Unge jenter, selfies, sosiale medier, narsissisme og sånt

[Tronaldo]

Det er for tiden en liten føljetong av innlegg på Aftenposten og NRK om unge jenter og selfies og sosiale medier. Opprettholdelsen av fasaden virker å være viktigere enn noensinne, og kanskje spesielt for unge mennesker som vokser opp med sosiale medier og alt presset det medfører. Likes = lykke. Når jeg ser på facebookveggen til tenåringstantungen min så er det faenmeg deprimerende. Det er helt psycho horing etter likes, hele jævla tiden. Konstant valideringsbehov. Herregud så glad jeg er for at jeg ikke vokser opp med sosiale medier.

Det slår meg at teknologi bare ved å eksistere påvirker oss i stor grad. I dag må vi ha selvdisiplin for å holde oss unna TV, PC, nettbrett eller telefon på kveldstid slik at vi kan sove godt. For noen få år tilbake var ikke dette nødvendig, fordi teknologien fantes ikke. Ingen disiplin påkrevd, bare legg deg og sov. Søvnhygiene var ikke noe man bevisst måtte gjøre. Selfies fantes ikke, fordi kameraet på telefonen var dritt og du var ikke på nett med den. Nå er vi på nett hele tiden, på godt og vondt. Selv det å begrense tiden på nett krever disiplin. Sosiale medier blir en boble der vi lever våre digitale liv. "Sosiale" og frampå på nett, ensomme og usikre i virkeligheten. Bah.

Det virker som unge mennesker og spesielt unge jenter er ekstra utsatt for presset som følger med sosiale medier. Linnea Myhre har skrevet en del om dette, bl.a. i en sak i Aftenposten. Jeg synes hun har gode refleksjoner:

I sommer kunne vi lese nyheten om at rekordmange jenter går på antidepressiva. Samtidig oppgir stadig flere unge at de sliter med psykiske problemer.

- Jeg har flyttet inn i kollektiv og omgås mennesker hele tiden, og jeg merker hvor viktig det er for meg.

- Hva tenker du om det?

- Det forundrer meg ikke.

- Fordi?

- Vi lever midt i andres ekstremt synlige perfeksjon. Fordi vi sammenligner oss med hverandre i mye større grad enn før og får direkte tilbakemeldinger på oss selv i sosiale medier. Vi vil være like tynne, pene, sunne og flinke til å trene som «alle» andre, også glemmer vi oss selv oppi det hele. Aviser og magasiner skriver om hvordan man mister ekstra kilo og blir tynnest og sterkest flere ganger i uken.

Noen linker: NRK: Hver selfie blir en audition

Aftenposten: Jenter, ser dere ikke hvor kleine dere er?

Aftenposten: Svar fra en klein narsissistisk og selvopptatt jente

Jeg blir imponert over den siste narsissistjenta som mer eller mindre innrømmer at hun er narsissist, men er det er greit fordi hun liker det. Vel, da så. Det hele får meg til å tenke på denne tegningen (fra denne ubehagelige, men fete serien):

[SamGold]

Det er ganske sykt egentlig og jeg synes nesten synd på de som vokser opp i dagens høyteknologiske samfunn hvor du nesten er innskrevet i Facebook ved fødsel.

En ting er behovet for bekreftelse (Gud velsigne de jentene som ikke har Instagram og oppdaterer profilbildet sitt en gang i året), men det verste er denne avhengigheten av konstant stimuli enten det er smarttelefonen, PC, Facebook, Fitnessbloggen (innrøm at det føles godt med likes!), TV eller whatever.

Var nettopp i et familieselskap og de to tenåringene som var der satt kun på smarttelefonen gjennom hele selskapet. En del av de voksne var ikke stort bedre. Og så må man SELVSAGT ta bilde av maten og dele på FB, Snapchat eller Instagram.

Du ser det samme i Oslos gater eller på offentlig kommunikasjon. Folk er ikke tilstede lenger. De sitter begravd i telefonene sine. Jeg og en kamerat nøt en kaffe på Stokfleths i Lille Grensen i det vi observerte en vakker og smekker kvinne i 30-årene stupe fremover på fortauet med telefonen i hånden.

