Gå til innhold

Når en du er glad i er overvektig


Anbefalte innlegg

Hei !

Jeg har vurdert litt frem og tilbake om det er riktig av meg å opprette denne tråden. Til slutt falt jeg ned på at jeg bryr meg for mye til å la være. Som tittelen sier har jeg altså et menneske i min nære omgangskrets som sliter med voldsom overvekt. Hun har alltid vært litt på pluss-siden, men de siste 2-3 årene har vekten økt dramatisk. Jeg er utrolig beskymret for hva dette vil gjøre med helsen hennes og livet hennes på sikt. To i familien hennes har dødd i ung alder av sykdommer knyttet til overvekt, og jeg er redd hun går i deres fotspor. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg eventuelt kunne tatt opp et sånt tema, men jeg finner liksom ikke de rette ordene. Jeg lurer derfor på om dere har erfaringer med denne typen problemsstillinger? Hva mener dere det er greit å si og hvor direkte kan man være?

(For ordens skyld: jeg har naturligvis ikke tenkt til å sette opp treningsprogram og eller kostholdsprogram da jeg ikke er kvalifisert til det.)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Jester

Min erfaring er utelukkende at de enten eller, eller begge deler:

A) blir utrolig fornærmet og bryter kontakt

B) tar det ikke seriøst eller avfeier det med "ja jeg vet, jeg skal starte å......." for så og aldri gjøre noe med det

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Min erfaring med vanskelige temaer (ikke overvekt spesifikt) er at det kan hjelpe å ha fokuset på at man ønsker at personen skal ha det bra med seg selv. Så istedenfor å si direkte "jeg synes du drikker for mye" eller "du er overvektig", kan man heller prøve å starte samtalen med et fokus på hvordan personen har det bakenfor det man kan se. Få personen til å si noe selv før du begynner å komme med dine meninger. For å gjøre folk mer åpne for å ta i mot dine synspunkter og råd kan det også hjelpe å spørre dem først om du kan få lov til å være helt ærlig med dem, sier de ja til det, skal det mere til for at du møter motstand når du sier din mening, for de har jo selv gitt deg tillatelse til å dele den. En annen måte kan også være å generelt spørre de hvordan de tenker at man bør gi en person en "kjip beskjed", for så å følge nettopp metoden de beskriver for å gi beskjeden til dem.

Noen personer tåler at man er direkte, men det kommer like mye an på deg hvor direkte du tåler å være. Hvis du skal si noe direkte må du kunne tåle det du eventuelt får slengt tilbake og være forberedt på å kjempe litt for å få ditt synspunkt gjennom. Mange måter å gjøre det på, det viktigste er at du får frem at du tar det opp fordi du bryr deg og vil være en god venn.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg ville prøvd å få fokuset over på overkommelige mål. Kjenner noen som har slitt med dette. Og prøver da å hive seg over ulike "bli slank på 4 uker" , "forbrenn vekk fettet i ei fei" kurer.. Disse er det flust av i useriøse blogger og ellers mye i media.. F.eks prøvde hun en 1300 kcal diett.. noe 5:2 aktige greier..

Problemet med disse, er at de omtrent er umulig å følge.. Og følger av at en ikke klarer fullføre og blir ennå mer demotivert..

Selv prøver jeg å komme med tips og triks som passer inn i hverdagen.. spise litt sunnere, trene litt mer.

En trenger ikke si ting rett ut, men f.eks spørre om vedkommende vil være med på en joggetur / gåtur.. Finne på noe en kveld og lage sunn mat e.c.t. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest =xXx=

Min erfaring er at dette er koe vedkommende selv må ville gjøre noe med. Ellers er det de konsekvenser som allerede er beskrevet over. Når vedkommende derimot er klar for en livsstilsendring kan du være klar.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Folk røyker, drikker, spiser pizza og ligger på sofaen - og felles for dem alle, er at de vet inderlig godt at de burde gjøre andre valg. Likevel gjør de det. Hva som er årsaken til dette, er vanskelig å isolere. Det er som oftest en ganske så sammensatt greie som ligger bak.

Selv var jeg smellfeit, med livstruende høyt blodtrykk. Løsning? Jeg fikk medisiner for blodtrykket og la meg godt til rette på sofaen igjen... Det var først når legen ringte meg første dag i sommerferien 2011 og kunne fortelle at jeg hadde fått diabetes og at det var noe vi måtte se nærmere på etter ferien, at jeg skjønte at jeg ikke bare burde, men også måtte, gjøre endringer i livsstilen.

