"Tjukkas Showdown; samme utgangspunkt, forskjellige skjebner" - Arctic vs. Jørgen Foss

[Arctic]

Hei blåggen

Jeg leste i dag en artikkel i aftenposten angående et møte flere profilerte mennesker skal ha med statsministeren angående mobbing; http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Morten-Harket-ble-i-perioder-banket-opp-daglig--7880760.html

La meg begynne med å spesifisere at dette gjelder IKKE situasjoner som Morten Harket snakker om; fysisk vold i skolen må slås hardt ned på. Vold på det eneste grunnlaget at mennesker er forskjellige eller overvektige kan på ingen måte forsvares. Men så kom jeg ned til en uttalelse fra Jørgen Foss;

- Jeg ble kalt «blubba», «feiten» og «fettmonsteret».

Jørgen Foss (25) deltar også på mobbemøtet. Vi traff ham tidligere denne uken:

Han står i skolegården på Bjølsen skole i Oslo og forteller om de verste årene i sitt liv. Han var redd for å møte noen i parken på vei til skolen.

I friminuttene gjaldt det å holde seg i nærheten av læreren som hadde inspeksjon.

Den overvektige gutten gruet seg til å dusje etter gymtimen. Han gruet seg til det skulle legge seg store snøhauger i skolegården fordi han ble dyttet opp på dem og gjort til en ufrivillig «kongen på haugen».

- Jeg ble et lett offer fordi jeg så annerledes ut. Jeg ble kalt «blubba», «feiten» og «fettmonsteret». Det er arr som aldri forsvinner, sier han på kafeen i nærheten litt senere.

Jørgen, våre utgangspunkt er likere enn du kanskje kommer til og komfortabel med. Jeg er to år eldre enn deg, og jeg var, for og si det mildt - en bælfeit liten unge når jeg var på barne og ungdomsskolen. Og legg merke til at jeg kommer fra en av de små øysamfunnene på vestlandet, hvor det eneste offentlige tilbudet for barn og unge er enten treff i bedehuset på lørdager, eller fotball. Og med tanke på at vi nå snakker om selveste beltespenna i bibelbeltet, så kan du være ganske sikker på at og være annerledes der er GANSKE mye annerledes enn på Bjølsen Skole i Oslo. Du hadde mest sannsynlig flere innvandrere i klassen første året alene enn som har bodd der jeg kommer fra siden øya ble presset opp av havbunnen for noen millioner år siden.

Du sier du ble kalt ting som "blubba", "feiten", og "fettmonsteret" - jeg ble ikke bare kalt det, men jeg fikk også slengt etter meg ganske mye styggere ting, som f.eks. "ingen kommer til og elske deg" og "du kommer til og dø alene". Å være en meget overvektig ateist i norske svovelkristnes hovedstad er en opplevelse. Ikke tro at lærerne hadde så veldig mye skulle sagt, og sa for den del. Jeg vet veldig godt selv hvorfor jeg var overvektig, Jørgen; er det en type medisin som over hele verden er kjent for og få mennesker til å ese ut som bolledeig, så er det anti-depressive. Man føler seg aldri mett; det er som man går rundt og konstant har "munchies". Og hva er det et ulykkelig og bunnløst menneske fråtser i? Junkfood. Sjokolade. Drittmat. Det er en selvopprettholdende ond sirkel. Det var ganger hvor jeg slengte en to-liters boks med sjokoladeis og sjokoladebiter i microen for at den skulle bli rennende, for da kunne jeg spise den fortere. Ugh..

Men Jørgen - vet du hva jeg gjorde? Den dagen jeg ble 16, kjøpte jeg et medlemskort på den lokale 3T-gymmen, og fem gangeri uken tok jeg 1.5 timer med buss hver vei for og komme dit. Fem ganger i uken slengte jeg meg på trappemaskinen, og gikk 250 etasjer uten å stoppe. Og vekten RANT av meg. Over 30 kg! Jeg lærte meg at uansett hva de sa, så satte ikke det en stopper for hva JEG kunne gjøre. Jeg fikk en ny-funnet respekt for meg selv, og mine evner.

Så, etter en tre-fire måneder, når "sjefsmobberen" bestemte seg for og komme med den dagens lille "fornuftige innspill", løftet jeg han kort og greit opp i luften etter kragen (aldri undervurder den faktiske styrken til en tjukkas ), og wrestling-slengte han i bakken og gjorde det ettertrykkelig klart at hvis han prøvde seg på det pisset igjen, så kom jeg til og banke han fullstendig i fillebiter.

