Jump to content
Tonje_86

Hvem bryr seg?

Recommended Posts

Så nettopp et program på tv2 hvor de med skjult kamera finner ut hvordan folk reagerer i ulike iscenesatte situasjoner, feks åpenlys mobbing og at et menneske ligger livløs i parken.

Det fikk meg virkelig til å tenke på hva jeg ville gjort om jeg ble vitne til noe lignende. Fikk positiv gåsehud av noen menneskers handling, men ble også minnet på om hvor lett det er å unngå å "bry seg" av ulike grunner.

Et tankevekkende program jeg kjenner at jeg har godt av å se.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Hørte om det programmet, fikk ikke sett det, men da jeg så traileren på det, så tenkte jeg med en gang på ei svensk jente som satt på trikken og så ei jente med downs som ble skjelt ut av en gruppe på 3 jenter, jenta som så dette sa ifra med en gang, kom hjem og skrev det på facebook, fikk utrolig mye ''likes'' og kommentarer + oppsalg i avisen. veldig tøft gjort, men dette burde ikke få så ekstremt mye ''hype'', dette er noe som burde gå automatisk, at man ikke skal mobbe og heller ikke overse det heller! man burde ikke få 15,000 ''likes'' og oppslag i avisa fordi man gjorde noe som bra og snilt..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Er man egentlig et bra menneske om man gjør bra ting for at ANDRE skal mene du er et bra menneske?

Kan gi et passende eksempel fra mitt eget liv, som hendte i natt:

Var ute og gikk min nattlige tenke-tur nede i sentrum her. Sittende på ei trapp over gaten i noen skygger satt ei gammel dame, som var veldig tydelig helt ute av det. Jeg har sett nok dritt i mitt liv til å vite at det luktet trøbbel lang vei, så jeg gikk bort for å sjekke på henne. Hun klarte såvidt og snakke, men jeg fikk henne på bena, og gikk med henne i blokk bortover i håp om å finne ut om hun bodde i nærheten så jeg kunne ringe etter en taxi for henne. Det kom frem etterhvert at hun var oppi femtiårene, hadde kreft, og jeg trengte ikke mer enn to blikk på henne for å se at det var ganske godt utviklet, for hun så ut til og være i (beklager uttrykket) jævlig dårlig forfatning.

Fast forward 15 minutt: hun segner sammen på trappen utenfor et av de lokale hotellene - pusten var nesten ikke-eksisterende, og pulsen på halsen var bare noen små blaff. Ringer AMK for å få de til og sende en bil, og får henne litt til bevisstheten igjen. Det ender opp med at jeg står og holder henne oppe mens jeg dunker henne på ryggen (hun begynte å brekke seg, men var for svekket til å få det skikkelig opp på egenhånd. Hadde jeg ikke bistått med ekstern kraft kunne hun i verste fall blitt kvelt av sine egne kroppsvæsker) i pluss minus et kvarter før de kom og tok henne med.

Skrev jeg om dette på facebook, til stor jubel om å ha vært en ridder i en oversized, svart Bergans-rustning? Nei. Jeg har ikke fortalt det til noen. Rett og slett fordi at hvis man trenger andre til å fortelle deg at man er awesome, så er man ikke det. ;)

Do good things, and carry on :cool:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg husker at jeg fikk hjelp av en random gutt til å bære en eske med mange kakebokser opp en bakke for ett halvt år siden. Jeg ble så gla at jeg postet det på facebook jeg! Syns det er bra å legge ut sånn, da blir jo andre også inspirert. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tilskuereffekten (bystander effect): andres tilstedeværelse hindrer en i å hjelpe andre i en nødsituasjon. Dessverre ville de fleste av oss gått rett forbi en person liggende på bakken midt på Karl Johan. Et grusomt og spennende fenomen!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det hele er veldig simpelt; å hjelpe fremmede, uansett hva det gjelder, medfører en viss grad av risiko ovenfor deg selv. Det står, og faller på, om man er villig til å risikere det.

Om en fremmed sitter på gaten å gråter fordi h*n har mistet lommeboken er det en ting - om du kommer over en ihjelbanket narkoman med heroin-sprøyta fortsatt stikkende ut av armen, hjerteflimmer, krampe og blodet sprutende ut fire forskjellige plasser er det noe helt annet.

Hvis man er i tvil, fordi man er redd kunnskapen, utstyret man har eller ballene ikke er store nok, så er det mer enn hjelp nok å kontakte noen man vet har det - det er ingen skam i det. For ingen kan, eller tørr, alt :)

Vi som mennesker må bli flinkere til å slutte og være redd for og kanskje måtte sette andre i bedre lys enn vi klarer og sette oss selv i.