I årene frem til dette så hadde folk fortalt meg, de hadde hintet, du hadde lurket og lurt, men uansett hva folk gjorde, også mine aller nærmeste som jeg jo visste var glad i meg, så var det nytteløst. Jeg ble ikke sur, jeg ble ikke forbanna, jeg ble ikke fornærmet - jeg visste de hadde rett, men holdt oppe min tro på at livskvalitet ikke nødvendigvis betinger at en svetter, peser og harker seg i vei på trening, eller at en forsaker god mat, fete sauser og søte kaker. Vi skal jo alle dø en dag - og da er det like greit å gjøre det på første klasse. Jeg hadde størst TV, mykest sofa og det feteste kjøleskapet.

:)

Greia er jo at om folk ikke skjønner det selv, så er det nesten umulig å nå frem. Noen er verre enn andre å snu rundt på og jeg var nok en av de verste, i så måte. Så hva kunne funket på meg, om jeg tenker tilbake? Skal jeg være dønn ærlig, så tror jeg ikke noen verdens ting kunne lurt meg ut av den tilstanden jeg var i da. Ikke trusler og ikke fornuft, ikke lokkende gevinster og ikke lovnader om grønne skoger.

Så hvorfor så jeg skriften på veggen når jeg fikk diabetesdiagnosen? Både blodtrykk og diabetes er livsstilssykdommer, men blodtrykk er en mer respektabel variant. En kan skylde på mye stress og det at en står ansvarlig for mange viktige og omseggripende avgjørelser. Nesten litt tøft å ha høyt blodtrykk når en er mann og nærmer seg 50 år. Omtrent som med magesår - han har mange bekymringer, den mannen. Men diabetes 2 er mer et resultat av slappfiskliv og dårlig kosthold. Ingenting å skryte av - og har en både høyt blodtrykk, diabetes 2 og er sterkt overvektig - da er metabolsk syndrom, utforbakke mot en svekket alderdom og død og fordervelse like rundt hjørnet.

Så langt måtte det altså gå for min del - og jeg er, og var, en rasjonell og logisk resonnerende person. Men når jeg ser det i ettertid; hvor rasjonell var jeg egentlig da, når det måtte gå så langt før jeg snudde? Vel - jeg tror det er mange som er der: Jeg var ikke deprimert, jeg så meg ikke i speilet og lot meg gremme over hvor feit jeg var. Jeg spiste blodtrykkspillene mine og hadde det egentlig veldig greit. Leste bøker, så på TV, gikk på jobb, tok meg av hus og hjem og sov lange middagslurer. Livet var godt å leve. Jeg ønsket meg ikke så mye mer enn hva jeg hadde.

Men det er da en mister det!

Når en er fornøyd og tar ting som en selvfølge. Heldigvis så ringte legen, heldigvis fikk jeg snudd meg rundt og endret på livsstilen. Når jeg ser tilbake nå, så var det en velsignelse å få den telefonen.

:)

Så hva er det for trådstarter å hente her?

Egentlig ikke så mye, annet enn at det kan være lurt å prøve å finne ut hvorfor vedkommende er på vei utforbakke, før du prøver å få ham/henne til å bremse. Er det fornektelse, er det bakenforliggende depresjoner/utfordringer, er det uforstand, er det maktesløshet eller er det som det var for min del - en ubalansert oppfatning om hva "det gode liv" kan og bør kunne by på?

Uansett - lykke til med oppdraget.

Jeg har all respekt for hvor vanskelig det er, men du kan ikke gjøre annet enn å prøve!

Og avslutningsvis - er du tøff nok og du tenker at vedkommende takler det, be ham/henne om å lese tråden her!

Kanskje kan det være wake-up-call god nok?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Skjønner hva folk mener med at det er lite du kan gjøre. Om det var jeg som hadde et problem jeg selv ikke ville se og noen konfronterte meg med det ville dette skjedd:

1. Jeg ville blitt støtt, såra og lei meg, samt benektet det og hata litt på budbringer.

2. Tanken hadde ligget å surra i hue mitt i en del dager. Hadde reflektert rundt det og tatt egne konklusjoner på om det kan ha vært noe i det eller ikke.

3. Jeg hadde antagelig skjønt at det stemmer neste gang jeg (i dette tilfelle) hadde frotsa med usunn mat og funnet små bevis ellers i hverdagen for at det stemmer (klær som har blitt små, anpusten i trapper osv osv...)

