Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Så vidt jeg har forstått så påvirker de ofte impulskontroll, og jeg tror absolutt ikke at man må ha selvmordstanker i utgangspunktet.

Gikk selv en kort tid på en ganske svak kur med en antidepressiva i fjor da den skulle kunne ha positiv effekt på søvnregulering/narkolepsi, og ble faktisk skremt mht til tanker som bare "ramlet" inn.

Det er godt mulig. Problemet er at man ikke helt vet hva som trigger det eller hvorfor det hovedsakelig gjelder hos personer under 25 år. Dog, problemet ser ut til å være langt mindre enn man tror og at det gjelder syke mennesker i en akutt fase. Sjekk ut denne: http://ajp.psychiatryonline.org/doi/abs/10.1176/appi.ajp.163.1.41

"OBJECTIVE: In March 2004 the U.S. Food and Drug Administration (FDA) warned physicians and patients regarding increased risk of suicide with 10 newer antidepressant drugs. Available data leave considerable uncertainty regarding actual risk of suicide attempt and death by suicide during antidepressant treatment. The authors used population-based data to evaluate the risk of suicide death and serious suicide attempt in relation to initiation of antidepressant treatment. METHOD:Computerized health plan records were used to identify 65,103 patients with 82,285 episodes of antidepressant treatment between Jan. 1, 1992, and June 30, 2003. Death by suicide was identified by using state and national death certificate data. Serious suicide attempt (suicide attempt leading to hospitalization) was identified by using hospital discharge data. RESULTS: In the 6 months after the index prescription of antidepressant treatment, 31 suicide deaths (40 per 100,000 treatment episodes) and 76 serious suicide attempts (93 per 100,000) were identified in the study group. The risk of suicide attempt was 314 per 100,000 in children and adolescents, compared to 78 per 100,000 in adults. The risk of death by suicide was not significantly higher in the month after starting medication than in subsequent months. The risk of suicide attempt was highest in the month before starting antidepressant treatment and declined progressively after starting medication. When the 10 newer antidepressants included in the FDA advisory were compared to older drugs, an increase in risk after starting treatment was seen only for the older drugs. CONCLUSIONS: The risk of suicide during acute-phase antidepressant treatment is approximately one in 3,000 treatment episodes, and risk of serious suicide attempt is approximately one in 1,000. Available data do not indicate a significant increase in risk of suicide or serious suicide attempt after starting treatment with newer antidepressant drugs."

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 55
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

(Kviet meg veldig for dette innlegget her. Delvis fordi det føles som for mye opplast, og delvis fordi jeg legger ut om en veldig vond tid i livet mitt). Når blir det sikkert mye hjernekluss fra min

Dette må jeg dele opp. Først og fremst: Jeg tror ikke det er flere som lider av psykiske lidelser nå enn før, jeg tror hva som defineres som psykiske lidelser nå er fundamentalt ulikt hva som ble

For meg som fikk en ganske alvorlig hjernerystelse i desember så fulgte det med angst og depresjoner. Det resulterte i å låse seg inne for å sjeldent gå ut. Nå de siste ukene hvor jeg går tur ute, og

En ting som er veldig spennende, og viktig å få inn i bildet: Kosthold og mikronæringsstoffer (pluss selvfølgelig trening, søvn etc.) og dens effekt på psykisk helse.

Omega-3 fatty acids, vitamin D may control brain serotonin, affecting behavior and psychiatric disorders

Diet, nutrition essential for mental health

http://www.wired.co.uk/news/archive/2015-03/09/john-f-cryan

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hadde det. Og som mangeårsdeprimert back in the day, så søkte jeg kun en ting: isolasjon. Skjønner ikke helt hvorfor du er så sikker på den der :p Jeg er enig i det på en måte, fordi det er det som vil skape premisser for at man blir bedre og kommer seg gjennom det, men det er ikke alltid tilfelle i praksis.

Dovendyret lols, det velkjente "hvorfor kan du ikke bare være/bli glad?" kommentaren. Tror ikke helt at folk skjønner hvordan det funker.

