. Man kan jo ha en mild form for sf og altså ikke en alvorlig form. Jeg hadde en alvorlig men har nå en mild siden jeg fortsatt er veldig opptatt av kaloritelling og kaloriforbruk, samt redselen for å ta mer plass. På IKS fikk jeg en gang (på et kurs) en liste over ting man måtte ha slutta med for å erklæres frisk. Det kan sikkert fåes ved henvendelse dit. Si det er den som ble brukt ved kurset "når følelser blir mat". Husker jeg så at jeg ikke var kvitt perfeksjonismen + et par ting til. Nå er jeg mindre perfeksjonist. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle klare å forbedre. Flere faktorer hjalp meg. Først ble jeg kjent med en fyr som var ekstremt perfeksjonist. Han kritiserte alt som ikke var fullkomment. Da så jeg hvor horribelt og teit det var. En annen faktor var at jeg tenkte det er modent å aksepterer realiteten og teit å kritisere den. En tredje faktor var at jeg tenkte jeg ville gi meg selv fri fra å hele tiden måtte prestere det ytterste, at det var ikke farlig å bare gjøre en ok jobb, i.o.m. at realiteten var at ingen kom til å kritisere meg av de i mitt miljø, og om noen gjorde det ville jeg syntes de var intolerante istedenfor å ta kritikken til meg. Jeg skjønte at jeg hadde vært perfeksjonist for å få positiv oppmerksomhet, bli lagt merke til og regnet med blandt de betydningfulle. Dette var viktig fordi jeg følte meg ubetydelig ettersom pappa stakk og mamma ikke hadde tid til meg. Men nå er jeg voksen og føler meg betydningfull og verdifull.

Forsatt har jeg mennesker i mitt miljø som vil kunne kritisere lubbenhet så jeg er ikke trygg nok til å kunne slappe av på kaloritellinga. Og det finnes også den som ikke gir meg rom, som tar all plassen selv og ikke unner meg noe. Så det å være liten er fortsatt viktig for meg. Men jeg drømmer om å få det annerledes, men de som har en slik dårlig påvirkning er ikke bare bare å bli kvitt. Dessuten skal jeg vel prøve å bli sterk nok til å ikke la meg knekke og påvirke av sånn innflytelse. Når jeg har lært meg det vil det sikkert være ute av mitt liv. Neppe før om jeg kjenner Guds lover rett.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mange fantastiske historier her, og for de som fortsatt "jobber" med sf, ønsker jeg dere all hell og lykke. :)

Jeg har, etter å ha vært/er så tett på min venninne som er inne i behandlingssystemet, begynt å granske mitt eget forhold til mat. Jeg teller kalorier, veier mat og har full oversikt hver dag - dog spiser jeg all mat (fett, karbo, sjokkis, frukt, grønt osv). Men jeg spiser ikke brunost på skiva uten dårlig samvittighet, vil helst ha "renere" mat. Hvor går grensa mellom syk/frisk?

For min del høres det i alle fall det heller ikke fullstendig friskt ut. Det er vanskelig (om ikke umulig?) å sette en klar grense mellom syk og frisk, men jeg synes det er essensielt at den dårlige samvittigheten ikke skal være dominerende. Og kaloritelling er for meg en uting, samtidig som det er så vanskelig å ikke telle når man allikevel husker næringsinnhold for så mange matvarer og regninga går helt av seg selv. Samtidig er det veldig godt å høre at du ikke utelukker noen matvarer, i det minste! Dessuten virker det jo som om du ser problemstillingen og er klar over at du burde være litt obs?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for nok et veldig bra innlegg, Asta! Jeg er helt enig - det er en vanskelig balansegang dessverre. Helse er jo en kombinasjon av så mangt, både mentalt og fysisk.

Jeg skal utfordre meg litt fremover i hvert fall, og prøve å gå mer i den "avslappede" retningen :D

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hvor grensen mellom syk og frisk går vil være veldig ulikt fra person til person, men generelt kan vi si at man er syk når maten tar mer kontroll over deg enn du har over maten.

Du klarer å si det uten så mange ord og krimskrams, du :)

Også har vi jo fra IKS, som går mye ut på det samme:

"Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen"

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hvor grensen mellom syk og frisk går vil være veldig ulikt fra person til person, men generelt kan vi si at man er syk når maten tar mer kontroll over deg enn du har over maten.

høres ut som def av bulimi og tvangsspising, ikke anoreksia, for da har man full kontroll over maten om man har ren anoreksi vel og merke.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

høres ut som def av bulimi og tvangsspising, ikke anoreksia, for da har man full kontroll over maten om man har ren anoreksi vel og merke.

Jeg vil si at når man har anoreksi har man ikke kontroll i det hele tatt. Hvis man hadde hatt kontroll ville man ha klart å spise. Mener jeg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
høres ut som def av bulimi og tvangsspising, ikke anoreksia, for da har man full kontroll over maten om man har ren anoreksi vel og merke.

Det kommer an på din definisjon av kontroll. De som er spiseforstyrret kan fremstå som om de har stålkontroll, men i realiteten har de ikke kontrollen selv.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
høres ut som def av bulimi og tvangsspising, ikke anoreksia, for da har man full kontroll over maten om man har ren anoreksi vel og merke.

Vil nå heller si at det er anoreksien som har full kontroll over personen, en frisk person ville ikke spist på den måten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det kommer an på din definisjon av kontroll. De som er spiseforstyrret kan fremstå som om de har stålkontroll, men i realiteten har de ikke kontrollen selv.

Veldig sant. Som Finn Skårderud har sagt; det er ikke viljestyrke som gjør at en anorektiker ikke spiser, det er angst (for maten).

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det kommer an på din definisjon av kontroll. De som er spiseforstyrret kan fremstå som om de har stålkontroll, men i realiteten har de ikke kontrollen selv.

Jeg er uenig. Jeg vet noen anorektikere kaller den delen av seg for djevelen eller anoreksiaen etc. som om det er noe utenfor dem selv, som om de er besatt, men det er rart synes jeg, det er jo en del av dem selv. Akkurat som en indre kritiker er en del av en selv. Det er fordi det er en del av en selv man kan endre seg. Og stålkontroll er kontroll.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Veldig sant. Som Finn Skårderud har sagt; det er ikke viljestyrke som gjør at en anorektiker ikke spiser, det er angst (for maten).

ja de er redde derfor tar de kontrollen

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg er uenig. Jeg vet noen anorektikere kaller den delen av seg for djevelen eller anoreksiaen etc. som om det er noe utenfor dem selv, som om de er besatt, men det er rart synes jeg, det er jo en del av dem selv. Akkurat som en indre kritiker er en del av en selv. Det er fordi det er en del av en selv man kan endre seg. Og stålkontroll er kontroll.

At de har full oversikt over alt de putter i seg betyr ikke at det er de som har kontrollen. Det er det som er hele poenget, man mister kontrollen og blir sykelig opptatt av maten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.

×
×
  • Opprett ny...