4. Skjønt at jeg må gjøre noe. Og da er det viktig at det ikke blir en sånn "det var det jeg sa til deg"-greie...

Mine 50-cent.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Er du overvektig så er en nok temmelig klar over det. Med mindre vedkommende tar initiativ til å prate om helse, kosthold eller trening så tror jeg nok vedkommende vil bli temmelig såret og fornærmet over å bli opplyst om noe de selv er veldig klar over.

Det handler vel ikke om å opplyse om at personen er voervektig. Heller å få perosnen til å skjønne at det er på tide å ta i et tak for å endre situasjonen

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det handler vel ikke om å opplyse om at personen er voervektig. Heller å få perosnen til å skjønne at det er på tide å ta i et tak for å endre situasjonen

Som sagt, de vet nok det allerede, men det er noe de selv må være villig i å ta tak i. Å opplyse en overvektig person om at de bør endre livsstil uten at de selv vil det kan lett bli sett på som en fornærmelse da de helt sikkert VET at du burde endre livsstilen sin.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Skjønner hva folk mener med at det er lite du kan gjøre. Om det var jeg som hadde et problem jeg selv ikke ville se og noen konfronterte meg med det ville dette skjedd:

1. Jeg ville blitt støtt, såra og lei meg, samt benektet det og hata litt på budbringer.

2. Tanken hadde ligget å surra i hue mitt i en del dager. Hadde reflektert rundt det og tatt egne konklusjoner på om det kan ha vært noe i det eller ikke.

3. Jeg hadde antagelig skjønt at det stemmer neste gang jeg (i dette tilfelle) hadde frotsa med usunn mat og funnet små bevis ellers i hverdagen for at det stemmer (klær som har blitt små, anpusten i trapper osv osv...)

4. Skjønt at jeg må gjøre noe. Og da er det viktig at det ikke blir en sånn "det var det jeg sa til deg"-greie...

Mine 50-cent.

Tror det er mye sant i dette, men i tillegg:Hvis du hadde eksplodert opp i vekt i løpet av de siste to årene hadde det trolig ligget noe helt annet til grunn enn at du bare har blitt lat og spist for mye godteri, og det at du tilfeldigvis bruker mat som mestringsmekanisme i stedet for å dra på fylla, bli arbeidsnarkoman, drive med overdreven trening eller andre usunne besettelser for å fjerne fokuset fra en underliggende smerte er en ren tilfeldighet. Det underliggende problemet hadde ikke blitt bedre av at noen i tillegg kom og var bekymret for vekten din.

Derimot hadde det kanskje vært greit å finne ut om vedkommende hadde det bra med livet sitt, sånn ellers. Man spiser seg ikke opp til sykelig overvekt uten at det ligger et eller annet bak.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tror det er mye sant i dette, men i tillegg:Hvis du hadde eksplodert opp i vekt i løpet av de siste to årene hadde det trolig ligget noe helt annet til grunn enn at du bare har blitt lat og spist for mye godteri, og det at du tilfeldigvis bruker mat som mestringsmekanisme i stedet for å dra på fylla, bli arbeidsnarkoman, drive med overdreven trening eller andre usunne besettelser for å fjerne fokuset fra en underliggende smerte er en ren tilfeldighet. Det underliggende problemet hadde ikke blitt bedre av at noen i tillegg kom og var bekymret for vekten din.

Derimot hadde det kanskje vært greit å finne ut om vedkommende hadde det bra med livet sitt, sånn ellers. Man spiser seg ikke opp til sykelig overvekt uten at det ligger et eller annet bak.

Helt fullstendig enig. Det ligger ofte noe sårt under.

Men man må starte ett sted. For min del var det lettere å ta tak i de underliggende problemene når jeg fikk trening, kosthold og helse på stell først. Det ga selvtillit til å ta de store takene etterpå.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Å ha et minimum av fysisk aktivitet og stabilitet på matfronten gjør det absolutt lettere å komme seg gjennom livskriser, helt enig. Men om den delen av livet har sklidd ut, vil det ikke havne tilbake på plass av velmenende råd om kosthold og trening™. Og særlig ikke fra folk som (og det er nok en del her inne :D ) anses for å være sprekinger/friskuser. Det vil høyst sannsynlig bare føles som et angrep av den det gjelder.