Grunnen til at jeg kan være så sikker på den der er fordi all forskning tyder på at et godt sosialt nettverk og det å søke støtte hos andre er de to viktigste beskyttelsesfaktorene mot psykiske lidelser og plager, spesielt de relatert til depresjon og angst.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Min erfaring er mer det at unge mennesker står ovenfor så mange valg, at det rett og slett er litt handlingslammende. Fortsetter det slik som i dag, hvor en større og større andel tar høyere utdanning, vil det bli lett for å falle utenfor samfunnet om man ikke får seg en utdannelse (fordi man ikke vil få seg noe jobb).

Samfunnsidealet er sunne, friske, pene og vellykkede mennesker. Man ser f.eks. at forekomsten av anoreksi er betydelig høyere i industrialiserte samfunn hvor "tynnhetsidealet" dyrkes. Det er også en gjenganger at personer med anoreksi (som det har blitt forsket på, vel og merke!) forteller at foreldrene deres satt unormalt høye krav til dem og uttrykte misnøye ovenfor dem gjennom oppveksten. Jeg sier IKKE at dette gjelder alle, så ikke arrester meg, men dette er faktisk basert på forskning.

Er det rett og slett samfunnet vårt det er noe feil med? Kanskje vi må gjøre noen grep på samfunnsnivå?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Er det rett og slett samfunnet vårt det er noe feil med? Kanskje vi må gjøre noen grep på samfunnsnivå?

Det har ALLTID vært noe feil med samfunnet. Når den ene "saken" er løst, dukker det opp en annen. Det er bare menneskelig dynamikk. Derfor sånne begrep som "fremmedgjøring" eksisterer innen skjønnliteraturen. "Det er sånn det har vært, og det er sånn det vil alltid bli".

Jeg tror løsningen er heller å prøve å gjøre noe med individet. Skape en form for psykologisk immunitet mot alt det som feiler samfunnet. Problemet dog er, igjen, menneskelig natur. Og det er en helt basic menneskelig natur (arrester meg om jeg tar feil) å bli sett, forstått, elsket og akseptert. Så fort noen (eller alle) disse elementene forsvinner, all kinds of crazy follows. Og la oss innse det, det er ganske lett for de fire å skli ut eller utebli i dagens samfunn.

Eller?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tror det til tider er et litt dårlig skille imellom ”rasjonell” depresjon, og depresjon pga psykisk lidelse. Jeg har faktisk opplevd at folk som er i en vanskelig livssituasjon pga faktiske, reelle situasjonsbetingede problemer, type samlivsbrudd, økonomiske problemer etc, blir medisinert. Er man i en dårlig livssituasjon, så blir den ikke bedre av piller.

Uansett, noe av det absolutt mest interessante jeg har lest i det siste er dette: http://forskning.no/stress-depresjon/2015/01/deprimerte-klarer-ikke-stresse-ned

Dette med høyt kortisolnivå og kognitiv svikt er to problemer jeg virkelig har slitt med, og mener selv kan forbedres igjennom bla kosthold som gir en god hormonbalanse.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Det har ALLTID vært noe feil med samfunnet. Når den ene "saken" er løst, dukker det opp en annen. Det er bare menneskelig dynamikk. Derfor sånne begrep som "fremmedgjøring" eksisterer innen skjønnliteraturen. "Det er sånn det har vært, og det er sånn det vil alltid bli".

Jeg tror løsningen er heller å prøve å gjøre noe med individet. Skape en form for psykologisk immunitet mot alt det som feiler samfunnet. Problemet dog er, igjen, menneskelig natur. Og det er en helt basic menneskelig natur (arrester meg om jeg tar feil) å bli sett, forstått, elsket og akseptert. Så fort noen (eller alle) disse elementene forsvinner, all kinds of crazy follows. Og la oss innse det, det er ganske lett for de fire å skli ut eller utebli i dagens samfunn.

Eller?

Enig. Men hvordan skal vi skape denne immuniteten? Rent genetisk så er noen predisponert for å utvikle diverse psykiske lidelser, det meste av forskningen på området tyder på det. Det vi derimot ikke vet er hvilke gener som virker å spille inn.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Enig. Men hvordan skal vi skape denne immuniteten? Rent genetisk så er noen predisponert for å utvikle diverse psykiske lidelser, det meste av forskningen på området tyder på det. Det vi derimot ikke vet er hvilke gener som virker å spille inn.

