Jump to content
vildee

Når en du er glad i er overvektig

Recommended Posts

Jeg tenker litt at siden hun slenger mye dritt om andre feite så trenger hun en liten realitetssjekk - kan jo begynne å lure på om hun ikke selv ser at hun er overvektig ?

Men så lenge hun snakker stygt om andre så synes jeg hun selv bør tåle å høre det også. Men da bør man jo få sagt det på en allright måte - få temaet inn på at hun selv er overvektig og om hun har lyst til å gjøre noe med det - såfall vil du være der for henne.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Jeg tenker litt at siden hun slenger mye dritt om andre feite så trenger hun en liten realitetssjekk - kan jo begynne å lure på om hun ikke selv ser at hun er overvektig ?

Men så lenge hun snakker stygt om andre så synes jeg hun selv bør tåle å høre det også. Men da bør man jo få sagt det på en allright måte - få temaet inn på at hun selv er overvektig og om hun har lyst til å gjøre noe med det - såfall vil du være der for henne.

Dette nytter ikke, tror jeg.

Om hun faktisk lever i den villfarelse av at hun ikke er overvektig, så vil det ta lang til fra erkjennelsen er et faktum til hun er i stand til å ta imot velmente råd på en adekvat måte.

Tenker jeg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Skjønner veldig godt problemet ditt. En jeg kjenner lar vekten snike innpå seg. Nesten 20 kg på 2 år. For 10 kg siden skulle han gjøre noe med det og begynte på treningssenter. Var der 1-2 dage i uka en mnd tid, så satte seg ned igjen. Og 12 kg har kommet på bare det siste året. Jeg begynner å bli bekymret, og prøver å ta tak i det. Avtalte å møtes på trening, den dagen var det nakkevondt som var unnskyldningen. Jeg lurte på om vi skulle gå en tur istede. Fikk til svar - ja, tur bort til kjøleskapet. Så jeg har egentlig innsett at jeg bare må stå på sidelinjen og se han gå fra normal til overvektig. For enn så lenge føler han ikke at vekten er noe til hinder eller at han blir syk av det. Skremmende og trist.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hadde vedkommende vært en mann kunne du konspirert med en venninne som er ca 7/10 at hun skulle antyde at hun ville knullet ham om han bare var 15kg mindre feit. Kanskje noe sånt funker på jenter også, hvem vet. Få en milliardærkamerat til å si at han vil forsørge henne om hun slanker seg feks.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg var overvekting - ble fortalt dette av familie, som samtidig ville spandere medlemskap på treningssenter til meg. Det var litt sårende der og da, men samtidig en realitetssjekk. Et skikkelig spark bak er det mange (inkludert meg) trenger, det å småhinte er greit nok, men gir ikke den samme effekten.

Staheten min spilte nok inn, og jeg skulle "vise dem", og jeg trente som en galning og leste meg opp på alt jeg kunne finne på nettet og ellers om både trening og kosthold. Dette ble en vekker for meg.

Av egen erfaring vil jeg anbefale å være direkte og alvorlig - det er ikke koselig for noen av dere der og da, men det er som regel dette som fungerer. Evnt kjøp noe treningsrelatert til henne mens du tar snakken (bag, flaske, tights elns) for vennskapens, hyggens og motivasjonens skyld. Tar du det steget burde også motivasjon videre være tilstede.

edit: staheten fikk meg til å nekte dem å betale for treningen min, faen heller tenkte jeg, på min egen sære måte skulle jeg få til dette uten dem :p

Share this post


Link to post
Share on other sites
Helt fullstendig enig. Det ligger ofte noe sårt under.

Men man må starte ett sted. For min del var det lettere å ta tak i de underliggende problemene når jeg fikk trening, kosthold og helse på stell først. Det ga selvtillit til å ta de store takene etterpå.

Har opplevd akkurat det samme. I tillegg til de herlige stoffene som blir utskilt ved aktivitet, så er mestringsfølelsen verdt gull når man kjemper mot en psykisk konflikt (tror jeg).

Ellers så tror jeg ikke at det er noe god idè å konfrontere noen med dette i utgangspunktet. Unntaket kan være veldig, veldig gode venner og familie i noen tilfeller. Det er egentlig noe du bør føle på selv tror jeg. Det er jo du som kjenner personen best av alle oss. :)

Men du kan jo prøve å invitere henne med på trening, tur o.l. Det er nok helt safe, og da har du jo bidratt litt! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Kom på et tips til: Du kan jo si at du skal lære deg å lage litt mer næringsrik/sunn mat og invitere henne på "matkveld" og lage masse god sunn mat sammen. Teste ut nye oppskrifter på middager og søte ting. Uten å vinkle det over på henne da. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har vært borte i det samme problemet for 2 år siden.

I mitt tilfelle så hadde eg bestemt meg for å si noe under den riktige anledningen. Som var når eg og min venninne måtte gå opp 2 etasjer då det var ikke heis i bygningen. Som vanlig så tok da ikke mange trappetrinn før ho blei skikkelig andpusten.

Hadde planlagt på korleis eg skulle si det når situasjonen kom, men snudde meg mitt i andre trappetrinn og sa det rett ut i stedet. At ho var i urovekkende dårlig form ect.. fokuset var fullt på helse og ikke på utseendet.

Det at ho blei konfrontert halvveis til 1 etasje tungpusten gjorde det vanskelig å spøke det bort.

Det endte i at ho begynte å grine, så begynte eg å grine...

Me er fortsatt gode venninner, kan vel ikke si at ho har gått noe særlig ned i vekt, men ho har blitt betydelig meir aktiv og vekta har vært stabil. For meg var risikoen verdt å ta, me skal jo i pensjonist tida tross alt møtes hver dag medfraktende vin i rullatoren :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Folk er jo forskjellige, men tenker litt på hvorfor vi er så forbanna redd for å være ærlige med de vi er glade i? Vi vil ikke såre, men den sårheten er jo ofte mer kortvarig enn sorgen av at enn venn dør av f.eks overvekt (hjertet svikter) eller at noen drikker seg ihjel. Synes måten Mariel90 over her gjorde det på var supert - rett til kjernen fo hvorfor vi sier ifra! Men igjen, folk er forskjellige. Men mitt moralske standpunkt er at det rett og slett er feil som en god venn å sitte på sidelinja og ikke gjøre en dritt og tenke at personen "sikkert vet det selv, hun er bare ikke klar enda". Jeg har jobbet med mennesker i noen år nå i tillegg til psykologistudoer og generell nysgjerrighet - og forbløffende mange vet jo selv hva som er sunt og ikke, men de bare trenger at noen mennesker ser dem, bryr seg og setter krav til dem. At noen går i forsvarsposisjon henger ofte sammen med at man kunne gitt tilbakemeldingen på en måte som ikke trigget det like mye (ref min kommentar lenger opp).

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...