Jump to content
Pons

Psykisk helse.

Recommended Posts

Fått skrekken for medisiner selv.

Første gjorde at jeg fikk ulvehunger. Gikk opp 40 kg ganske så kjapt. Også trøtt som en strømpe. Enten så var det å sove eller så var det å få tak i mat. Følte meg som en narkoman nesten. Ikke at jeg vet hvordan det er, men den påfølgende desperasjonen som endret personlighet til å bare gafle inn uten å bry seg om noe som helst annet enn å fylle det store svarte hullet må vel kunne ligne.

Enda en staselig bivirkning var at armer og ben begynte å riste og få spastiske utslag. Var interessant når glasset føk ut av handa og knuste på gulvet første gangen. Måtte drikke med begge henda.

I tillegg så ble formen dårligere og panikkangsten sterkere. Så det var mildt sagt grusomt ganske lenge å være blandt mennesker også. De ble transformert til monstre i en slags zombie type skrekkfilm. Hvilket for de fleste er en problematikk som er svæt vanskelig å sette seg inn i. De som har levd i krig kan kanskje kjenne til det. (Foruten dem som har erfaring med angsproblematikk av lik art)

Prøvde to medisiner til. Den ene tok vekk følelser. Det var ganske skummelt å bli helt kald. Ikke bry seg om noe som helst. Man kunne rasjonalisere ting og kjøre en "normal" linje, men under overflaten var det svart.

Da jeg lå i 160 km/t i 60 sona på vei hjem og ikke følte en dritt så tenkte jeg litt over at dette ikke kunne være bra og jeg slutta å ta dem.

Den siste gjorde at jeg mistet blodtrykk ved anstrengelser. Fikk jobbet litt før en omtrent segnet om og så måtte vente til det kjørte seg opp igjen. Orket liksom ingenting og dersom man prøvde hardere så ble effekten bare verre.

Usikker på hvilken av dem som gjorde det, men en bivirkning var at hjertet stoppet helt opp i flere sekunder. Gikk fra høy puls til ingen. Det var ganske skremmende for jeg visste ikke om det ville starte igjen. Mang en gang jeg bare knytta neven og slo meg selv i brystet. Dette sammen med panikkangst er vel noe av det jævligste jeg har opplevd.

Å velge vekk medisiner var ikke så enkelt heller. Følte dog at man ville ende opp som eneboer i en liten hvit enebolig om jeg fortsatte. I tillegg var funksjonsnivå ekstremt lavt.

Det var ikke noe mas eller pes fra psykiatrien angående videre medisinering. Dem spurte et par ganger, men jeg nektet.

Dette med nettverk tror jeg nok er viktig. Jeg har klart å miste hele mitt i en tid hvor funksjonssvikt og alt påfølgende har kommet inn i livet. På et vis så er det der, men det blir for vanskelig å relatere på et nivå som gjør innsatsen verdt det. Driver og jobber med å bygge opp på nytt, men det er utfordrende å finne likesinnede som finnes i nærheten. Dette blir jo da en ting som fører til hovedsakelig elektronisk kontakt. Noe som forsåvidt ikke er så galt, men det trengs en del mer enn det for å bedre funksjonsevne fordi mye forgår utenfor det som blir sagt og gjort.

I prosessen så har man jo fått en god del mer innsikt i det å være menneske. På et vis så er det en veldig verdifull erfaring å få med seg. Likevel så koster det jo selvsagt mye. Alt som var er ikke mer.

Føler det vel ikke så mørkt heller. For det som var funka jo ikke og en må gjerne rive litt for å bygge nytt. Det som er mest frustrerende er at det tar så lang tid. Med en verden som teller millisekunder og er slaver etter klokka så blir det et uromoment. Dog interessant også å observere det hele og se an ting fra et nytt perspektiv som en utenforstående.

Alt med seg så har det hele gjort livet mer fascinerende.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Norge på fjerdeplass over de lykkeligste i verden.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Norge-blant-de-lykkeligste-i-verden-7993432.html

Dette vurdert ut i fra de seks faktorene: økonomi, forventet levealder, frihet, sosial støtte, generøsitet og omfanget av korrupsjon i landet.

Sett i sammenheng med diskusjonen tidligere i denne tråden: Er vi nordmenn virkelig så lykkelige?

Og et litt mer interessant spm.: Hva er lykke for deg?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Norge på fjerdeplass over de lykkeligste i verden.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Norge-blant-de-lykkeligste-i-verden-7993432.html

Dette vurdert ut i fra de seks faktorene: økonomi, forventet levealder, frihet, sosial støtte, generøsitet og omfanget av korrupsjon i landet.

Sett i sammenheng med diskusjonen tidligere i denne tråden: Er vi nordmenn virkelig så lykkelige?

Og et litt mer interessant spm.: Hva er lykke for deg?