Det var siste dagen noen sa noe stygt til meg på skolen. For de skjønte at hvis jeg hadde baller nok til direkte nabbe tak i sjefsmobberen for en gruppe på +- 10 personer, så spilte det ikke noen rolle hvor feit jeg var. Med selvrespekten, kom respekten fra andre.

Og ut av ungdomsskolen gikk jeg, og inn i de voksnes rekker. Fast Forward ti år, og jeg sitter i samme situasjonen igjen grunnet et liv ingen ville trodd om jeg fortalte alt engang. Jeg sitter i sofaen nyttårsaften; feit, alene, deprimert. Og hva gjorde jeg? Jeg fant frem igjen treningstøyet, og etter 1.5 år hadde jeg droppet 55 kg. Alene; ikke noe sentralisert program, ingen profesjonelle trenere eller "coacher", ingen slankeoperasjon, ingen fuckings ting. Jeg satte meg ned, lærte meg det jeg trengte og vite, og gjorde resten selv.

Jørgen; mennesker vil alltid være redde for ting de har 0% anlegg for og forstå. Og med tanke på at det ALLTID vil finnes idioter på denne planeten, så må man være forberedt på at så lenge man er "annerledes", så vil man ALLTID få flack. Men dette er menneskelig natur! Det er defor vi har konseptet rasisme, og utsagn som "jeg er ikke rasist MEN jeg ser på mennesker fra Somalia som skitne og uintelligente". Høres det kjent ut?

Alle dømmer alle til en eller annen grad hele tiden - noen ganger basert på våre evner, det vi sier og det vi gjør. Noen ganger på grunn av hvem vi er, og hvordan vi ser ut.

Jeg vet ikke om du har andre plager enn bare overvekten, men jeg kan si deg at JEG lider av noe som ikke kan medisineres, ikke kan opereres, og som vil gjøre meg til noe uforståelig og fremmed for andre mennesker på et grunnleggende nivå. Og slikt kommer det til og være til dagen jeg dør. Jeg har akseptert dette.

Så for og avslutte; har vi blitt et samfunn hvor selvrespekt ikke har noen plass, fordi våre følelser kun kan tilfredsstilles av at absolutt alle rundt oss mener kun positive ting om utseendet vårt? Er det realistisk og tro at vi kan løse et problem her i Norge, som strekker seg over hele verden - grunnene til talløse religiøse kriger, folkemord og annen lidelse - fordi det er lettere enn og se fakta, og verden, i hvitøyet og gjøre noe med det selv?

Eller må respekten, fra deg selv og andre, fortjenes uansett hvordan du ser ut eller hvor du kommer ifra?

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

ADDENDUM, ANNO 1. FEB 2015, 03:10

Holy shit. Jeg håpte at denne tråden skulle skape litt debatt, men igjen; holy shit, har folk missforstått min intensjon. Mange forstod det, men jeg er litt ukomfortabel med mengden mennesker som ikke gjorde det. Så tillat meg og skrive en liten og oversiktlig TL;DR:

Hvis man behandler andre mennesker med respekt, forståelse og medfølelse, istedenfor medynk, forståsegpåelse og sensurerte meninger så vil mange problemer sakte men sikkert løse litt seg selv.

Type "aksepter overvektige folk, men om du er overvektig selv, så vit at DU trenger ikke og akseptere at DU er det. Du kan faktisk gjøre noe med det, og slippe mange av problemene du sliter med. Det krever bare at du 1) finner den faktiske GRUNNEN til det og 2) GJØR noe med det på en sunn og helsefremmende måte. Vekttap er vanskelig, men ikke hjernekirurgi eller astrofysikk. Men om du er lykkelig, så have at it".

[wheysted]

Ja tenk om alle kunne være like flinke som deg men mobbing er likevel en uting?

At dere har like utgangspunkt er en ganske sterk antagelse fra din side.

[Arctic]

Ja tenk om alle kunne være like flinke som deg men mobbing er likevel en uting?

At dere har like utgangspunkt er en ganske sterk antagelse fra din side.

Holy shit du bommet på intensjonen min - type "legge seg bak og spenne det opp på tribunen, i feil baneretning"

Det handler ikke om å være "flink" - Det handler om at jeg var veldig overvektig, men istedefor å tro og håpe på at alle andre skulle ta hensyn til mine følelser. Jeg tok meg selv i nakken, og gjorde noe med det.

