Jump to content
Pons

Psykisk helse.

Recommended Posts

Fysisk og psykisk helse henger sammen, slik at vi som er opptatt av trening og å være i god form burde også være opptatt av god mental helse. Dessverre er det mange unge som sliter med diverse psykiske plager og lidelser.

Det er en økning i unge som går på antidepressiva. Er det en reell økning i antall depressive ungdom, eller er leger for kjappe med å skrive ut antidepressiva?

http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Okning-i-unge-som-gar-pa-antidepressiver-509214_1.snd

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Ifølge Ung-undersøkelsen ifjor så har ungdom blitt generelt "flinkere, snillere og mer pliktoppfyllende", men de sliter med psykisk.

Ut i fra den undersøkelsen, å ha jobbet med ungdom, egne erfaringer osv så tror jeg i første omgang at det er fler unge som sliter psykisk, men at det såklart er flere faktorer inne i bildet (mer åpenhet, blir flere oppdaget etc).

Jeg tror det er fler som sliter psykisk i dag som følge av et prestasjonspress (både skole og sosialt), men jeg har også et inntrykk at leger skriver ut legemidler over en lav sko og at det skal mye til for å få ordentlig behandling utover noen piller. (Dette er såklart kun mitt personlige inntrykk ut fra erfaringer jeg har selv og gjennom andre, så blir litt "synsing").

Derfor positivt at det satses mer på psykisk helse og at det kommer mer helsesøstre/brødre inn i skolen :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Er det ikke normalt å slite i den alderen da? Det var ikke noe anerledes for min del. Hormonene raser og en skal prøve å definere jeg'et og ens plass i livet.

"Forskjellen" i så måte er at begrepet ung ser ut til å bli strekt ganske langt. Når mine foreldre var unge så var en definert som voksen i starten av 20 årene. Gjerne tidligere. Idag så er en gjerne student til en er nærmere 30.

Når det gjelder medisinering så synes jeg personlig at samfunnet er blitt for soft. Som Kiira skrive så er inntrykket at antidepresiva fåes over en lav sko. Har ingen referanser men sitter med et inntrykk av at antidepresiva kan forverre situvasjonen dersom tilstanden?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Aldara Antidepressiva (spesielt SSRI) er designet for å rette opp kjemiske ubalanser i hjernen, og det er ikke alle som har det kjipt som har disse kjemiske ubalansene. Derfor kan feilaktig utskriving av SSRI i verste fall føre til at folk tar selvmord pga kraftige bivirkninger de første ukene.

Men for andre kan SSRI være redningen som gjør at de ikke går dukken. Da bør fokuset heller være på bedre diagnostisering/utredning syns jeg, f.eks å undersøke hjernen direkte i tillegg til selvrapportering som diagnoseverktøy.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Med alle de valgmuligheten unge har i dag med tanke på utdanning og jobbmuligheter, i tillegg til press fra skole om å prestere, press fra venner, familie, kjærester o.l., er det ikke rart det blir mye for en. Jeg merker bare selv hvor tøft det kan være å sjonglere fulltidsstudier, deltidsjobb, trening, venner og få tid med familien.

Allikevel så er det mange som takler presset og ikke nødvendigvis blir depressive. Slik at noen virker å være predisponerte for å utvikle depresjoner. I forhold til medisinering er nok antidepressiva nødvendig i visse tilfeller og i korte perioder, men det er en kortvarig løsning. Det er lett å skrive en resept, litt vanskeligere å finne ut hvorfor noen er depressive og å endre på deres tankesett.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg vil bare si at MYE kan løses gjennom gode samtaler. Jeg tror at mye av problemet er at mange ikke har denne Noen å snakke med og st folk er dårlige til å sette av tid til å lytte og snakke sammen om disde tingene. Jeg slet med depresjon som sekstenåring. Det utvikla seg til angst og anoreksi - noe som har preget meg i ti år!

De gode periodene har ikke vært relatert til medisinering men tiø.åpenhet, ro og støtte. Om en får resept og ingenting annet forblir en fanga i sykdommen. For å bli frisk nå en faktisk leve så friskt som nylig - komme seg ut, være med venner, gjøre "friske" ting. Nøkkelorder for god psykisk helse er samvær med andre

Å isolere seg og ikke å prate er utløsende og vedlikeholdene

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Mye kan løses med gode samtaler eller terapier som lærer hjernen til å være stabil (kognitiv atferdsterapi f.eks). Det er personer som trenger medikamenter i en periode, noen også hele livet, men det bør ikke være det første man prøver pga bivirkninger.