Men jeg kaster kanskje stein i glasshus, da jeg har mine problemer selv. Det jeg imidlertid har gjort er slette Facebook, Tinder, osv, fra telefonen. Prøver i det minste å være tilstede når jeg er ute og går. Jeg vil nemlig ha et spennende og interessant liv hvor jeg opplever verden rundt meg og ikke lever livet gjennom en forpult smarttelefon.

[Gjest]

Mulig jeg begynner å bli gammel, men det er stadig færre ting som irriterer eller provoserer meg, så fremt det ikke angår eller påvirker meg direkte eller at jeg har nevneverdig mulighet til å påvirke det.

Dette faller vel i den kategorien (nesten). Det påvirker ikke meg direkte og jeg har ikke så mye innflytelse i saken, men så har jeg barn som vokser opp med dette (så da påvirker det meg allikevel). Jeg biter meg allikevel fast i noe den "narsissistiske" jenta skrier og det er at barnas selvfølelse i stor grad avhenger av foreldrenes innsats i oppdragelsen og det tror jeg hun har veldig rett i. Kjærlighet, grensesetting og verdier i oppdragelsen, tror jeg i stor grad former vår selvfølelse, som igjen beskytter mot negative tanker rundt ytre stimuli.

[Tronaldo]

Slik jeg ser det så blir det en utfordring med menneskets iboende natur. Vi vil heller ha belønning på kort sikt enn potensiell belønning på lengre sikt (tiltak mot klimaendring anyone?). Hjernen vår liker quick fixes med dopamin. Likes => brain drugs. Mmmm, feels good. Hjernen vår er ikke utvikla for å deale med alskens teknologi og hvordan den påvirker oss så vi gjør oss selv bjørnetjenester for å belønne oss selv med oppførsel som på lengre sikt kanskje ikke er så bra. Hvor vanlig er det ikke å være stressa pga. den evinnelige tilstedeværelsen med sosiale medier? Always online?

Det som kanskje irriterer meg mest er at jeg legger merke til at det påvirker meg og oppmerksomhetsspennet mitt. Tidligere leste jeg mer bøker enn jeg gjør nå. Når jeg leser nå så merker jeg at det er mer krevende å holde oppmerksomheten oppe i lengre perioder av gangen. Denne surfegreia med konstante quick fixes endrer hjernen min til å bli en lat surfer. Hvis Youtube-videoer er for lange så gidder jeg ikke se de. Kan de ikke bare oppsummeres med en GIF lizzåm? Når det så kreves oppmerksomhet i lengre tid så er det ingen quick fixes, og hjernen min klager ved å gjøre meg rastløs. Well, fuck you brain! Nå skal du lese! Så leser jeg videre, mens jeg kjemper mot min egen hjerne. Det er for dumt vettu.

Det hele blir en balansegang mellom å ha et fornuftig og avbalansert forhold til internett, dingser, sosial medier og resten av livet. Det er føkkings irriterende å være i en samtale med noen og straks telefonen deres bipper om en oppdatering eller SMS eller snap eller whatever så avbrytes samtalen umiddelbart pga. fokus på den telefonen. Fuck that.

Eller de som fisker opp telefonen ved hver minste lille anledning. Det kan f.eks. være fra bussen inn til et bygg som ligger 20 meter unna. Ethvert ledig øyeblikk må fylles med noe som i et litt større perspektiv ikke betyr en dritt. Motstå den fristelsen. Den snap-en ligger der etterpå óg, ta det med ro. Det er sannsynligvis bare en selfie eller noe annet uviktig uansett. Utfordringen ligger i at det er DU som kontrollerer telefonen, og ikke motsatt. Kan du ikke vente med å sjekke de greiene der til du driter, som et normalt menneske?

[malenesofie]

Slik jeg ser det så blir det en utfordring med menneskets iboende natur. Vi vil heller ha belønning på kort sikt enn potensiell belønning på lengre sikt (tiltak mot klimaendring anyone?). Hjernen vår liker quick fixes med dopamin. Likes => brain drugs. Mmmm, feels good. Hjernen vår er ikke utvikla for å deale med alskens teknologi og hvordan den påvirker oss så vi gjør oss selv bjørnetjenester for å belønne oss selv med oppførsel som på lengre sikt kanskje ikke er så bra. Hvor vanlig er det ikke å være stressa pga. den evinnelige tilstedeværelsen med sosiale medier? Always online?

