Jump to content
Trrrtrrr

Hvordan SLUTTE og ha overdrevent fokus på mat?

Recommended Posts

Jeg ønsker og komme meg ut av det hølet jeg har gravd for megselv, og jeg er forhåpentligvis ikke alene? Jeg er kun 17 år og har et unormalt forhold til kalorier, fett, karbohydrater, proteiner og gram. Alt må måles, veies og være helt perfekt. Det er absolutt ikke sunt for psyken min har jeg nå forstått, og jeg vil gjerne ha drahjelp ut av det hele. Jeg klarer aldri og kose meg lengre, og får verdens største skyldfølelse når jeg spiser noe som ikke var planlagt(merk at dette ikke en gang er godteri, men f.eks en frukt e.l). Jeg klarer heller ikke og la andre mennesker lage mat til meg, fordi jeg er livredd for hva den inneholder. Dette hemmer meg utrolig mye i dagliglivet, og ofte ender jeg opp med å "fråtse" hele dagsrasjonen med mat når jeg kommer hjem sent på kvelden og kan lage den selv.

Og folk kommer sikkert til å si bare kast kjøkkenvekta, slutt og mål mat, ikke gå på diett.no, men det er ikke så lett. Tror det ligger utrolig mye psykisk bak i hodet mitt, men nå har jeg hvertfall innsett mitt problemet mitt og ber sårt om hjelp. Andre ser på meg som en person som liksom fremmer en sunn livsstil, men slik jeg ser det nå så er det egentlig tvert imot.

På forhånd tusen takk for alle svar, og hvis det er flere der ute som har det slik som meg så ønsker jeg dere alt godt, vi kan klare det sammen <3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Kjenne meg litt igjen her.Ikke det at jeg har målt og veid maten min noe spesielt,men jeg var nesten på nippet til å få en spiseforstyrrelse tror jeg.(les første innlegget på loggen min)Men det jeg gjorde var å lese innholdet/indigrenser på alt jeg skulle spise.

Jeg likte ikkje å ver tynn da,men det var noe skummelt som skjedde med tankegangen min når jeg skulle opp i vekt igjen.Begynte å tenke kaloriinntak osv,tenk hvis jeg blir for "feit"..Og når di små barnestr klærne mine ikkje passet lengre så begynte jeg å føle meg feit da også..sjukt.

Da jeg skjønte hva jeg selv tenkte så gikk det opp for meg at jeg måtte bare spise det jeg var redd for ,fett masse kjøtt ,sjokolade chips.osv.

Tok det sakte og sikkert,og nå i dag er jeg helt normal.Trur eg:p...;)

Saken med meg er jo at jeg ville jo ikkje være tynn for eg likte det ikkje.men alikevel så var jeg redd for å bli feit.Ganske twisted spør du meg.Litt vanskelig å forklare det der.

Men for å si det sånn,fyyy jeg skal aldri tilbake til den der tynne skranglekroppen igjen.Ser jo det nå et par mnd etterpå.Trives mye bedre med meg selv i en mer kvinnelig kropp,og har et veldig avslappa forhold til mat nå.

Lykke til:)Er ikkje lett det der.Men så lenge du er obs på det selv nå så kan du gjøre noe med det.Ikke la det spinne huet ditt rundt for mye.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Først og fremst har du tatt et stort steg når du "står fram" med problemet ditt.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å kontakte fastlegen din, som kan henvise til riktige fagfolk. Du kan absolutt gjøre ting bedre utifra tips du får her, men ting kan også bli værre! Nå virker du oppriktig interessert i å gjøre noe med problemet, og da vil det helt klart være best å få profesjonell hjelp face-to-face, og ikke via internett.

Å lese deg opp på hvordan kroppen fungerer kan være lurt. Du vil da finne ut at kroppen ikke kan behandles som et regnestykke der alt handler om energi inn og ut. Kroppen er meget god på å tilpasse seg, og vil alltid etterstrebe å holde en stabil vekt. Om du spiser mer, vil du forbrenne mer, og spiser du mindre forbrenner du mindre.

Et viktig poeng er å flytte fokuset vekk fra kaloriene og over på hva maten gjør for helsen din. Om du klarer å fokusere på hvilken type mat du spiser fremfor hvor mye energi den inneholder, har du tatt et stort steg. Det neste steget blir da å jobbe med å få et mer avslappet forhold til at midlertidige utskeielser ikke vil ødelegge noe som helst. Det er det du gjør mesteparten av tiden som bestemmer hva som skjer, ikke hva du gjør når du koser deg en gang i blant (spiser mat sammen med andre osv). Disse utskeielsene har i det lange løp ingenting å si!