Det er interessant at når man har vondt i beinet så tar man røntgen av nettopp beinet, har man vondt i hjertet tar man EKG, men har noen vondt eller noe galt i topplokket er det lite vilje til å faktisk se på å undersøke hjernen. man bare skriver ut litt resepter og håper på at det går bra... blir jo som å gipse en fot uten å vite om den er brekt..

Share this post


Link to post
Share on other sites

(Kviet meg veldig for dette innlegget her. Delvis fordi det føles som for mye opplast, og delvis fordi jeg legger ut om en veldig vond tid i livet mitt).

Når blir det sikkert mye hjernekluss fra min side, men siden dette er noe jeg aktivt arbeider med hver dag for å komme meg ut av, så kan jeg jo komme med noen ord. Nå snakker jeg helt fra en personlig vinkel og er ikke representativt for resten av ungdommene som sliter psykisk.

Hva som startet det hele for meg var følelsen av å ikke bli forstått. Det var ikke presset om å gjøre det bra på skolen eller presset om å se bra ut. Det var rett og slett følelsen av å ikke bli forstått av noen. Veldig typisk for et ungt menneske som nylig har kommet i puberteten. Nå vet jeg at det er normalt å få den følelsen, spessielt i starten av tenårene, men tidligere visste jeg ikke. Jeg var vel det man kan si "blant de svake". jeg begynte å gi opp og isolerte meg fra venner og familie. etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg også å tenke på hvem jeg egentlig er, min identitet osv. Det at jeg er adoptert, uten noe informasjon om mine biologiske foreldre gjorde ting enda vanskeligere for meg. Og allerede i 6.klasse startet ting å utarte seg fysisk (på meg selv altså).

Når jeg ser tilbake på hva jeg gjorde, så har jeg en forståelse for hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, og handlet som jeg gjorde. Men samtidig er jeg overrasket over at jeg ikke tok imot hjelpen som ble tilbudt. En Venn av meg fortalte meg at hun kunne si ifra til helsesøster på skolen for meg, om det var vanskelig å gjøre det selv. En annen fortalte at hun hadde en veldig snill mor som var flink til å lytte til slikt (moren var psykolog).

Som nevnt i innlegg over, er nok ikke anti depressiva svaret på alt. For mange får resept på det, når de kansje trengte en de kunne snakke ut om uten frykt for å bli dømt på noen måte.

Jeg anser meg selv ikke som frisk, men jeg er på god vei. I sammarbeid med legen har vi funnet små løsninger, og han har latt tilbudet om å henvise meg til psykolog om jeg føler det er nødvendig, stå åpent. Det at jeg får være med på å bestemme hva som skal skje med meg, gir meg følelsen av å bli hørt og respektert, og ikke minst forstått. Jeg tror mange som sliter ikke får den følelsen om de søker hjelp.

Jeg har lest for mange historier om hvordan pasienter ikke blir hørt, og det gjør vondt å vite at folk som enda er i samme situasjon som jeg engang var (i et mørkt hull), ikke får forståelsen de trenger. Jeg kritiserer svært sjeldent helsevesenet, men jeg kritiserer dem for hvordan de iblant handler mot folk som trenger hjelp psykisk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Et godt sosialt nettverk og å søke støtte hos personer i dette nettverket er alfa og omega!

Hadde det. Og som mangeårsdeprimert back in the day, så søkte jeg kun en ting: isolasjon. Skjønner ikke helt hvorfor du er så sikker på den der :p Jeg er enig i det på en måte, fordi det er det som vil skape premisser for at man blir bedre og kommer seg gjennom det, men det er ikke alltid tilfelle i praksis.

Dovendyret lols, det velkjente "hvorfor kan du ikke bare være/bli glad?" kommentaren. Tror ikke helt at folk skjønner hvordan det funker.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hadde det. Og som mangeårsdeprimert back in the day, så søkte jeg kun en ting: isolasjon. Skjønner ikke helt hvorfor du er så sikker på den der :p Jeg er enig i det på en måte, fordi det er det som vil skape premisser for at man blir bedre og kommer seg gjennom det, men det er ikke alltid tilfelle i praksis.

Dovendyret lols, det velkjente "hvorfor kan du ikke bare være/bli glad?" kommentaren. Tror ikke helt at folk skjønner hvordan det funker.