Det som kanskje irriterer meg mest er at jeg legger merke til at det påvirker meg og oppmerksomhetsspennet mitt. Tidligere leste jeg mer bøker enn jeg gjør nå. Når jeg leser nå så merker jeg at det er mer krevende å holde oppmerksomheten oppe i lengre perioder av gangen. Denne surfegreia med konstante quick fixes endrer hjernen min til å bli en lat surfer. Hvis Youtube-videoer er for lange så gidder jeg ikke se de. Kan de ikke bare oppsummeres med en GIF lizzåm? Når det så kreves oppmerksomhet i lengre tid så er det ingen quick fixes, og hjernen min klager ved å gjøre meg rastløs. Well, fuck you brain! Nå skal du lese! Så leser jeg videre, mens jeg kjemper mot min egen hjerne. Det er for dumt vettu.

Det hele blir en balansegang mellom å ha et fornuftig og avbalansert forhold til internett, dingser, sosial medier og resten av livet. Det er føkkings irriterende å være i en samtale med noen og straks telefonen deres bipper om en oppdatering eller SMS eller snap eller whatever så avbrytes samtalen umiddelbart pga. fokus på den telefonen. Fuck that.

Eller de som fisker opp telefonen ved hver minste lille anledning. Det kan f.eks. være fra bussen inn til et bygg som ligger 20 meter unna. Ethvert ledig øyeblikk må fylles med noe som i et litt større perspektiv ikke betyr en dritt. Motstå den fristelsen. Den snap-en ligger der etterpå óg, ta det med ro. Det er sannsynligvis bare en selfie eller noe annet uviktig uansett. Utfordringen ligger i at det er DU som kontrollerer telefonen, og ikke motsatt. Kan du ikke vente med å sjekke de greiene der til du driter, som et normalt menneske?

Spot on. Spot on.

[Tronaldo]

Spot on. Spot on.

Quick fix til deg for den

[xZinix]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her! Konsentrasjonen min er mye dårligere enn den var før, og jeg leser mindre bøker. Jeg føler jeg må fighte mot min egen impuls rimelig ofte, og det er ganske slitsomt. Og det er skikkelig unødvendig at det er blitt sånn.

[vildee]

Fyfaen jeg blir gæren av alt maset om press på sosiale medier fra min generasjon. Jeg blir gæren av medier, psykologer og eksperter som sitter og sier "åh det er så mye press.ungdommer er spesielt rammet. De blir deprimerte.." i nyhetssendingene på tv. Det ER ikke noe press. Det er ingen som blir mobba fordi du ikke har lagt ut 10 bilder fra fylla forrige helg eller bilder av frokosten din. Sosiale medier er et speil som stort sett bare deg selv ser i. Det handler bare om å ikke sammenligne sitt liv med opp og nedturer med andre menneskers høydepunkter. Det må da gå an å se at noen drar på ferie uten å tenke "åh jeg er et dårligere menneske fordi jeg ikke er i Paris i jula". Logg av da hvis du blir så påvirket. Det er problemer i verden som trenger mediedekning, dette er IKKE ett av dem.

[Linjemannen]

Befriende og bra skrevet, vildee!

[Aldara]

Jeg var sinnsykt tidlig ute med fjasebokji. Og det varte ikke lenge før jeg stengte profilen og "logga av".

Pr dags dato har jeg verken, facebook, twitter, instapikk, snapdick etc etc etc... og det funker nais!

Her i fjor så måtte jeg dog krype til korset og få meg en sånn føkkings smart telefon. Den er på alle måte et helvete å bruke, da de old school telefonene er bedre (ikke vits å diskutere engang) til å ringe og sms'e med.

Så, for min del er det et diger hull i internett, hvor alle mine selfies bilder og løka kommentarer i bingefylla skulle vært.

Nokså komfortabel med det.

Fordelen med å ikke være online, er at jeg faktisk risikerer å måtte prate med mennesker nå jeg er ute og farter. (Står jo ikke med nesa og pekefingeren ned i smarhelvetefonen) Jeg kan sitte på bussen og få benner av hu deilige dama foran meg. Jeg er også overlatt til mine egne tanker inni mitt eget hode når jeg tar ferga eller flyr (Jeeezes drittskummelt).

Både sinnet mitt og sansene mine er tilstede i nuet, i livet jeg lever.... og det setter jeg stor pris på.