Tror vi fremstår som litt mer deprimerte enn det vi egentlig er. I takt med velferden har det gått litt sport i å klage over andre problemstillinger - typisk de som er forbeholdt i-land. Et eksempel er at enkelte mener at vi skal slutte å spørre mennesker vi møter om hva de driver med, fordi spørsmål om jobb er så negativt ladet pga av at jobber kan være kjedelige og ha lav status. Vi har glemt verdien av å i det hele tatt ha en jobb og har på dette, og flere områder, mistet litt bakkekontant. Med god økonomi, strålende velferd, frihet og sikkert har vi utvilsomt gode forutsetninger for å oppnå lykke. Alle medaljer har en bakside, men mange av våre problemer kan løses med å stikke fingern i jorda.

Lykke for min del er å være frisk, ha en jobb, muligheten til å drive med hobbyer, venner og familie.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ofte tar jeg meg i å tenke at : en vakker dag, når jeg har levert masteren og gjort x antall ting jeg må gjøre; DA blir ting bra, DA kommer jeg til å være lykkelig. Men når jeg virkelig tenker over det så mener jeg lykken er de små tingene og evnen til å glede seg over små ting i hverdagen. Sånn sett er lykke for meg er ikke en varig tilstand, jeg ser på det mer som en sinnstilstand som varer over kortere tid: følelsen av å ha perset i knebøy kan gi meg en lykkefølelse, eller å komme fram etter en lang og strabasiøs skitur, andre ganger er lykken bare å ligge i armkroken til noen jeg er glad i. Da får jeg den følelsen om at "alt i livet er bra og jeg har ingenting å klage på". Så, 1 time senere er alt galt og lykken er noe som føles forbehold andre og ikke meg.

Jeg er tidvis (ofte) uvenn med hjernen min, men likevel kan jeg få disse øyeblikkene av lykkefølelse - og selv om 90% av livet er kjipt, så er det så utrolig fint å ha muligheten til å få den følelsen av uovervinnelighet!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Norge er et grått og traust land med ganske begrenset frihet. Konvensjonelt og trygt.

Lykke er frihetsfølelse og fremgang mot ambisiøse mål. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
En ting som er veldig spennende, og viktig å få inn i bildet: Kosthold og mikronæringsstoffer (pluss selvfølgelig trening, søvn etc.) og dens effekt på psykisk helse.

Omega-3 fatty acids, vitamin D may control brain serotonin, affecting behavior and psychiatric disorders

Diet, nutrition essential for mental health

http://www.wired.co.uk/news/archive/2015-03/09/john-f-cryan

En annen er mulig sammenheng mellom inflammasjon og depresjon. I så fall kan kosthold også være relevant på veien til bedre psykisk helse.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Uansett, noe av det absolutt mest interessante jeg har lest i det siste er dette: http://forskning.no/stress-depresjon/2015/01/deprimerte-klarer-ikke-stresse-ned

Og kan skrive under på at det er slik i praksis. Er sammen med en med bipolar lidelse, og særlig dette med stress er det jeg ser hvor forskjellig jeg, som er frisk, responderer på vanskelige ting i hverdagen, i forhold til henne. Enten det er eksamen, jobb, eller annet. Det kan være vanskelig til tider, og det blir lett for å si ting som "bare slapp av", "ikke stress", osv. Og det hjelper ikke på saken. Det hjelper bedre å vise hvordan man roer ned, ved å gå en kort tur, lage en god middag, eller lignende, men igjen, hun responderer ikke nødvendigvis likt som meg på slike ting heller. (Det går ganske bra med min samboer nå, og hun har ikke brukt medisiner mot depresjon på over et år, så vi har det fint, men med en slik lidelse vet man aldri helt, og man skal være forberedt på nye perioder med depresjon.)

Robert Sapolsky sin forelesning om depresjon er forøvrig svært lærerik:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Litt på siden, det kunne vært interessant å se forskning på dette i forhold til forskjellige samfunn. Det er for eksempel forsket en del på samfunn med sterk æreskodeks. To forskere, Dov Cohen og Richard Nisbett, sammenlignet hvite menn i nord og hvite menn i sør i USA, og i sør, et samfunn mer preget av nettopp sterk æreskodeks, liberale våpenlover, mer vold, osv., viste det seg blant annet at befolkningen hadde høyere verdier av kortisol, noe de knyttet til mer uro i denne befolkningen kontra befolkningen i nord. Siden de kun sammenlignet hvite menn i nord og sør, så mente de at dette skylte kulturelle forskjeller først og fremst, ikke genetiske forskjeller. Det kunne vært interessant å se på utbredelsen av depresjoner i de samme gruppene. (Nisbett og Cohen skrev boken Culture of Honor: The Psychology of Violence in the South basert på sin forskning, en bok som absolutt kan anbefales til alle som er interessert i psykologi.) Hvis det er sterk korrelasjon mellom kultur og psykisk helse, så vil jo det være et tegn på at "samfunnet" også må ta sin del av skylden i utbredelsen av psykisk sykdom og lidelse.