Mange tror at det bare er å skru på en bryter så er det borte. Hadde det bare vært så enkelt

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mange tror at det bare er å skru på en bryter så er det borte. Hadde det bare vært så enkelt

Fant den bryteren en dag. Sovepiller og dobbel-dobbel whiskey før leggetid. Forsov meg med to timer på jobb dagen etter og våkna med tidenes "faen skjedde?". Ble ikke lykkelig da, men var greit med en "off switch" på følelser. Ble skremt. Aldri gjorde det igjen. Ever. Kommer heller ikke til å gjøre det igjen.

NB NB NB NB: anbefalles absolutt ikke fordi det er en risiko for at du slutter å puste i søvne.

Share this post


Link to post
Share on other sites

For meg som fikk en ganske alvorlig hjernerystelse i desember så fulgte det med angst og depresjoner. Det resulterte i å låse seg inne for å sjeldent gå ut. Nå de siste ukene hvor jeg går tur ute, og begynte å trene igjen (denne uken), så har sinnet mitt blitt lysere enn det har vært på lenge. I dag var jeg helt i 100 etter trening. Jeg skriver litt om det i treningsloggen min, litt for meg selv, men også for at andre som sliter med det samme kanskje kan se etter som tiden går, så kan det bli bedre med fysisk trening.

Og til deg Ojive vil jeg si at jeg er helt enig, men det verste jeg vet er at enkelte folk mener at det bare er å ta seg sammen. At det ikke finnes noe som heter psykiske lidelser, det er bare latskap. Det siste man trenger i en sånn situasjon er enda en følelse at man ikke duger

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Blir lei meg og sint når jeg hører at folk går rundt med holdninger om at man må ta seg sammen. Lett å si, men ikke alltid lett å gjøre. Selvfølgelig må man ta noen grep selv når man er psykisk syk, men man trenger hjelp for å kunne ta de grepene - et av de største problemene med å være deprimert er ikke å være spesielt trist, men å mangle motivasjon.

Ellers er det også viktig å passe på hva man kommenterer til de som tør å være åpne. Jeg tør nesten ikke si til folk at jeg selv har gått på SSRI fordi folk da hinter til at det nok var legen som var litt kjapp med å skrive ut resept; lite kult å ikke bli tatt på alvor når man er åpen - for det er dritskummelt!

Også viktig å huske at det er mange måter å være psykisk syk på og at det også finnes andre lidelser som ikke syns - lett å trekke feilaktige konklusjoner om folk, men INGEN er bare det du ser.

Skal titte innom loggen din ronniba :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kiira veldig enig i det du sier der.

Legen min ville egentlig skrive ut antidepressiva, men jeg nekter å ta det. Da får det heller ta litt lengre tid, og jeg vil klare det på min egen måte. Selv om jeg har sobril mot de verste angstanfallene jeg hadde, så er de absolutt ikke i bruk. Jeg er en person som hadde blitt avhengig av den typen piller, har aldri vært avhengig av noe før, men såpass kjenner jeg meg selv.

Og til det du sier om å være forsiktig med hva man sier, det kan ødelegge en person, eller være siste dråpen for å gjøre noe man ikke vil skal skje.

Share this post


Link to post
Share on other sites

I mine øyne hjelper det heller ikke at man blir fremspeilet en så lite meningsfylt fremtid. Hele den lineære progresjonen fra skole til en 09-17 jobb for å fortsette å drive det økonomiske maskineriet, til kids og pensjonist. Man blir liksom ikke satt i noen utfordringer, det handler ikke om å nyte og "knulle" livet. Men man blir heller fylt med masse tanker om hvem man er, og hva man ikke kan gjøre. Kanskje dette eksterne "presset" fra samfunnet ikke er så ødeleggende fordi det er mye å leve opp til, men heller fordi det forteller deg hvem man skal være. Han fyren jeg har lært jeg skal bli og være er dritkjedelig, hvis det skal være livet mitt kler jeg heller på meg trefrakken.

Man blir indoktrinert med en passiv holdning til livet. "Nei, det burde du da ikke studere.Tenk på at du skal ha jobb." Istedenfor "Hvis du studerer det kan det være vanskelig å få jobb. Men hvis du er villig til å jobbe for det, klart du kan klare det. Mange har gjort det tidligere, og du er ikke noe dårligere enn de. Du kan gjøre hva du vil." Heller et vanskelig og smertefullt liv, enn et meningsløst et. Og det er bare deg selv som kan skape og finne mening.

Man lærer ikke at hva man gjør ut av dette livet er opp til en selv. Og at man kan oppnå og oppleve oppnå ganske utrolige ting her i livet. At man kan være den sykeste jævelen som inspirerer og skaper, føler og oppnår. Man lever liksom ikke livet for seg selv, men for alle andre. Man kan selv bli og utvikle seg til den man måtte se opp til. Synes jeg ser en tendens blant de jeg ser opp til at de lever livet med en brennende lidenskap, de er konger og dronninger som ikke definerer seg etter hva de ikke kan gjøre.