Trene det opp. Få det inn med morsmelka. Få det inn i utdanningssystemet på en eller annen måte i en eller annen form. Foredrag, gjevne timer, kanskje eget fag, skriv bøker og bruk de som pensum, ++.

Jeg føler at mye av rollen til en forelder, eller en voksen person, er å videreføre kunnskap og erfaring videre over på neste generasjon. Jeg tror mye feiler i den prosessen også.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tror det til tider er et litt dårlig skille imellom ”rasjonell” depresjon, og depresjon pga psykisk lidelse. Jeg har faktisk opplevd at folk som er i en vanskelig livssituasjon pga faktiske, reelle situasjonsbetingede problemer, type samlivsbrudd, økonomiske problemer etc, blir medisinert. Er man i en dårlig livssituasjon, så blir den ikke bedre av piller.

Uansett, noe av det absolutt mest interessante jeg har lest i det siste er dette: http://forskning.no/stress-depresjon/2015/01/deprimerte-klarer-ikke-stresse-ned

Dette med høyt kortisolnivå og kognitiv svikt er to problemer jeg virkelig har slitt med, og mener selv kan forbedres igjennom bla kosthold som gir en god hormonbalanse.

Leste faktisk nettopp om kortisol og psykisk helse, her er linkene:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tror det til tider er et litt dårlig skille imellom ”rasjonell” depresjon, og depresjon pga psykisk lidelse. Jeg har faktisk opplevd at folk som er i en vanskelig livssituasjon pga faktiske, reelle situasjonsbetingede problemer, type samlivsbrudd, økonomiske problemer etc, blir medisinert. Er man i en dårlig livssituasjon, så blir den ikke bedre av piller.

"Rasjonell depresjon"? Å være depressiv er noe annet enn å være nedfor og lei seg. Ja, det er folk som blir depressive av livskriser, mens andre får depressive symptomer (f.eks. når man har kjærlighetssorg) som går over av seg selv ganske fort. Jeg har snakket med personer som har blitt depressive fordi kjæresten de har vært samme i 2 mnd (!) gjorde det slutt med dem, andre som har opplevd store tap, de reagerer alle forskjellig. Jeg har opplevd personer som har vært så depressive pga livskrise at det har vært umulig å nå gjennom til dem og medisinering har vært eneste utvei. Vi kan ikke vite noe om genene til personen, noen er mer sårbare enn andre, eller noe om historien deres. Denne "dårlige livssituasjonen" kan være dråpen som får begeret til å renne over, og å si at medisinering ikke hjelper i slike situasjoner blir litt for enkelt.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med "depresjon pga psykisk lidelse"? Depresjon er en psykisk lidelse i seg selv, og at den kan følge andre psykiske lidelser skjønner jeg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest
Min erfaring er mer det at unge mennesker står ovenfor så mange valg, at det rett og slett er litt handlingslammende. Fortsetter det slik som i dag, hvor en større og større andel tar høyere utdanning, vil det bli lett for å falle utenfor samfunnet om man ikke får seg en utdannelse (fordi man ikke vil få seg noe jobb).

Samfunnsidealet er sunne, friske, pene og vellykkede mennesker. Man ser f.eks. at forekomsten av anoreksi er betydelig høyere i industrialiserte samfunn hvor "tynnhetsidealet" dyrkes. Det er også en gjenganger at personer med anoreksi (som det har blitt forsket på, vel og merke!) forteller at foreldrene deres satt unormalt høye krav til dem og uttrykte misnøye ovenfor dem gjennom oppveksten. Jeg sier IKKE at dette gjelder alle, så ikke arrester meg, men dette er faktisk basert på forskning.

Er det rett og slett samfunnet vårt det er noe feil med? Kanskje vi må gjøre noen grep på samfunnsnivå?

Det er ikke et nytt fenomen at unge mennesker har mange valgmuligheter og at det er press fra venner, familie kjæreste etc. Ser man historisk på det, så hadde man det ikke akkurat lettere før. I min foreldregenerasjon (60-70 år i dag), så var det ikke akkurat lett å ta utdannelse, være begge to i arbeid og få noen korte uker for mor i barselspermisjon.

Jeg tror allikevel du har rett i at det er et samfunnsproblem. Et problem med hvordan man oppdrar sine barn, og hvordan samfunnet skaper forventninger og krav til dagens unge.