Det er tiltider grenseløst irriterende når du prøve å ha en samtale med ett-eller-annet menneske som bare halvveis følger med for å gjentatte ganger stappe nesa ned i telefonen mens du prater.

[Kila]

For noen passer det å være utfor facebook, twitter, instagram osv osv. Men for andre (meg) så blir det en måte å holde kontakten med folk på, uten at det må være så nære venner. Deler bare det jeg vil dele, har et sunt forhold til smarttelefon min (den kan fint ligge igjen hjemme, i bilen, i garderoben, på jobben eller igjenglemt et sted for alt jeg bryr meg). Facebook, instagram og spill er for meg tidtrøyte og jeg deler definitivt kun det jeg ønsker.

Sikkert mange som har det sånn, mens det er de mest ekstreme vi legger merke til, både i ene eller andre retningen.

[TEW]

Jeg er faktisk mer bekymret over de som ikke evner å glede seg over andre menneskers positive opplevelser. Syntes det er helt merkelig med folk på sosiale medier som bare sitter å koker i sjalusi, når noen legger ut feriestatus, mat, eller treningsbilder for den saks skyld.

Jeg syntes det er fint at folk deler litt fra hverdagen sin, og syntes synd på de som bare klarer å se negative sider ved alt og alle.

Jeg deler selv masse som jeg ikke vil plage familie og nære venner med. På insta går det i mat og trening, på face er det lukkede grupper med bil, motorsykkel, og scooter. Jeg har pga dette fått kunnskap og råd, venner og til og med en flørt i ny og ne. Ikke bare det, men jeg har også både spart og tjent penger, men sist men ikke minst blitt inspirert av hva andre mennesker får til, tenk det(!).

Om folk irriterer seg over at jeg sitter med nesa i telefonen på bussen, eller kafé alene så får de ta seg en bolle. Skal jeg måtte kjøpe en papiravis å lese bare for at noen huleboere ikke skal føle seg støtt?

Nei, så lenge man er tilstede når man er sammen med andre, så får folk slutte å koke opp problemer av alt og ingenting.

[Aldara]

Jeg er vell snaue 35 år for tiden.. og kan huske vi hadde et sånt apparat i gangen hjemme som var grått og merket med televerket. Det var et apparat av ytterste viktighet og skulle bare brukes i viktige sammenhenger. Det skulle snakkes ordentlig i apparatet og tull og tøys med apparatet var forbundet med straff!

du og du som tiden har forandret seg.

Med den bakgrunnen så oppfatter jeg de fleste sin smarttelefon/nettbruk som ekstrem. :-)

[Linjemannen]

Jeg er vell snaue 35 år for tiden..

(...) Med den bakgrunnen så oppfatter jeg de fleste sin smarttelefon/nettbruk som ekstrem. :-)

Nå er jeg vesentlig eldre enn deg, men jeg oppfatter altså de aller fleste sin bruk av smarttelefon og nett som normal, innafor og helt grei. Men selvsagt, det finnes unntak - på dette feltet som på alle andre.

[Kila]

Jeg er vell snaue 35 år for tiden.. og kan huske vi hadde et sånt apparat i gangen hjemme som var grått og merket med televerket. Det var et apparat av ytterste viktighet og skulle bare brukes i viktige sammenhenger. Det skulle snakkes ordentlig i apparatet og tull og tøys med apparatet var forbundet med straff!

du og du som tiden har forandret seg.

Med den bakgrunnen så oppfatter jeg de fleste sin smarttelefon/nettbruk som ekstrem.

Ja....

Og verden har gått fremover. Husker selv den grå fasttelefonen, bestefars koffert (mobiltelefon på NMT450 nettet), Phillips Fizz som noe av det sværeste innen gsm- teknologien med det samme den kom, og min nusselige Siemens S40 (eller hva modellen het), som var liten og med fargeskjerm, oioioi. Deretter kom flere halvsmarte telefoner og Iphone som var banebrytende når den første kom. Andre var tidligere ute, men denne var det ikke noe særlig brukergrensesnitt på (windows mobile tecnology).