Og sterk antagelse? Antagelse for faen? Sier du at alle albumene jeg har med gamle bilder av meg hvor jeg var nesten sfærisk i formen er fake? At alle de gamle buksene mine, som nå er mer enn 12" for store, ikke har tilhørt meg? Overvekt er for mange kilo. DET er mitt utgangspunkt. Og jeg var VELDIG overvektig.

Men du har helt rett - jeg kan så klart ikke snakke på vegne av andre enn meg selv. Og siden du ikke skjønte en dritt av det jeg skrev, tillat meg og skrive det i klartekst "om noen som lider av ekstrem overvekt er lykkelige med livet sitt, så all kudos og Credit til de. Jeg er bare utrolig glad for at JEG byttet evnen til og kunne spise pizza, burger og kebab ukritisk mot evnen til og gå opp en trapp uten å få et astmaanfall, henge buksene på hoftene istedefor en valk, sitte uten å svette og å kunne se ned og faktisk se min egen pikk.

[Ole Andreas]

Jeg er enig med wheysted over her at det basically framstod i originalinnlegget som at du sier "Jørgen Foss, jeg klarte dette, da burde du det også", selv om det generelt var vanskelig å skjønne hva du ville fram til i innlegget ditt. For all del, honnør til deg for det du har oppnådd, det er kjempebra, og du jobbet sikkert veldig hardt for det. Og jeg syns også Jørgen Foss kan ha framstå som han tar en overdreven offerrolle i media ganske ofte.

Men vi er alle forskjellige. Dere var begge feit, og dere ble begge mobbet, men det er flere ting som spiller inn. Derfor poengterte han antagelsene dine. Det blir som å si "siden jeg aldri har vært deprimert, burde ingen andre ha vært det heller". Det er bare ikke sånn virkeligheten er. Disse tingene er kompliserte problemer, selv om løsningen kan virke simpel.

[Arctic]

Jeg er enig med wheysted over her at det basically framstod i originalinnlegget som at du sier "Jørgen Foss, jeg klarte dette, da burde du det også", selv om det generelt var vanskelig å skjønne hva du ville fram til i innlegget ditt.

Vel, i såfall må jeg bare si at dere tok like feil begge to. Og om du syntes det var vanskelig å skjønne er ikke det mitt problem. Min oppgave er og stille med bevis bak mine "påstander", noe jeg kan gjøre.

For all del, honnør til deg for det du har oppnådd, det er kjempebra, og du jobbet sikkert veldig hardt for det. Og jeg syns også Jørgen Foss kan ha framstå som han tar en overdreven offerrolle i media ganske ofte.

For det første; passiv aggresiv much? For det andre; jeg har aldri sagt at jeg synes han tar en offer-rolle. Om du synes det, er det din sak. Det eneste jeg sier er at jeg har stått på begge sidet av gjerdet, og jeg kan meddele at i dette tilfellet er faktisk grasset grønnere på andre siden. Det er ikke perfekt, men det er spektakulært mye bedre.

Men vi er alle forskjellige. Dere var begge feit, og dere ble begge mobbet, men det er flere ting som spiller inn. Derfor poengterte han antagelsene dine.

Igjen; hvilke antagelser NØYAKTIG?

Og presterte du og overse hele dette segmentet av det jeg skrev?

"Jeg vet ikke om du har andre plager enn bare overvekten, men jeg kan si deg at JEG lider av noe som ikke kan medisineres, ikke kan opereres, og som vil gjøre meg til noe uforståelig og fremmed for andre mennesker på et grunnleggende nivå. Og slikt kommer det til og være til dagen jeg dør. Jeg har akseptert dette. "

At Terje Foss er overvektig, og at jeg ikke er det lenger, er. ikke. en. fuckings. antagelse.

Det blir som å si "siden jeg aldri har vært deprimert, burde ingen andre ha vært det heller". Det er bare ikke sånn virkeligheten er. Disse tingene er kompliserte problemer, selv om løsningen kan virke simpel.

Nei, det blir ikke det. Jeg sier at min overvekt var grunnen til at jeg var deprimert og jeg var deprimert fordi jeg var overvektig, og jeg fant ut dette. Så, hvis man er litt ærlig med seg selv og kommer til samme konklusjonen, så kan jeg gledelig fortelle at det er faktisk ganske enkelt bare man tenker litt ut av boksen.

Og gå rundt i en konstant sukker\salt-rus er ikke det samme som og være lykkelig - man bare undertrykker det faktum at man er ulykkelig. Dette vet jeg, fordi jeg har vært der selv - er dette så vanskelig og forstå?