Når barn fra de er bittesmå blir lært opp til at de er helt unike, og at de kan klarer nøyaktig hva de bestemmer seg for, skapes det også forventninger hos de selv om at alt er oppnåelig. Forventninger om at man kan prestere uten å jobbe for det. Hvis en som foreldre hjelper og gjør alt for barna sine, uten å stille krav til at de skal selv delta og bidra, skapes også forventninger senere i livet om at en skal få alt av andre (uten å bidra selv). Man syr puter uten armene til barna, og gjør de ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Når disse barna da senere blir større og må prestere basert på egne forventninger, eksternt krav og press, så er de ikke vant med å delta og jobbe for å klare å nå målene sine. Resultatene stemmer ikke overens med egne (urealistiske) forventninger. Selvbildet slår sprekker. En ønsker "å knulle livet", men innser at ingen gidder å betale for at en skal selvrealisere seg.. det må en klare selv. Vi lever i en tid og et samfunn med rekord i velferd, men samtidig har aldri kravene og forventningene vært større. Lykke er skru ned forventningene og se ting i kontekst og innse hvor bra man har det. Depresjon er å klandre seg selv og andre for å ikke klare å oppnå og etterleve egne forventninger og krav.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trene det opp. Få det inn med morsmelka. Få det inn i utdanningssystemet på en eller annen måte i en eller annen form. Foredrag, gjevne timer, kanskje eget fag, skriv bøker og bruk de som pensum, ++.

Jeg føler at mye av rollen til en forelder, eller en voksen person, er å videreføre kunnskap og erfaring videre over på neste generasjon. Jeg tror mye feiler i den prosessen også.

Åpenhet tror jeg er et stikkord. Det å faktisk tørre å ta de vanskelige samtalene, poengtere at det er lov å ha det vanskelig, det er lov å ikke hele tiden vite hvor man skal i livet, åpne opp for at man faktisk tar kontakt med noen når man opplever dette (venner, kjæreste, familie osv.). Tror man kan komme langt på vei med det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er ikke et nytt fenomen at unge mennesker har mange valgmuligheter og at det er press fra venner, familie kjæreste etc. Ser man historisk på det, så hadde man det ikke akkurat lettere før. I min foreldregenerasjon (60-70 år i dag), så var det ikke akkurat lett å ta utdannelse, være begge to i arbeid og få noen korte uker for mor i barselspermisjon.

Jeg tror allikevel du har rett i at det er et samfunnsproblem. Et problem med hvordan man oppdrar sine barn, og hvordan samfunnet skaper forventninger og krav til dagens unge.

Når barn fra de er bittesmå blir lært opp til at de er helt unike, og at de kan klarer nøyaktig hva de bestemmer seg for, skapes det også forventninger hos de selv om at alt er oppnåelig. Forventninger om at man kan prestere uten å jobbe for det. Hvis en som foreldre hjelper og gjør alt for barna sine, uten å stille krav til at de skal selv delta og bidra, skapes også forventninger senere i livet om at en skal få alt av andre (uten å bidra selv). Man syr puter uten armene til barna, og gjør de ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Når disse barna da senere blir større og må prestere basert på egne forventninger, eksternt krav og press, så er de ikke vant med å delta og jobbe for å klare å nå målene sine. Resultatene stemmer ikke overens med egne (urealistiske) forventninger. Selvbildet slår sprekker. En ønsker "å knulle livet", men innser at ingen gidder å betale for at en skal selvrealisere seg.. det må en klare selv. Vi lever i en tid og et samfunn med rekord i velferd, men samtidig har aldri kravene og forventningene vært større. Lykke er skru ned forventningene og se ting i kontekst og innse hvor bra man har det. Depresjon er å klandre seg selv og andre for å ikke klare å oppnå og etterleve egne forventninger og krav.

Nei, det var ikke lett å ta utdannelse da, men på den tiden var det greit at man ikke tok det. Nå er det en forventning om at alle skal bli høyt utdannede og minst ha en mastergrad.