Om du virkelig ønsker å bli kvitt disse tankene, er det den desidert beste måten å gjøre det på!

Lykke til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Uff, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her! Planlegging, måling, veing, frykten for å spise noe man ikke har målt opp på forhånd osv. Jeg er en god del år eldre enn deg, og i mitt tilfelle har all denne overopptattheten av å kontroll resultert i overspising og bulimi. I det ene øyeblikket har jeg vært sykelig opptatt å få i meg en viss mengde kcal, protein, fett, karbohydrater osv, så har jeg kanskje spist ett eple utenfor "planen", så har det hele raknet og jeg har spist type en halv kg sjokolade og sykelige mengder med mat som jeg har kastet opp etterpå.... Ganske store kontraster med andre ord, og det er helvete å leve på den måten!

Utifra hvordan jeg forstår innlegget ditt så har du ikke utviklet bulimi eller anoreksi ennå, men jeg tenker at hvis du fortsetter på denne måten står du i stor fare for å utvikle en av de to, eller kanskje en blanding av begge deler. Jeg har ingen konkrete råd til deg for hva du skal gjøre for å endre denne sykelig overopptattheten av mat, fordi jeg selv har ønsket å finne svar på dette her i veldig mange år. Men det skal nevnes at jeg har blitt MYE friskere og fått ett mye mer avslappet forhold til mat etter jeg begynte å trene regelmessing styrke og kondisjon, og innså at jeg kunne tillate meg å spise mye mer uten å legge på meg. Det gjelder å tvinge seg selv til å stole på kroppen sin og på de signaler den gir deg. Spis når du er sulten! Stopp når du er mett! Det er mye lettere sagt enn gjort, det vet jeg godt!.

Jeg vil anbefale deg å lese denne artikkelen skrevet av Børge Fagerli:

http://myrevolution.no/s/health-fitness-concept-kosthold/

Jeg synes den har hjulpet meg til å endre tankemønster rundt maten jeg spiser til en viss grad. Håper den kanskje også kan "vekke" deg på en måte.

Du er såpass ung nå, og det er viktig at du søker hjelp hos profesjonelle tidlig. Spiseforstyrrelser ikke til å spøke med, og det er synd hvis du skal bruke alle dine krefter på å bekymre deg for hva du skal spise og ikke spise, når du egentlig burde leve livet, være sammen med vennene dine, smile, le, reise, dyrke interessene dine! Rett og slett leve ett meningsfyllt liv!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har ikke lest annet enn tittelen – men skjønner hva denne tråden handler om.

Hvorfor skal vi telle kalorier og holde kontroll på hvor mye fett, protein og karbohydrater vi spiser, når vi ikke har kontroll på de 150 andre variablene som påvirker oss? Og hvorfor skal vi besatte over energiintaket når vi samtidig da sier "ja takk" til stress og høyt kortisolnivå? Et hormon som i normale mengder er livsnødvendig men som fort kan ødelegge det meste av det vi jobber mot å oppnå.

Kroppen er ikke et kalorimeter. Den er fleksibel, adaptiv og ekstremt tilpasningsdyktig. Den klarer ikke å skille mellom 85, 87 og 93 % sunt. Den klarer derimot å skille en stresset og usunn kropp fra en balansert kropp som forstår betydningen av sunn fornuft.

Hva tror dere skiller de beste fra de nest beste og fra de middelmådige? Tror dere det er kakestykket som ble spist i barnebursdagen i april? Nei. Det er summen av disse 150 variablene. Den største skaden er å påføre kroppen stress. Å unne seg god mat er ikke ødeleggende i seg selv, det er skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten i etterkant som ødelegger mest.

Så lenge du ikke underspiser eller overspiser (men klarer å ha et energiinntak som ikke varierer mer enn 0-800kcal/dag) så er det viktigste at du trener FORNUFTIG og oppnår RESULTATER gjennom en BALANSERT treningsmengde.

Mange går rundt med subkliniske varianter av ortoreksi, bullimi, overspisingstendenser (les: overdrevne spisedager) og anoreksia. Ta grep og prøv og forstå betydningen av de VIKTIGSTE verktøyene for et optimalt resultat. Å telle kalorier har aldri vært et viktig verktøy. Det burde kun brukes for å skape OVERSIKT – ingenting annet.