[Ole Andreas]

Vel, i såfall må jeg bare si at dere tok like feil begge to. Og om du syntes det var vanskelig å skjønne er ikke det mitt problem. Min oppgave er og stille med bevis bak mine "påstander", noe jeg kan gjøre.

Jeg ville nå sagt at det var en god idé å prøve å formidle budskapet ditt så godt og klart som mulig også. Alt jeg sier er hvordan jeg oppfattet den første posten din.

For det første; passiv aggresiv much? For det andre; jeg har aldri sagt at jeg synes han tar en offer-rolle. Om du synes det, er det din sak. Det eneste jeg sier er at jeg har stått på begge sidet av gjerdet, og jeg kan meddele at i dette tilfellet er faktisk grasset grønnere på andre siden. Det er ikke perfekt, men det er spektakulært mye bedre.

Jeg vet ikke hva som er passivt-aggressivt med å dele min mening om Jørgen Foss i en tråd som delvis handler om.. Jørgen Foss. Om du ikke mener han tar en offerrolle så er det helt greit, det var ikke meningen å pålegge deg den meningen.

Igjen; hvilke antagelser NØYAKTIG?

I konteksten hvor man leser posten som "Se hva jeg har gjort Jørgen Foss, det burde du også klare", så er det antagelsen om at dere har likt utgangspunkt på grunn av 2 fellesnevnere.

Og presterte du og overse hele dette segmentet av det jeg skrev?

"Jeg vet ikke om du har andre plager enn bare overvekten, men jeg kan si deg at JEG lider av noe som ikke kan medisineres, ikke kan opereres, og som vil gjøre meg til noe uforståelig og fremmed for andre mennesker på et grunnleggende nivå. Og slikt kommer det til og være til dagen jeg dør. Jeg har akseptert dette. "

Jeg leste hele posten, men det bisetningen forsvant nok i helthetsinntrykket (:

At Terje Foss er overvektig, og at jeg ikke er det lenger, er. ikke. en. fuckings. antagelse.

Og det er det ingen som har sagt at det er.

Nei, det blir ikke det. Jeg sier at min overvekt var grunnen til at jeg var deprimert og jeg var deprimert fordi jeg var overvektig, og jeg fant ut dette. Så, hvis man er litt ærlig med seg selv og kommer til samme konklusjonen, så kan jeg gledelig fortelle at det er faktisk ganske enkelt bare man tenker litt ut av boksen.

Og gå rundt i en konstant sukker\salt-rus er ikke det samme som og være lykkelig - man bare undertrykker det faktum at man er ulykkelig. Dette vet jeg, fordi jeg har vært der selv - er dette så vanskelig og forstå?

Nei, jeg forstår det godt, og mens jeg ikke har vært sykelig overvektig selv, er jeg helt enig. Poenget mitt var heller at det var vanskelig å forstå poenget ditt ut i fra den originale posten. Du kan selvfølgelig fortsette å bli provosert og ignorere det, eller så kan du ta deg til deg og se om det er noe du kan gjøre bedre neste gang.

Til slutt; jeg vet egentlig ikke helt hvorfor du blir så veldig sinna. Alt jeg prøver å si er at det var vanskelig å forstå poenget ditt når jeg først leste innlegget ditt.

[Arctic]

Jeg ville nå sagt at det var en god idé å prøve å formidle budskapet ditt så godt og klart som mulig også. Alt jeg sier er hvordan jeg oppfattet den første posten din.

Det virker som det ikke bare er meg som forstod hva jeg mente når jeg skrev det, men jeg kan gjerne gå med på at jeg har en "karakteristisk" skrivestil; det har jeg hørt mange ganger. Men uansett - taken to mind none the less.

Jeg vet ikke hva som er passivt-aggressivt med å dele min mening om Jørgen Foss i en tråd som delvis handler om.. Jørgen Foss. Om du ikke mener han tar en offerrolle så er det helt greit, det var ikke meningen å pålegge deg den meningen.

Det er denne setningen som fremstår som så passivt aggresiv:

For all del, honnør til deg for det du har oppnådd, det er kjempebra, og du jobbet sikkert veldig hardt for det.

I konteksten hvor man leser posten som "Se hva jeg har gjort Jørgen Foss, det burde du også klare", så er det antagelsen om at dere har likt utgangspunkt på grunn av 2 fellesnevnere.