Bare hold deg i gamle dager du, dersom du mener "alt var bedre før". Er heldigvis andre som har gått videre og setter pris på nyskapende teknologi

[Tronaldo]

Fyfaen jeg blir gæren av alt maset om press på sosiale medier fra min generasjon. Jeg blir gæren av medier, psykologer og eksperter som sitter og sier "åh det er så mye press.ungdommer er spesielt rammet. De blir deprimerte.." i nyhetssendingene på tv. Det ER ikke noe press. Det er ingen som blir mobba fordi du ikke har lagt ut 10 bilder fra fylla forrige helg eller bilder av frokosten din. Sosiale medier er et speil som stort sett bare deg selv ser i. Det handler bare om å ikke sammenligne sitt liv med opp og nedturer med andre menneskers høydepunkter. Det må da gå an å se at noen drar på ferie uten å tenke "åh jeg er et dårligere menneske fordi jeg ikke er i Paris i jula". Logg av da hvis du blir så påvirket. Det er problemer i verden som trenger mediedekning, dette er IKKE ett av dem.

Det er en frisk påstand å si at det ikke finnes noe press blant unge jenter pga. sosiale medier. Selv om du personlig ikke oppfatter det slik eller ikke bryr deg om det så betyr det ikke at det ikke skjer. Undersøkelser viser det motsatte. Du har kanskje ikke lagt merke til global oppvarming sånn rent personlig heller, men det betyr ikke at det ikke skjer.

Det er lettvint å avfeie forskningen som er gjort på et emne, men det er sjeldent lurt. Dunning-Kruger-effekten og alt det der. Forskere som gjør disse undersøkelsen drar ikke tallene eller funnene ut av et vakum. Ungdata-undersøkelsen har data fra 5000 ungdommer, og med sammenligningsgrunnlag fra tilsvarende tidligere undersøkelser så er trenden tydelig: Unge jenter sliter mer enn tidligere, og sosiale medier er en del av dette. Det er selvfølgelig ikke alt, men vi gjør i min mening lurt i anerkjenne funnene. Helsesøstre rundt omkring i landet bekrefter funnene gjort i Ungdata-undersøkelsen. Et sitat for letthets skyld, fra en NRK-artikkel om unge jenter og Ungdata:

Unge jenter opplever et stort press om å lykkes på skole, med venner, trening, kropp, klær og utseende. De sammenligner seg med bilder i reklame og sosiale medier, og mange føler at de ikke holder mål."

– Både i ungdomsskolen og på videregående skole møter jeg jenter som sliter med søvnløshet, et press om å være flinke til alt og en følelse av utilstrekkelighet, sier Kjær.

Hun sier omfanget og presset er mye større nå enn for bare fem år siden, og et helt annet enn da hun selv var ung. Elvebakken er en av Oslos mest populære videregående skoler hvor det er stort fokus blant elevene på gode karakterer.

Ifølge din påstand om at det ikke finnes noe press så burde vi avfeie alt dette. Hvem har du mest tro på - deg selv og dine personlige erfaringer (én jente) eller undersøkelser med 5000 ungdommer over flere år? Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner din erfaring, men din erfaring er bare en bitteliten del av hele bildet og et subjektivt. Det er stor forskjell på n = 1 og n = 5000.

Nå er det en hel masse positive sider med sosiale medier også. Selvfølgelig er det det. Det er ikke poenget eller tema i denne tråden. Jeg starta med å skrive om unge jenter og sosial medier før det ble mer en generell rant mot de negative sidene ved sosiale medier for voksne også. Oops. My bad.

Selv om du personlig har et helt avbalansert og flott forhold til sosial medier så betyr ikke at det ikke er slik for alle. Selv om du har et helt avbalansert og flott forhold til f.eks. alkohol, så bør du fortsatt anerkjenne at det er folk som får problemer med det. Det gjelder også sosial medier.

Sosiale medier fører til endringer i hjernene våre, se videoen under her. Det påvirker oppførselen vår. Det blir derfor for lettvint å bare avvise at sosiale medier kan ha negativ påvirkning og de som får problemer med det kan bare ta seg en bolle og chill the fuck out. Dette gjelder i utgangspunktet alle mennesker, men unge jenter virker å være spesielt utsatt. Fact. Så kan vi finne ut hvordan vi skal deale med det, men først må anerkjenne de faktiske forhold og det er hele spekteret fra positivt til negativt.