JEG PERSONLIG har veid 94-97kg de siste 1000 dagene (cirka 3 år). Jeg har gjort GROVE estimat mellom 3 og 5 ganger i løpet av de 3 årene. Likevel har ikke vekten variert mer enn 3 (!) kg. Dette til tross for at jeg kan spise både 2, 4 og 6 ganger i løpet av en dag. Hvordan forklarer man egentlig dette? For "kaloritellerne" burde dette være et uforklarlig fenomen.

Den eneste riktige forklaringen er: ADAPTASJON. Om du har et energibehov på 2500 kalorier og spiser 3000 så har du ikke et overskudd på 500. Det er tull og pissprat. Kroppen legger ikke på seg 500kcal ved å spise et kakestykke ekstra. Spiser du 500 kalorier ekstra, så øker den forbrenningen gjennom flere og GODT kjente mekanismer. Ikke noe rakettforskning altså.

Skal man ha gode resultater, "drømmekroppen", og hva det måtte være, er det noen viktige kjøreregler du burde sette deg inn i.

1. Er du ikke lykkelig, så jobb med å bli det. Det er vanskelig å lykkes uten å være glad (hormonelle forklaringer)

2. Balanse og sunn fornuft må komme fremst i køen. Hysteri og besettelse har aldri gitt noen resultater

3. Spis etter kroppens behov. Sulter du den for viktige næringsstoffer straffer den deg nådeløst (depresjon, angst, osv)

4. Livet er langt. Om du bruker 2 år på å oppnå målene dine, så har du trolig 60 år på å nyte dem.

Det er mye mulig det ble en digresjon eller to utav dette innlegget - men det er i alle fall min ÆRLIGE, USENSURERTE og PERSONLIGE meningen om problematikken rundt overdrevent fokus på mat - såkalt ortoreksi.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg har ikke lest annet enn tittelen – men skjønner hva denne tråden handler om.

Hvorfor skal vi telle kalorier og holde kontroll på hvor mye fett, protein og karbohydrater vi spiser, når vi ikke har kontroll på de 150 andre variablene som påvirker oss? Og hvorfor skal vi besatte over energiintaket når vi samtidig da sier "ja takk" til stress og høyt kortisolnivå? Et hormon som i normale mengder er livsnødvendig men som fort kan ødelegge det meste av det vi jobber mot å oppnå.

Kroppen er ikke et kalorimeter. Den er fleksibel, adaptiv og ekstremt tilpasningsdyktig. Den klarer ikke å skille mellom 85, 87 og 93 % sunt. Den klarer derimot å skille en stresset og usunn kropp fra en balansert kropp som forstår betydningen av sunn fornuft.

Hva tror dere skiller de beste fra de nest beste og fra de middelmådige? Tror dere det er kakestykket som ble spist i barnebursdagen i april? Nei. Det er summen av disse 150 variablene. Den største skaden er å påføre kroppen stress. Å unne seg god mat er ikke ødeleggende i seg selv, det er skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten i etterkant som ødelegger mest.

Så lenge du ikke underspiser eller overspiser (men klarer å ha et energiinntak som ikke varierer mer enn 0-800kcal/dag) så er det viktigste at du trener FORNUFTIG og oppnår RESULTATER gjennom en BALANSERT treningsmengde.

Mange går rundt med subkliniske varianter av ortoreksi, bullimi, overspisingstendenser (les: overdrevne spisedager) og anoreksia. Ta grep og prøv og forstå betydningen av de VIKTIGSTE verktøyene for et optimalt resultat. Å telle kalorier har aldri vært et viktig verktøy. Det burde kun brukes for å skape OVERSIKT – ingenting annet.

JEG PERSONLIG har veid 94-97kg de siste 1000 dagene (cirka 3 år). Jeg har gjort GROVE estimat mellom 3 og 5 ganger i løpet av de 3 årene. Likevel har ikke vekten variert mer enn 3 (!) kg. Dette til tross for at jeg kan spise både 2, 4 og 6 ganger i løpet av en dag. Hvordan forklarer man egentlig dette? For "kaloritellerne" burde dette være et uforklarlig fenomen.

Den eneste riktige forklaringen er: ADAPTASJON. Om du har et energibehov på 2500 kalorier og spiser 3000 så har du ikke et overskudd på 500. Det er tull og pissprat. Kroppen legger ikke på seg 500kcal ved å spise et kakestykke ekstra. Spiser du 500 kalorier ekstra, så øker den forbrenningen gjennom flere og GODT kjente mekanismer. Ikke noe rakettforskning altså.