Konteksten skal være at vi har begge vært overvektige barn med noen lunde samme bakgrunn, men holdnings-forandringer allerede på det stadiet har ført til drastiske forskjeller i det voksne liv. Og jeg bygger den konteksten på "antagelsen" om at man har det bedre med seg selv, og andre, om man bygger hva man mener om seg selv på hva klarer, ikke hva andre mener.

Jeg leste hele posten, men det bisetningen forsvant nok i helthetsinntrykket

Godtatt.

Og det er det ingen som har sagt at det er.

Meg: "våre utgangspunkt kan være like i den form av at vi var begge overvektige som barn"

Wheysted: "dette er en sterk antagelse"

Meg: "At Terje Foss er overvektig, og at jeg ikke er det lenger, er. ikke. en. fuckings. antagelse."

Og det er det ingen som har sagt at det er.

Det er ingen antagelse her what so ever, så kan dere være så snill og bruke det ordet all together? Jeg blir bare ekstremt forvirret.

Nei, jeg forstår det godt, og mens jeg ikke har vært sykelig overvektig selv, er jeg helt enig. Poenget mitt var heller at det var vanskelig å forstå poenget ditt ut i fra den originale posten. Du kan selvfølgelig fortsette å bli provosert og ignorere det, eller så kan du ta deg til deg og se om det er noe du kan gjøre bedre neste gang.

Til slutt; jeg vet egentlig ikke helt hvorfor du blir så veldig sinna. Alt jeg prøver å si er at det var vanskelig å forstå poenget ditt når jeg først leste innlegget ditt.

Dude, for all del; jeg er ikke sinna. Faktisk så ser jeg på god, intellektuelt formulert frekkhet som en form for respekt. Men dette er faktisk ikke bare noen random tanker jeg har punchet ut on the fly - jeg brukte faktisk veldig lang tid i et aktivt forsøk på og ordlegge det på en noen lunde humoristisk måte, og uten å tråkke noen andre enn meg selv på tærne. Hittil er du og Wheysted de eneste som har missforstått det "hardt nok" til og faktisk svare seg uenig.

Jeg sier ikke jeg tror jeg har en perfekt skrivestil eller grammatikk; jeg er blodig klar over min metaforiske voldtekt av å\og-regelen, og jeg har en god fordeling av mennesker som blir forbanna\underholdt av det jeg skriver; men for the record; jeg prøver alltid og være faktuelt korrekt. Det er som regel følelser involvert)

Jeg sier at hvis du missforstod fordi det forsvant litt over hodet ditt så er det helt greit; det er en 100% ærlig sak. Jeg opplever det ofte selv. Men man får en mer skapende debatt om man spør for og oppklare istedefor og bygge et svar basert på noe som er feil

[196]

Jørgen Foss er interessant. Jeg tror ikke JF har et ønske om å gå ned i vekt, hele hans offentlige idenditet er jo bygget rundt han som rikstjukkas. OM JF skulle gå ned i vekt og bli en relativt slank mann vil jo (i dobbel forstand) forsvinne fra offentligheten. Jeg mistenker at han ikke ønsker å gå ned i vekt, slik trådstarter har gjort (bra jobba!), hele hans rolle som kjendis og tjukkassynser vil forvitre.

[Arctic]

Jørgen Foss er interessant. Jeg tror ikke JF har et ønske om å gå ned i vekt, hele hans offentlige idenditet er jo bygget rundt han som rikstjukkas. OM JF skulle gå ned i vekt og bli en relativt slank mann vil jo (i dobbel forstand) forsvinne fra offentligheten. Jeg mistenker at han ikke ønsker å gå ned i vekt, slik trådstarter har gjort (bra jobba!), hele hans rolle som kjendis og tjukkassynser vil forvitre.

Vel, om du spør meg så tror jeg han innerst inne har et ønske om og gå ned i vekt (han er tross alt slankeoperert), men jeg mistenker at han er litt stuck der jeg var så lenge - veien føles litt for lang til og være verdt det. Og fy faen så feil jeg tok.

[Brokkoli]

Jeg klarer ikke å se hvordan man kan lese første post som "Jørgen Foss - suck it! Jeg klarte det, det gjorde ikke du!". Jeg leser det mer som en "Ikke gi opp, det er mulig - jeg er levende bevis på dette". Jeg sier HIGH FIVE til trådstarter. Bra jobba. Det kan umulig ha vært lett, men du klarte det.