(om denne posten makes no sense what so ever; skyld på X antall halvlitere med Rignes og en kaffi\Galliano\krem)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Nå er det faktisk flere faktorer som spiller inn, og ikke kun det at "ballene ikke er store nok" ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Desmond Morries gjorde et lignende eksperiment i den eminente serien The Human Animal.

I serien pekte han på at mennesker er et flokkdyr, men vi har en begrenset flokk, dvs familie og venner.

Når menneskedyret bosetter seg i større grupper, som byer, "ser" vi ikke de andre menneskene rundt oss på samme måte. Vi "kutter" de ut.

Eksperimentet gikk ut på at det lå en livløs mann på bakken.

Det ble først gjennomført i en engelsk storby (tror det var London). Vedkommende ble liggende i rundt 20 minutter (tror jeg, veldig lenge siden jeg så dette) før noen spurte om alt var i orden.

Da de skulle gjenta eksperimentet i en liten engelsk landsby rakk vedkommende knapt å legge seg ned på bakken før tre-fire mennesker kom stormende til for å hjelpe.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fantastisk program!

Er enig i at de som går forbi er lett gjenkjennelige for folk som kjenner dem, men jeg liker at de har med en sosiolog som ikke fordømmer noen, kun forklarer hvorfor vi oppfører oss som vi gjør. Og de aller fleste (om de går i seg selv) vil kjenne seg igjen i det. Fordi vi rasjonaliserer. Vi prøver å tenke alle mulige naturlige teorier i hodet før vi vil tenke at det er noe alvorlig/utenom normalen.

Jeg skal innrømme at det er veldig situasjonsbetinget hvordan jeg handler, men jeg liker å tro at dersom det er noe som potensielt kan sette meg i fare eller en tvilsom situasjon, allierer jeg meg med flere - eller i det minste ringer sykebil/politibil e.l. Men man kan alltid gjøre NOE.

Det er synd at det blir oppfattet som noe ekstraordinært og ekstremt heltemodig, når det egentlig kun handler om å være et medmennenske, bry seg om andre enn seg selv - og innha et "normalt nivå" av empati og oppdragelse.

Samtidig når slike historier ut til flere takket være sosiale medier og likes - og verden er nå engang blitt slik at vi trenger å minnes på å bry oss. Slike historier trenger å bli delt, tenker jeg.

Trist, men sant.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nå er det faktisk flere faktorer som spiller inn, og ikke kun det at "ballene ikke er store nok" ;)

Det er det, men som jeg påpekte tidligere - er man i tvil om man kan gjøre noe fordi man er redd for at man ikke strekker til på et punkt, det være kunnskap, utstyr eller "gastrointestinal fortitude" (ikke alle har like sterke mager ;)), så ikke gå derifra, men kontakt noen som har det.

Og gjøre litt kan ofte være mer enn bra nok så lenge det fører til at mer blir gjort :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Husker en hendelse mamma fortalte om på 17. mai, hvor en fyr i dress som sikkert hadde tatt litt for mange glass til champagne-frokosten hadde sluknet midt på Aker Brygge. Hva gjorde folk? De lo og tok bilder.

LOL.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så dette også på National Geographics Test Your Brain (eller noe slikt) som går nå, der de iscenesatte en kafebesøkende som fikk ett illebefinnende og segnet om på gulvet.

Enkeltpersoner som spiste ved siden av brukte vesentlig kortere tid på å få seg til å hjelpe enn gruppe. Det verste var en gruppe på 12 personer som satt og så på personen, så på hverandre - og etter noen og tyve sekunder (!!) så var det en som endelig tok seg bryet med å sjekke personen som lå på gulvet.

Har selv hatt dette oppe både i Hjelpekorpset og Natteravnene, og det eneste man som person kan gjøre, er å øve- fysisk eller mentalt på at man skal reagere/gjøre noe.

Aner ikke selv hvordan jeg vil reagere i en slik situasjon, men håper jeg i det minste har "guts nok" til å få til noe!

Og, anbefaler alle også å lese denne: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Da-han-reddet-henne-7598864.html

Edit: rettet linken, da den ikke fungerte som den skulle ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Den var fin :)

Dette eksemplet viser også at det kan være veldig nyttig å ha fysiske evner. Som professoren i artikkelen kommenterte "Jeg ville tenkt at dette overstiger mine fysiske krefter."

Gautes utfordring var ikke bare tilskuerne. Det var også en fysisk krevende oppgave å hoppe ut i det kalde vannet og dra henne ut av bilen. For at man skal hjelpe til i slike situasjoner, bør man helst tenke at «dette er noe jeg kan klare», forteller Teigen.

- De må føle at de mestrer situasjonen og har en viss kontroll. Det er beundringsverdig det han gjorde. Gaute fremstår som en usedvanlig modig fyr, sier han.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...