Share this post


Link to post
Share on other sites
I mine øyne hjelper det heller ikke at man blir fremspeilet en så lite meningsfylt fremtid. Hele den lineære progresjonen fra skole til en 09-17 jobb for å fortsette å drive det økonomiske maskineriet, til kids og pensjonist. Man blir liksom ikke satt i noen utfordringer, det handler ikke om å nyte og "knulle" livet. Men man blir heller fylt med masse tanker om hvem man er, og hva man ikke kan gjøre. Kanskje dette eksterne "presset" fra samfunnet ikke er så ødeleggende fordi det er mye å leve opp til, men heller fordi det forteller deg hvem man skal være. Han fyren jeg har lært jeg skal bli og være er dritkjedelig, hvis det skal være livet mitt kler jeg heller på meg trefrakken.

Man blir indoktrinert med en passiv holdning til livet. "Nei, det burde du da ikke studere.Tenk på at du skal ha jobb." Istedenfor "Hvis du studerer det kan det være vanskelig å få jobb. Men hvis du er villig til å jobbe for det, klart du kan klare det. Mange har gjort det tidligere, og du er ikke noe dårligere enn de. Du kan gjøre hva du vil." Heller et vanskelig og smertefullt liv, enn et meningsløst et. Og det er bare deg selv som kan skape og finne mening.

Man lærer ikke at hva man gjør ut av dette livet er opp til en selv. Og at man kan oppnå og oppleve oppnå ganske utrolige ting her i livet. At man kan være den sykeste jævelen som inspirerer og skaper, føler og oppnår. Man lever liksom ikke livet for seg selv, men for alle andre. Man kan selv bli og utvikle seg til den man måtte se opp til. Synes jeg ser en tendens blant de jeg ser opp til at de lever livet med en brennende lidenskap, de er konger og dronninger som ikke definerer seg etter hva de ikke kan gjøre.

Kanskje jeg er helt på jordet. Skulle bare ønske man i større grad ble oppfordret til å skrive sitt eget kapittel, skape sitt eget imperium, sine egne drømmer. Frustrerer meg over hvordan man kan presentere noe så sykt og uforståelig som livet på en så kjedelig måte. Gjør hva du vil samme faen hva som måtte skje, ikke la deg fylle av andres "falske idealer" om hvem du er, hva har du å tape?

Edit: Leste over, jeg beklager det pretensiøse språket. Om du ikke har lyst å høre på livsfilosofisk babbel, ikke les. Not relevant, but sort of? :) Hehe

Kunne ikke vært MER enig!! Akkurat sånn som du beskriver her, tenker jeg på hver dag. Vi har mulighet til å skrive vårt eget kapittel, men vi blir ikke oppmuntret til det. Tvert i mot. Det er derfor vi må hente frem den gløden vi vet finnes i oss selv til å faktisk skape det vi vil. Fordi vi kan! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kunne ikke vært MER enig!! Akkurat sånn som du beskriver her, tenker jeg på hver dag. Vi har mulighet til å skrive vårt eget kapittel, men vi blir ikke oppmuntret til det. Tvert i mot. Det er derfor vi må hente frem den gløden vi vet finnes i oss selv til å faktisk skape det vi vil. Fordi vi kan! :)

I de siste månedene så har jeg lekt litt med en omvendt tanke: MÅ man være ekstraordinær slik som "alt jag handler om for tiden", må man være entreprenør, reist jorda rundt, hoppet fallskjerm, bestiget Mt Everest, osv for å være fornøyd med livet sitt? Eller kan man leve livet sitt og gi det mening slik en selv vil pr sitt eget rammeverk? Pr sin egen definisjon av verdi?

Høyst filosofisk tanke, altså. To motpoler.

Share this post


Link to post
Share on other sites
I de siste månedene så har jeg lekt litt med en omvendt tanke: MÅ man være ekstraordinær slik som "alt jag handler om for tiden", må man være entreprenør, reist jorda rundt, hoppet fallskjerm, bestiget Mt Everest, osv for å være fornøyd med livet sitt? Eller kan man leve livet sitt og gi det mening slik en selv vil pr sitt eget rammeverk? Pr sin egen definisjon av verdi?

Høyst filosofisk tanke, altså. To motpoler.