[Ole Andreas]

Jeg tror ikke det er vits å ha noen veldig lang diskusjon om dette, ettersom det virker på meg som om vi misforstår hverandre. Poenget mitt var dette: Jeg forstår hvor det første svaret kommer fra, ettersom jeg satt igjen med samme inntrykk første gang jeg lese innlegget ditt. Om det er fordi det "forsvant over hodet" mitt er egentlig irrelevant. Etter at du forklarte det dypere, så har jeg et annet (og bedre) inntrykk, og tolker det mer som "Jeg er glad jeg gikk ned i vekt, og skulle ønske andre overvektige innså at det er verdt jobben å slanke seg". Jeg syns bare du tok unøvdendig nedlatende tone i svarene dine, og ville poengtere at det var flere som feiltolket intensjonen din først.

Og for å nevne det, det du oppfatter som passiv-agressivitet var ett oppriktig kompliment for å poengtere at det ikke var meningen å angripe resultatene, innsatsen din eller noe annet relatert til det du har gjennomført, men heller handlet om hvilken tolkning jeg hadde av innlegget ditt.

[Inger-Lise]

Hei blåggen

Jeg leste i dag en artikkel i aftenposten angående et møte flere profilerte mennesker skal ha med statsministeren angående mobbing; http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Morten-Harket-ble-i-perioder-banket-opp-daglig--7880760.html

La meg begynne med å spesifisere at dette gjelder IKKE situasjoner som Morten Harket snakker om; fysisk vold i skolen må slås hardt ned på. Vold på det eneste grunnlaget at mennesker er forskjellige eller overvektige kan på ingen måte forsvares. Men så kom jeg ned til en uttalelse fra Jørgen Foss;

- Jeg ble kalt «blubba», «feiten» og «fettmonsteret».

Jørgen Foss (25) deltar også på mobbemøtet. Vi traff ham tidligere denne uken:

Han står i skolegården på Bjølsen skole i Oslo og forteller om de verste årene i sitt liv. Han var redd for å møte noen i parken på vei til skolen.

I friminuttene gjaldt det å holde seg i nærheten av læreren som hadde inspeksjon.

Den overvektige gutten gruet seg til å dusje etter gymtimen. Han gruet seg til det skulle legge seg store snøhauger i skolegården fordi han ble dyttet opp på dem og gjort til en ufrivillig «kongen på haugen».

- Jeg ble et lett offer fordi jeg så annerledes ut. Jeg ble kalt «blubba», «feiten» og «fettmonsteret». Det er arr som aldri forsvinner, sier han på kafeen i nærheten litt senere.

Jørgen, våre utgangspunkt er likere enn du kanskje kommer til og komfortabel med. Jeg er to år eldre enn deg, og jeg var, for og si det mildt - en bælfeit liten unge når jeg var på barne og ungdomsskolen. Og legg merke til at jeg kommer fra en av de små øysamfunnene på vestlandet, hvor det eneste offentlige tilbudet for barn og unge er enten treff i bedehuset på lørdager, eller fotball. Og med tanke på at vi nå snakker om selveste beltespenna i bibelbeltet, så kan du være ganske sikker på at og være annerledes der er GANSKE mye annerledes enn på Bjølsen Skole i Oslo. Du hadde mest sannsynlig flere innvandrere i klassen første året alene enn som har bodd der jeg kommer fra siden øya ble presset opp av havbunnen for noen millioner år siden.

Du sier du ble kalt ting som "blubba", "feiten", og "fettmonsteret" - jeg ble ikke bare kalt det, men jeg fikk også slengt etter meg ganske mye styggere ting, som f.eks. "ingen kommer til og elske deg" og "du kommer til og dø alene". Å være en meget overvektig ateist i norske svovelkristnes hovedstad er en opplevelse. Ikke tro at lærerne hadde så veldig mye skulle sagt, og sa for den del. Jeg vet veldig godt selv hvorfor jeg var overvektig, Jørgen; er det en type medisin som over hele verden er kjent for og få mennesker til å ese ut som bolledeig, så er det anti-depressive. Man føler seg aldri mett; det er som man går rundt og konstant har "munchies". Og hva er det et ulykkelig og bunnløst menneske fråtser i? Junkfood. Sjokolade. Drittmat. Det er en selvopprettholdende ond sirkel. Det var ganger hvor jeg slengte en to-liters boks med sjokoladeis og sjokoladebiter i microen for at den skulle bli rennende, for da kunne jeg spise den fortere. Ugh..