Selvfølgelig finnes det personer som det blir sydd puter under armene på, men jeg har ikke inntrykk av at det er den generelle tendens i dag. Noen har f.eks. en personlighetstype som gjør at de setter strenge krav til seg selv, og når da samfunnet og foreldre i tillegg setter høye krav til en kan det rett og slett bikke over. Man kan selvfølgelig dra inn omsorgssvikt her, og si noe om at ungdom utsatt for det aldri har lært emosjonsregulering og derfor ikke klarer å mestre stress. Det er alltid lett og si noe om at "Depresjon er å klandre seg selv og andre for å ikke klare å oppnå og etterleve egne forventninger og krav.", virkeligheten er derimot ikke så enkel.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Gjest
Nei, det var ikke lett å ta utdannelse da, men på den tiden var det greit at man ikke tok det. Nå er det en forventning om at alle skal bli høyt utdannede og minst ha en mastergrad.

Selvfølgelig finnes det personer som det blir sydd puter under armene på, men jeg har ikke inntrykk av at det er den generelle tendens i dag. Noen har f.eks. en personlighetstype som gjør at de setter strenge krav til seg selv, og når da samfunnet og foreldre i tillegg setter høye krav til en kan det rett og slett bikke over. Man kan selvfølgelig dra inn omsorgssvikt her, og si noe om at ungdom utsatt for det aldri har lært emosjonsregulering og derfor ikke klarer å mestre stress. Det er alltid lett og si noe om at "Depresjon er å klandre seg selv og andre for å ikke klare å oppnå og etterleve egne forventninger og krav.", virkeligheten er derimot ikke så enkel.

Min generalisering ovenfor er selvfølgelig en veldig forenkling, men det peker kanskje på noe som er mer vanlig i dag enn det var for 50-100 år siden? Jeg utheva det du skrev som egentlig er hele hovedpoenget i mitt forrige innlegg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med "depresjon pga psykisk lidelse"? Depresjon er en psykisk lidelse i seg selv, og at den kan følge andre psykiske lidelser skjønner jeg.

Dårlig formulert av meg, litt for engasjert, og litt for mye å gjøre på jobb.

Det jeg sikter til er at det kanskje har blitt litt for vanlig å omtale det du kaller nedenfor og lei seg, som depresjon, både i dagligtale, men også i andre sammenhenger.

En kammerat av meg var så uheldig å bruke ordet deprimert, istedenfor "nedstemt" pga en pågående skillsmissekrangel, det førte til at han mistet samværsretten til barna, selv om det bare var hans egen ordbruk, og ikke lå noen profesjonell vurdering til grunnen.

Det måtte da en psykiatrisk vurdering til for å dokumentere at han brukte feil ord, da han egentlig bare var lei seg og nedstemt fordi ekskona er ei heks.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dårlig formulert av meg, litt for engasjert, og litt for mye å gjøre på jobb.

Det jeg sikter til er at det kanskje har blitt litt for vanlig å omtale det du kaller nedenfor og lei seg, som depresjon, både i dagligtale, men også i andre sammenhenger.

En kammerat av meg var så uheldig å bruke ordet deprimert, istedenfor "nedstemt" pga en pågående skillsmissekrangel, det førte til at han mistet samværsretten til barna, selv om det bare var hans egen ordbruk, og ikke lå noen profesjonell vurdering til grunnen.

Det måtte da en psykiatrisk vurdering til for å dokumentere at han brukte feil ord, da han egentlig bare var lei seg og nedstemt fordi ekskona er ei heks.

At det skal så lite til for at samfunnet hever øyenbrynet og stempler deg som "psykisk syk", og at man blir stigmatisert for at man har hatt/har en psykisk lidelse- det er skammelig!!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette må jeg dele opp.

Først og fremst: Jeg tror ikke det er flere som lider av psykiske lidelser nå enn før, jeg tror hva som defineres som psykiske lidelser nå er fundamentalt ulikt hva som ble definert som psykiske lidelser før. Sjenert? Sosial angst. Pessimist? Deprimert. Lav impulskontroll? Borderline. Osv. Absolutt alle aspekter av livet diagnostiseres (anbefaler forøvrig boken "det diagnostiserte livet"), og det er ikke lenger rom for å være litt annerledes. Jeg mener ikke noe om tendensen, jeg bare påpeker at det slår ut på statistikken. Det er en tendens i samtiden å legge veldig mye skyld på indvidet fremfor å vurdere samfunnsrammene rundt, og dermed diagnostiseres mange samfunnsproblemer som individuelle. Det nytter ikke å "immunisere" et individ mot en systembasert sykdom, fordi uavhengig av om man erkjenner det eller ei er man det som konstituerer det systemet som spiller tilbake på en selv.