Skal man ha gode resultater, "drømmekroppen", og hva det måtte være, er det noen viktige kjøreregler du burde sette deg inn i.

1. Er du ikke lykkelig, så jobb med å bli det. Det er vanskelig å lykkes uten å være glad (hormonelle forklaringer)

2. Balanse og sunn fornuft må komme fremst i køen. Hysteri og besettelse har aldri gitt noen resultater

3. Spis etter kroppens behov. Sulter du den for viktige næringsstoffer straffer den deg nådeløst (depresjon, angst, osv)

4. Livet er langt. Om du bruker 2 år på å oppnå målene dine, så har du trolig 60 år på å nyte dem.

Det er mye mulig det ble en digresjon eller to utav dette innlegget - men det er i alle fall min ÆRLIGE, USENSURERTE og PERSONLIGE meningen om problematikken rundt overdrevent fokus på mat - såkalt ortoreksi.

Fantastisk innlegg! Nesten så jeg fikk lyst til å printe det ut, ramme det inn, og henge det over sengen:)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Inga kicket meg ganske greit ut av det ved å trigge konkurranseinstinktet mitt. Jeg spiste ekstremt kontrollert og overtenkte alt jeg spiste til den grad at mat ble direkte uappetittelig. Diverse tvangsritualer rundt måltider, ingen måltider var bra nok. All mat hadde en grad av usunnhet i seg og dermed endte jeg med å spise alt, alt for lite.

Helt til hun sa: "Hvordan skal du bli sterkere enn meg om du spiser mindre enn meg?"

Og jeg skal fanken meg bli sterkere enn henne! :p

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg kjenner meg så alt for godt igjen! Mange flere enn vi aner har et oppslukt og usunt forhold til mat. Kalorier skal telles, justeres og tilpasses til aktivitetsnivå helt ned til minste detalj. Man ender ikke opp i en ond sirkel, men en ond spiral. Tilslutt er man fanget i spiralens sentrum og aner ikke hva man skal gjøre. Men det finnes håp. Når man har klart å komme dit man er, er det faktisk mulig å gå tilbake der man kom fra. I hvert fall tilbake til et bedre sted hvor ting er sånn noenlunde normalt.

På min vei mot et friskere jeg og et mer normalt forhold til mat, har jeg prøvd å tenke på hva som er normalt. Er det normalt å veie hver eneste osteskive? Nei. Er det normalt å aldri spise kake, med mindre man ikke er allergisk eller faktisk ikke liker kake? Nei. Er det normalt å kunne kose seg med det en liker aller best en gang innimellom? For all del, JA!

Det har vært mange ganger jeg faktisk ikke visste hva svaret var, og da søkte jeg råd hos en som hadde et normalt forhold til mat - min egen mor. Hun stolte jeg på og jeg visste at hun kunne veilede meg de gange jeg stod fast. Det var ikke lett, men over tid ble det bedre og bedre jo mer jeg jobbet med det.

Håper VIRKELIG at det ordner seg og blir bedre for deg. Det er SÅ lite verdig å ha det sånn! En som ikke har opplevd det selv, kan faktisk ikke forstå hvor vanskelig det er og hvor sykt det kan bli. Anbefaler deg på det sterkeste å jobbe deg mot et mer normalt forhold til mat, for desverre kan det utvikle seg og bli enda verre. Slike ting blir bare verre og verre jo lengre det holder på...

<3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tusen takk for så utrolig mange flotte svar, dere er noen utrolige og kunnskapsrike mennesker :D

Ville ikke lage en ny tråd, så poster en ny "problemstilling" innenfor dette temaet her.

Idag tok jeg en kroppsanalyse-test, og det viste seg at siden oktober har jeg klart og beholde den samme vekten (+/- 1-2 kg) MEN gått ned hele 5,5% i fettprosent. Fra 23,5 til 18 blank idag. Og det eneste jeg klarer og tenke på nå er hva som kommer til å skje om jeg prøver og utvikle et litt mer normalt forhold til mat, når det er et "sykt" forhold som har gitt meg sånne resultater? Går alt i vasken nå da?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Tusen takk for så utrolig mange flotte svar, dere er noen utrolige og kunnskapsrike mennesker :D

Ville ikke lage en ny tråd, så poster en ny "problemstilling" innenfor dette temaet her.

Idag tok jeg en kroppsanalyse-test, og det viste seg at siden oktober har jeg klart og beholde den samme vekten (+/- 1-2 kg) MEN gått ned hele 5,5% i fettprosent. Fra 23,5 til 18 blank idag. Og det eneste jeg klarer og tenke på nå er hva som kommer til å skje om jeg prøver og utvikle et litt mer normalt forhold til mat, når det er et "sykt" forhold som har gitt meg sånne resultater? Går alt i vasken nå da?