Men Jørgen - vet du hva jeg gjorde? Den dagen jeg ble 16, kjøpte jeg et medlemskort på den lokale 3T-gymmen, og fem gangeri uken tok jeg 1.5 timer med buss hver vei for og komme dit. Fem ganger i uken slengte jeg meg på trappemaskinen, og gikk 250 etasjer uten å stoppe. Og vekten RANT av meg. Over 30 kg! Jeg lærte meg at uansett hva de sa, så satte ikke det en stopper for hva JEG kunne gjøre. Jeg fikk en ny-funnet respekt for meg selv, og mine evner.

Så, etter en tre-fire måneder, når "sjefsmobberen" bestemte seg for og komme med den dagens lille "fornuftige innspill", løftet jeg han kort og greit opp i luften etter kragen (aldri undervurder den faktiske styrken til en tjukkas ), og wrestling-slengte han i bakken og gjorde det ettertrykkelig klart at hvis han prøvde seg på det pisset igjen, så kom jeg til og banke han fullstendig i fillebiter.

Det var siste dagen noen sa noe stygt til meg på skolen. For de skjønte at hvis jeg hadde baller nok til direkte nabbe tak i sjefsmobberen for en gruppe på +- 10 personer, så spilte det ikke noen rolle hvor feit jeg var. Med selvrespekten, kom respekten fra andre.

Og ut av ungdomsskolen gikk jeg, og inn i de voksnes rekker. Fast Forward ti år, og jeg sitter i samme situasjonen igjen grunnet et liv ingen ville trodd om jeg fortalte alt engang. Jeg sitter i sofaen nyttårsaften; feit, alene, deprimert. Og hva gjorde jeg? Jeg fant frem igjen treningstøyet, og etter 1.5 år hadde jeg droppet 55 kg. Alene; ikke noe sentralisert program, ingen profesjonelle trenere eller "coacher", ingen slankeoperasjon, ingen fuckings ting. Jeg satte meg ned, lærte meg det jeg trengte og vite, og gjorde resten selv.

Jørgen; mennesker vil alltid være redde for ting de har 0% anlegg for og forstå. Og med tanke på at det ALLTID vil finnes idioter på denne planeten, så må man være forberedt på at så lenge man er "annerledes", så vil man ALLTID få flack. Men dette er menneskelig natur! Det er defor vi har konseptet rasisme, og utsagn som "jeg er ikke rasist MEN jeg ser på mennesker fra Somalia som skitne og uintelligente". Høres det kjent ut?

Alle dømmer alle til en eller annen grad hele tiden - noen ganger basert på våre evner, det vi sier og det vi gjør. Noen ganger på grunn av hvem vi er, og hvordan vi ser ut.

Jeg vet ikke om du har andre plager enn bare overvekten, men jeg kan si deg at JEG lider av noe som ikke kan medisineres, ikke kan opereres, og som vil gjøre meg til noe uforståelig og fremmed for andre mennesker på et grunnleggende nivå. Og slikt kommer det til og være til dagen jeg dør. Jeg har akseptert dette.

Så for og avslutte; har vi blitt et samfunn hvor selvrespekt ikke har noen plass, fordi våre følelser kun kan tilfredsstilles av at absolutt alle rundt oss mener kun positive ting om utseendet vårt? Er det realistisk og tro at vi kan løse et problem her i Norge, som strekker seg over hele verden - grunnene til talløse religiøse kriger, folkemord og annen lidelse - fordi det er lettere enn og se fakta, og verden, i hvitøyet og gjøre noe med det selv?

Eller må respekten, fra deg selv og andre, fortjenes uansett hvordan du ser ut eller hvor du kommer ifra?

Du er fantastisk. Og nei dette er ikke ironi eller tull. Det er bare at ord ikke strekker til. Du er bare fantastisk . Takk for at du, i jungelen av velmente forståsegpåere som skal synes så synd på andre at vi bare stakkarsliggjør dem, representerer noe jeg føler mangler i samfunnet. Takk.

[Inger-Lise]

Og drit i det de over her sier og forsøker å krangle på. Det er bare symptomet på et samfunn som er mer opptatt av å synes synd på, unnskylde og forklare. I frykt av å være politisk ukorrekt og presse noen klapper vi heller alle på hodet og gjør dem en bjørnetjeneste. Din historie var etterlengtet! Du har i alle fall støtte fra meg

[Arctic]

Så bra at folk liker det jevnt over da

[Keegil]

Det finnes en mellomting mellom et samfunn hvor alle er stakkarslige ofre på nåde av miljøet – you know, der de "velmente forståsegpåerne" bor – og et samfunn hvor løsningen på problemene utelukkende handler om å ta seg sammen. Alle har litt rett, men det er lov å etterlyse at man tar for seg noen av nyansene hvis det skal bli en diskusjon av det.