Noe som nødvendigvis ikke virker så kontraproduktivt. Inviter vedkommende med på en tur. Både fint med fysisk aktivitet, dessuten er min praktiske erfaring at man har veldig gode samtaler når man bare trasker rundt sammen :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Uff, dette er et godt spørsmål...Kjenner meg igjen i problemstillingen! Det er innmari vanskelig, særlig med noen du kjenner godt; for du ser jo at de gradvis blir litt tyngre, men skal man kommentere det? Jeg har tenkt tanken flere ganger selv, men inntil videre har jeg konkludert med:

- så lenge personen ikke er syk/har plager pga. vekten

- så lenge personen virker glad og fornøyd, har hobbier, er sosial etc.

- så lenge personen ikke må velge bort ting pga vekt

så holder jeg tankene mine for meg selv.

Nå vet jeg jo ikke hvor stor vennen din er, men som mange her er inne på; hun er nok svært klar over sin egen vekt. Vekt-kommentarer er et minefelt jeg ikke tør hoppe ut i med mindre jeg virkelig mente det var alvor, og det faktisk står helseproblemer på døra. Jeg kan bare tenke meg hva jeg selv ville følt om noen av mine nærmeste hadde kommentert min vekt, til tross for at den er ganske normal. Man veit aldri hva slags angstforhold man kan være i fare for å trigge med vekt/mat-prat, og om det i tillegg kommer fra en av kanskje få man føler er en trygg og nær venn? Skjønner godt at du bare vil det beste for vennen din, men med mindre du tror fysiske/psykiske ting er på ferde tror jeg mitt råd vil være å prøve å være en sporty venn som heller inviterer på skogsturer eller sunne bakedager. Lykke te!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar! Flere har virkelig gitt meg andre perspektiv og følelser som må ta hensyn til. Jeg har tenkt at å hinte jevnlig er like vanskelig fordi jeg regner med at hun forstår hva skal intensjoner jeg har. Men jeg ser nå at en forsiktig tilnærming kanskje er det beste. Om hun er klar over problemet eller ikke aner jeg ikke. Jeg regner jo med det, men samtidig hører jeg hun slenger ganske spydige bemerkninger som andres kropper. Kommentarene er ofte ekstra spydig når det gjelder en annen overvektig person. Hun snakker litt på en måte hvor "de tjukke" er en annen type menneske enn oss. Feks kan hun stå med dongerishorts å si at en annen overvektig person ikke burde gå med det fordi den personen er for feit.

Hun er også ganske kjapp med å dømme alle av motsatte kjønn nord og ned før de i det hele tatt har snakket sammen. Jeg klarer aldri å si noe fornuftig i de situasjonene og blir egentlig bare stående å stirre i bakken. Jeg tenker at enten så ser hun ikke hvordan ståa er eller så er dette en forsvarsmetode.

Hvilke helseproblemer hun kan ha for øyeblikket er vanskelig å si annet enn at jeg ser hun har problemer med å reise seg, bøye seg og gjøre ting som gå trapper og ta på sko. I oppveksten ble hun mobbet litt på både barne og ungdomsskolen. Jeg forsvarte henne og snakket mye med henne om følelsene hennes. Nå derimot avviser hun de fleste samtaler om følelser, oppveksten osv.

At man ikke kan tvinge på henne motivasjon er absolutt et viktig innspill. Det er vel helt riktig at man må være klar selv til å gjøre noe med det. Jeg håper bare ikke det blir for sent.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

som andre sier, ta hu med på gå turer, først korte lette runder, for så og gradvis øke belastningen, og når dere kommer hjem fra gå tur være seg 15 min eller 15 km så disker du opp med frukt salat og smoothie, så hun kanskje får opp øynene for livets søte saker på den sunne siden av bordet:)

og ALDRI nevn ordet trening eller overvekt, og om hu klager på dårlig kondis/form når dere går tur, ikke skryt, bare "overse" det og fortsett praten som foregikk før sytinga, for kroppen klarer mer enn hodet tror uannsett.

jeg veier sjøl 120+ kg og veit att kroppen min takler mer enn hjernen(de begynner å spille på lag sånn halveis inn i sykkelsesongen somregel :p) men bare det og få venninna de ut og i bevegelse, kan være nok til att du hjelper henne påvei til en bedre helse, bare få hu med på og ha en fast tur dag i uka :) du kan jo "juge" og si att legen har sagt du må gå mer pga rygg osv, og att du vil ha noen og gå med, så hun ikke føler det er pga henne du går disse små turene :p

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...