Jeg er ingen ekspert, og jeg tror ikke jeg kan gi deg ordentlig svar på dette. Heldigvis er det mange andre flinke folk som kan hjelpe deg litt!

Jeg må bare si at jeg har vært borti dette selv, og det er utrolig stressende. Følger man opp sitt eget "system", føler man seg vellykket og at du har kontroll. Det omvendte dersom man "jukser". Man hører ofte anorektikere og andre med spiseforstyrrelser si det samme. Du må rett og slett endre på din egen tankegang. Jeg sa til meg selv at mat skal ikke styre livet mitt, men jeg skal. Du lever kun en gang, og dette livet skal ikke kun handle om mat.

Til poenget, for å prøve å hjelpe deg litt med å få svar på ditt spørsmål!

Alt går ikke i vasken dersom du endrer spisevanene dine! Synes Robert her hadde et fantastisk innlegg om dette med at kroppen tilpasser seg ganske mye. Tenk over alle andre kvinner (og menn) med kjempegode resultater fra sunt kosthold og trening. Har disse hatt samme kosthold som du har nå/hadde? Det finnes utallige metoder for å lykkes. Den metoden du har gått for har ikke fungert ideelt fordi den ikke har gjort deg tilfreds. Hva er nå sunt med det?

Jeg synes Kristine Weber er et utrolig godt eksempel på ei sinnssykt flott, matglad dame som opprettholder en utrolig kropp med et variert og uanstrengt kosthold. Du har sikkert sett bloggen hennes (www.kriweb.no), hvis ikke burde du ta en titt!

Lykke til i hvert fall. Jeg er sikker på at du kommer deg ut av det her, i og med at du så oppriktig er klar over det selv, og vil gjøre noe med det :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er veldig viktig å ha et naturlig forhold til kostholdet, hvis ikke går du på en smell før eller siden. Det å kunne kontrollere kostholdet, er halve kunsten av treningen. Det er viktig å holde ut i lange baner. Veldig mange bra innlegg her jeg syns du burde høre på :) Lykke til videre.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har vært en kostholdsfreek i lang lang tid. Jeg kuttet ut alt av sukkerholdige varer som ble sett på som "usunne", og var veldig i mot mat med fettinnhold. Dette var i lang tid greit å leve med, men det kom til et punkt hvor det sa stopp, og i dag kan jeg spise nesten hva jeg vil. MEN jeg sliter med ekstrem dårlig samvittighet, og personlig mener jeg at mennesker bør vite kun det grunnleggende om innholdet i matvarer, og ikke bry seg særlig mer om det. Grunnen til det er fordi dette kan over lengre tid virke inn negativt og føre til eventuelle spiseforstyrrelser o.l. Har selv vært der..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tusen takk for så utrolig mange flotte svar, dere er noen utrolige og kunnskapsrike mennesker :D

Ville ikke lage en ny tråd, så poster en ny "problemstilling" innenfor dette temaet her.

Idag tok jeg en kroppsanalyse-test, og det viste seg at siden oktober har jeg klart og beholde den samme vekten (+/- 1-2 kg) MEN gått ned hele 5,5% i fettprosent. Fra 23,5 til 18 blank idag. Og det eneste jeg klarer og tenke på nå er hva som kommer til å skje om jeg prøver og utvikle et litt mer normalt forhold til mat, når det er et "sykt" forhold som har gitt meg sånne resultater? Går alt i vasken nå da?

Kanskje burde du omdefinere målene dine? Det ville vært sunnere for deg å lære deg et uanstrengt forhold til mat, enne å beholde 18% kroppsfett (som er lavt for ei dame etter min mening). Kanskje burde du slutte å måle både mat og resultater i kalorier og fett? Husk også at om du legger på deg muskler, og beholder samme ant. kg fett, så vil fettprosenten gå ned :) A healthy mind in a healthy body, ikke sant?

Jeg hadde applaudert om du kunne begynt å nyte maten, og livet, igjen. SÆRLIG om du samtidig måtte akseptere- og til og med sette pris på- å gå opp i fettprosent igjen. Det er det som er vanskeligst. Sett pris på din gode helse, dine gode venner og god mat. Fettprosenten din er fin uansett :)

Det tar tid, men du må begynne å omprioritere litt. Fettprosenten din betyr ingenting. Gjenta det til du tror på det ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...