[Arctic]

Det finnes en mellomting mellom et samfunn hvor alle er stakkarslige ofre på nåde av miljøet – you know, der de "velmente forståsegpåerne" bor – og et samfunn hvor løsningen på problemene utelukkende handler om å ta seg sammen.

Ja, det er nettopp denne tankegangen jeg føler det har blitt litt magert av i det siste - at man må faktisk samarbeide med andre for og løse større problem, men du må fortsatt ha din egen shit straigt

Anyhuw; jeg senser en ekstrem mangel av (moniker "Cool n Collected") og (moniker "Party Amp"). Jeg trodde da de elsket og synke tennene i tematikk som dette?

[suckness]

Jørgen Foss er så stusslig at jeg dør.

[Inger-Lise]

Det finnes en mellomting mellom et samfunn hvor alle er stakkarslige ofre på nåde av miljøet – you know, der de "velmente forståsegpåerne" bor – og et samfunn hvor løsningen på problemene utelukkende handler om å ta seg sammen. Alle har litt rett, men det er lov å etterlyse at man tar for seg noen av nyansene hvis det skal bli en diskusjon av det.

Jo da, forsåvidt enig i det! Er bare frustrerende til tider å oppleve det jeg føler er alt for mye i den ene retningen.

Jeg er nok kanskje litt for mye den "ene veien", men det er litt fordi jeg har følt det på kroppen selv. Jeg har slitt med SF i Over fem år nå og har mange gode venner og familie som er ekstremt støttende og gode. Jeg er evig takknemlig for dette. MEN - jeg merker også hvordan jeg både bevisst og ubevisst tenderer å Lene meg på denne forståelsen. At deres anstrengelse for å forstå, klappe medhårs, være støttende, søke forklaringer- det er med på å skape en hvilepute for meg. At jeg slapper mere av, også i negativ forstand fordi det gir meg mulighet til å dyrke sykdommen ytterligere uten press utenfra.

Skal ikke gå lengre inn på det nå, bare at jeg føler trådstarter gav et forfriskende innspill til en nødvendig debatt ! Og at den faktisk krever noen sterke stemmer på den andre siden også da den er i ubalanse i dag.

[Linjemannen]

For mange av oss, så holder det å ta seg sammen, få noen spark i rævva, gå i kjelleren og hente indre styrke. Det tar tid, det gjør vondt, det kreves ofre og livet forandrer seg. Så vant man den kampen og står rede til å kjempe nye slag. For slik er livet; det er alltid en kamp, et slag og en fight som venter rundt neste hjørne.

Ikke alle, selv om de skulle være lynende intelligent og aldri så kunnskapsrik, klarer å finne styrken, har den indre kraften som skal til til. De lykkes ikke. De forblir smellfeite og dør av det, eller opereres og blir feit igjen, eller får andre livstruende problemer som en følge av at de går på nederlag etter nederlag. Tapere...

Hva gjør man med slike?

En kan selvsagt appelere til fornuften enda en gang og si at "Når jeg klarte det, så må også du kunne klare det." En kan trøste, lokke, true, lure, premiere, love og lyve - men sannheten er at noen vil aldri lykkes med å få skuta på rett kjøl. Jeg tenker at det kun er en mulighet og det er for dem rundt vedkommende til å fortsette å prøve, på ulikt vis, til å få igang en endring som kan være positiv.

Hva så med slike som Jørgen Foss, som er offentlige figurer som lever av å personifisere fleskeproblematikk? Jo, han er en gluping, så han vet at han vil bli mobbet, han vet han vil bli synes synd på, han kjenner de sosiale mekanismene som trigges av at han figurerer i media, med sine meninger, med sin offerrolle. Han tåler det.

Om han leser trådstarters åpningsinnlegg så tror jeg ikke han rikker seg en millimeter. Han har lest for mange slike, han har hørt for mange berette om sin sjebne og han er kanskje blitt immun mot påvirkning - i forhold til egen helsetilstand - fra det offentlige ordskiftet? Kun i møte med seg selv, eller dem han holder helt nært, tror jeg han kan finne ny innsikt.

Vi andre kan imidlertid applaudere, la oss inspirere og glede oss på Artics vegne!

Samtidig kan vi fortsette å undre oss over Jørgen Foss..

[Arctic]

Jeg tok meg den frihet og addere en liten TL;DR på slutten av det opprinnelige innlegget - om alle kunne lest det hadde det vært swell.