Kanskje jeg er helt på jordet. Skulle bare ønske man i større grad ble oppfordret til å skrive sitt eget kapittel, skape sitt eget imperium, sine egne drømmer. Frustrerer meg over hvordan man kan presentere noe så sykt og uforståelig som livet på en så kjedelig måte. Gjør hva du vil samme faen hva som måtte skje, ikke la deg fylle av andres "falske idealer" om hvem du er, hva har du å tape?

Edit: Leste over, jeg beklager det pretensiøse språket. Om du ikke har lyst å høre på livsfilosofisk babbel, ikke les. Not relevant, but sort of? :) Hehe

Share this post


Link to post
Share on other sites
Aldara Antidepressiva (spesielt SSRI) er designet for å rette opp kjemiske ubalanser i hjernen, og det er ikke alle som har det kjipt som har disse kjemiske ubalansene. Derfor kan feilaktig utskriving av SSRI i verste fall føre til at folk tar selvmord pga kraftige bivirkninger de første ukene.

Men for andre kan SSRI være redningen som gjør at de ikke går dukken. Da bør fokuset heller være på bedre diagnostisering/utredning syns jeg, f.eks å undersøke hjernen direkte i tillegg til selvrapportering som diagnoseverktøy.

Det er en litt feilaktig fremstilling. SSRI kan øke suicidale tendenser, men det gjelder i hovedsak hos barn og ungdom, uten at man helt vet hvorfor. Dog, da det er snakk om alvorlig syke personer hvor selvmordstanker sannsynligvis er tilstede allerede. En teori baserer seg på at humøroppsvinget preparatet skal gi, ved å endre serotonin-balansen, fremmer suicidal eufori som igjen øker sannsynligheten for at de handler på tankene. Studier som er gjort i USA har likevel konkludert med at fordelene veier opp for risikoen.

Grunnen til at SSRI bruks såpass hyppig er at bivirkningene som regel er milde og kortvarige. Dette er jo svært individuelt, men er jevnt over langt bedre enn f.eks lithium hvor man jevnlig må ta blodprøver for å sjekke om leveren din takler det.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Exposure Jeg skrev ikke noe annet enn i verste fall, så tolkningen blir opp til hver enkelt :) og jeg er absolutt fan av medisinering der hvor det trengs, men unner ingen å gå gjennom de 3 første ukene hvis det finnes andre utveier --> ergo, det bør vurderes grundig og ikke være like lett som å få utskrevet allergimedisin.

Og absolutt ikke meningen å "snakke ned" SSRI, men fordi jeg har erfaring og kunnskap om feltet synes jeg det er helt ok å si at man bør tenke seg om før man tar det. Og gå til helseperspnell man stoler på (noe som er viktig uansett medisinering eller ei).

Share this post


Link to post
Share on other sites
SSRI kan øke suicidale tendenser, men det gjelder i hovedsak hos barn og ungdom, uten at man helt vet hvorfor.

Så vidt jeg har forstått så påvirker de ofte impulskontroll, og jeg tror absolutt ikke at man må ha selvmordstanker i utgangspunktet.

Gikk selv en kort tid på en ganske svak kur med en antidepressiva i fjor da den skulle kunne ha positiv effekt på søvnregulering/narkolepsi, og ble faktisk skremt mht til tanker som bare "ramlet" inn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Exposure Jeg skrev ikke noe annet enn i verste fall, så tolkningen blir opp til hver enkelt :) og jeg er absolutt fan av medisinering der hvor det trengs, men unner ingen å gå gjennom de 3 første ukene hvis det finnes andre utveier --> ergo, det bør vurderes grundig og ikke være like lett som å få utskrevet allergimedisin.

Og absolutt ikke meningen å "snakke ned" SSRI, men fordi jeg har erfaring og kunnskap om feltet synes jeg det er helt ok å si at man bør tenke seg om før man tar det. Og gå til helseperspnell man stoler på (noe som er viktig uansett medisinering eller ei).

Jeg er ikke uenig med deg:) Generelt sett er man altfor raskt ute med medisiner og i mange situasjoner vil kognitiv terapi e.l ha like god eller bedre effekt. Flere jeg kjenner, meg selv inkludert, opplevde nærmest ingen bivirkninger de første ukene. Noe av problemet ligger vel også hos de lange ventetidene hos psykologer, som gjør at leger skriver ut medisiner i mellomtiden.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...