[Tronaldo]

Also, this

[Loco]

Jeg er faktisk mer bekymret over de som ikke evner å glede seg over andre menneskers positive opplevelser. Syntes det er helt merkelig med folk på sosiale medier som bare sitter å koker i sjalusi, når noen legger ut feriestatus, mat, eller treningsbilder for den saks skyld.

Jeg syntes det er fint at folk deler litt fra hverdagen sin, og syntes synd på de som bare klarer å se negative sider ved alt og alle.

Jeg deler selv masse som jeg ikke vil plage familie og nære venner med. På insta går det i mat og trening, på face er det lukkede grupper med bil, motorsykkel, og scooter. Jeg har pga dette fått kunnskap og råd, venner og til og med en flørt i ny og ne. Ikke bare det, men jeg har også både spart og tjent penger, men sist men ikke minst blitt inspirert av hva andre mennesker får til, tenk det(!).

Om folk irriterer seg over at jeg sitter med nesa i telefonen på bussen, eller kafé alene så får de ta seg en bolle. Skal jeg måtte kjøpe en papiravis å lese bare for at noen huleboere ikke skal føle seg støtt?

Nei, så lenge man er tilstede når man er sammen med andre, så får folk slutte å koke opp problemer av alt og ingenting.

Men for hvor mange av de er det faktisk positive opplevelser og ikke noe som kommer av kroppspress, flink pikesyndrom o.l? Å anta at alle koker over av sjalusi pga. dine/andres "bragder" på insta, face o.l er å være litt vel høy på seg selv. #janteloven

[Kila]

Men for hvor mange av de er det faktisk positive opplevelser og ikke noe som kommer av kroppspress, flink pikesyndrom o.l? Å anta at alle koker over av sjalusi pga. dine/andres "bragder" på insta, face o.l er å være litt vel høy på seg selv. #janteloven

Hvorfor ikke godta at folk er forskjellige og at det finnes like mange grunner til offentliggjøring på nett som det finnes mennesker?

Jeg bare lurer Bra med engasjement, men det er faktisk slik at vi alle er forskjellige, og har forskjellige behov for tilbakemeldinger, og ikke minst hva vi legger av mening i "likes", kommentarer ect.

[Loco]

Det er ganske sykt egentlig og jeg synes nesten synd på de som vokser opp i dagens høyteknologiske samfunn hvor du nesten er innskrevet i Facebook ved fødsel.

En ting er behovet for bekreftelse (Gud velsigne de jentene som ikke har Instagram og oppdaterer profilbildet sitt en gang i året), men det verste er denne avhengigheten av konstant stimuli enten det er smarttelefonen, PC, Facebook, Fitnessbloggen (innrøm at det føles godt med likes!), TV eller whatever.

Var nettopp i et familieselskap og de to tenåringene som var der satt kun på smarttelefonen gjennom hele selskapet. En del av de voksne var ikke stort bedre. Og så må man SELVSAGT ta bilde av maten og dele på FB, Snapchat eller Instagram.

Du ser det samme i Oslos gater eller på offentlig kommunikasjon. Folk er ikke tilstede lenger. De sitter begravd i telefonene sine. Jeg og en kamerat nøt en kaffe på Stokfleths i Lille Grensen i det vi observerte en vakker og smekker kvinne i 30-årene stupe fremover på fortauet med telefonen i hånden.

Men jeg kaster kanskje stein i glasshus, da jeg har mine problemer selv. Det jeg imidlertid har gjort er slette Facebook, Tinder, osv, fra telefonen. Prøver i det minste å være tilstede når jeg er ute og går. Jeg vil nemlig ha et spennende og interessant liv hvor jeg opplever verden rundt meg og ikke lever livet gjennom en forpult smarttelefon.

Jeg slettet insta, snap, twitter o.l selv. Ble oppmerksom på at jeg hele tiden dro opp telefonen for å sjekke alle appene i tilfelle noe skulle ha skjedd. Gjerne mellom hvert sett på trening. Var litt spesielt i starten og et lite savn, men det gikk seg fort til. Føler nå jeg er mye mer oppmerksom på ting som skjer rundt meg, spesielt folk, og det hele har utelukkende vært positivt. Har fortsatt facebooken min ettersom jeg der har mange venner fra rundt om i verdenen, samt en hel del bilder.

En annen litt morsom ting er at ved å gjøre seg litt mer utilgjengelig blir man gjerne litt mer interessant hos det motsatte kjønn. En positiv bieffekt