THIS. noen er fornøyd med et "a4"-liv, mens andre har behov for å bestige mount everest. Det viktigste er jo at man får muligheten til å velge det som gjør en selv lykkelig :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
I de siste månedene så har jeg lekt litt med en omvendt tanke: MÅ man være ekstraordinær slik som "alt jag handler om for tiden", må man være entreprenør, reist jorda rundt, hoppet fallskjerm, bestiget Mt Everest, osv for å være fornøyd med livet sitt? Eller kan man leve livet sitt og gi det mening slik en selv vil pr sitt eget rammeverk? Pr sin egen definisjon av verdi?

Høyst filosofisk tanke, altså. To motpoler.

Interessant vinkling! Har tenkt denne tanken selv også. Fordi det er mange forventninger til at man skal skape sin egen vei, sin egen reise - at den må være noe helt spesiellt. Man skal bestige fjell, og man skal gjøre noe unikt. Men jeg tenker at for noen så er for eksempel familielivet det helt unike. Det største i livet er å få barn, og være hjemmemamma for enkelte. Noen drømmer om å etablere seg, og ha et trygt og stabilt hjem. Og det er også helt fint - og like stort :) Så ja man det blir helt opp til en selv og hva man selv ser på som verdifullt.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest
Uansett hvor store mål du setter deg (og evt. oppnår), så finnes det alltid noe større rundt neste hjørne. Man må finne en balanse mellom å bevege seg framover, og det å sette pris på det man har. Lære seg å elske prosessen i seg selv, for din egen del. :)

Eventuelt bare elske det å være i bevegelse fremover. Det å dytte nye og større mål foran seg er jo helt konge !

Share this post


Link to post
Share on other sites
I de siste månedene så har jeg lekt litt med en omvendt tanke: MÅ man være ekstraordinær slik som "alt jag handler om for tiden", må man være entreprenør, reist jorda rundt, hoppet fallskjerm, bestiget Mt Everest, osv for å være fornøyd med livet sitt? Eller kan man leve livet sitt og gi det mening slik en selv vil pr sitt eget rammeverk? Pr sin egen definisjon av verdi?

Høyst filosofisk tanke, altså. To motpoler.

Apropos filosofi, nært til dette temaet kan jeg anbefale den norske filosofen Arne Johan Vetlesen sin bok Smerte. Han er blant annet inne på det han kaller smerten ved å drive rovdrift på en selv ved hele tiden å tilpasse seg krav fra folk og samfunnet rundt seg. Jeg tror han er inne på noe der, og at mye psykisk smerte og lidelse kan forklares nettopp ved disse kravene om å være ekstraordinær, entreprenør, og at du helst skal ha gått noen ekspedisjoner, klatret noen fjell, og hoppet ut fra noen fly. Man skal være best på alle fronter, som elev, som student, som samboer og livspartner, som idrettsutøver, som arbeidstaker, som pappa eller mamma, osv. Dette underbygges også av den selvhjelpskulturen vi lever i, hvor vi hamstrer bøker og forelesninger som Bli best med mental trening, Tenk deg glad, Prosjekt sterk, osv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Apropos filosofi, nært til dette temaet kan jeg anbefale den norske filosofen Arne Johan Vetlesen sin bok Smerte. Han er blant annet inne på det han kaller smerten ved å drive rovdrift på en selv ved hele tiden å tilpasse seg krav fra folk og samfunnet rundt seg. Jeg tror han er inne på noe der, og at mye psykisk smerte og lidelse kan forklares nettopp ved disse kravene om å være ekstraordinær, entreprenør, og at du helst skal ha gått noen ekspedisjoner, klatret noen fjell, og hoppet ut fra noen fly. Man skal være best på alle fronter, som elev, som student, som samboer og livspartner, som idrettsutøver, som arbeidstaker, som pappa eller mamma, osv. Dette underbygges også av den selvhjelpskulturen vi lever i, hvor vi hamstrer bøker og forelesninger som Bli best med mental trening, Tenk deg glad, Prosjekt sterk, osv.

Jeg er 100% åpen for at ikke "Det ikke er for alle". Alle har et liv de mener er best for dem, og har gjort seg opp en mening om hvordan de IKKE vil leve. That's cool.

Det som IKKE er cool er når man begynner å rakke ned på livsstilen. "Herregud, ass. Jeg hadde hengt meg om jeg hadde levd <det livet jeg ikke liker>!" og er opptatt med å være like vokal på det som crossfitere og veganere er.

Det er en grunn til at jeg unfollowet en Facebook side for en viss PT som gikk hardt ut mot A4-livstil (som han åpenbart ikke er fan av, og det er greit). "Hva om jeg liker A4-livstil? Hva om jeg nyter livet og er like happy med mitt A4-liv som du er med ditt selvstendignæringsdrivendeliv?" tenkte jeg. Nei, det var det ikke rom for. Go hard or go home, alt annet er bare en patetisk livsstil.

Det morsomste er at jeg fikk en alert noen måneder senere med "<X> has invited you to like his page".

image.png?w=500&c=1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...