Siden jeg er et morsomt psykiatrisk case, er det interessant å se hvordan veldig mange ikke-psykiatriske (herlig inn-/utgruppe deling av meg her, men dere ser greia), alltid skal mene så mye om psykiatrien. Jeg tror jeg var igjennom hele felleskatalogen i alle mulige kombinasjoner i min ungdomstid, og uavhengig av hva folk måtte mene om det; det funka til slutt. Jeg mener - hvis det som har fått meg til å fungere så bra som jeg gjør nå, var medisiner, hadde det vært "rasjonelt" ikke å gi meg dem? Sett at min lidelse var forårsaket av en vanskelig livssituasjon, men at samtaleterapi ikke nådde frem, skulle det da være mindre legitimt å gi meg medisiner enn dersom lidelsen var forårsaket av "psykisk sykdom"? Når man ligger på bunn er det irrelevant både for individ og samfunn hvordan man falt ned; man er uansett "ubrukelig" både subjektivt og objektivt. Ikke det at jeg er noen superfan av medisiner, men det virker som samfunnet er veldig i mot dem, noe jeg synes er merkelig. Min opplevelse er i alle fall at så fort man sier man går på medisiner, da blir man møtt med en holdning av at "du takler ikke dine egne problemer", "du jukser", osv - og det uten at man sitter der med personens narrativ eller i det hele tatt er i en posisjon til å vurdere noe som helst. Det blir for dumt for meg lzm.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Dette må jeg dele opp.

Min opplevelse er i alle fall at så fort man sier man går på medisiner, da blir man møtt med en holdning av at "du takler ikke dine egne problemer", "du jukser", osv - og det uten at man sitter der med personens narrativ eller i det hele tatt er i en posisjon til å vurdere noe som helst.

Veldig enig i det du sier akkurat her! (Enig i deler av det andre også). Medisiner ER BRA når man trenger dem, men hele nøkkelproblemet i denne debatten er vel hvordan man skal vurdere at noen trenger dem? Om jeg har fått utskrevet medisiner av legen min, hvem er da mannen i gata til å dømme at jeg egentlig ikke trenger dem? Hvorfor stoler vi ikke på helsepersonells kompetanse?

Igjen; jeg er pro-medisiner i de tilfellene hvor det trengs. Fokuset bør ikke være på hvorvidt medisiner er bra eller ikke, men på riktig diagnostisering og oppfølging slik at folk får den behandlingen de trenger. Og selvfølgelig, før dette er forebygging alfa omega!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Min opplevelse er i alle fall at så fort man sier man går på medisiner, da blir man møtt med en holdning av at "du takler ikke dine egne problemer", "du jukser", osv - og det uten at man sitter der med personens narrativ eller i det hele tatt er i en posisjon til å vurdere noe som helst. Det blir for dumt for meg lzm.

Jeg er veldig pro-medz pga personlig bias/erfaring. Hestedoser Efexor (kombinert med terapi) er det som gjorde at jeg fortsatt er her idag. Oppstarten var seff jævlig, og jeg måtte gjennom 3-4 forskjellige preparater før vi fant en som fungerte bra nok med minst mulig bivirkninger. Man må vente 3-4 uker før man kan konstatere at det funker/ikke funker, så det tok 4 mnd med fysisk ubehag og jævelskap før det funka.

With that said, når jeg først var forbi tilvenningsfasen og dosen var bra nok, så var det awesome. Det var en sårt trengt fallskjerm/fallpute, og det er jeg takknemlig for. Det gjorde iaff at jeg ikke falt lengre ned, men heller klatret forsiktig opp.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har ca samme erfaring som deg Ojive Det funket og gav meg en "hvilepute" for å kunne komme ovenpå pg i det hele tatt være istand til å snakke under terapitimene. Men aner ikke om det var god vurdering eller "slepphendthet" som gjorde at jeg fikk resepten første timen hos psykiater. Uansett; Jeg lever og er sånn ok glad. (Ikke medisinert lenger da jeg droppet ut av behandling fordi jeg er teit)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...