Jump to content
Miss Iron

Fitness? Porn? "fitporn" ?

Recommended Posts

Fortsetter under...

Jeg joiner ThereseHag og Astrid Kristine. Har ikke opplevd verden slik i det hele tatt. Har venner som kanskje har opplevd noe av det som er beskrevet, men samtidig ikke noe i nærheten av "så" ille. Av en eller annen grunn virker den beskrivelsen som en "standard" av hvordan vi skal oppleve livet. I don't get it.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Keegil Lo høyt i stuen nå ja:)

Man kan jo ha opplevd negative ting på andre områder enn kroppspress uten å nødvendigvis skrive om det i en tråd som handler om kroppspress;)

Helt enig, og slike erfaringer er uansett mye mer verdifullt enn at man skal sitte og synse på andres vegne. Jeg ville bare påpeke at mange har en tendens til å projisere sine oppfatninger om virkeligheten over på andre (gjerne "samfunnet") for å styrke et eventuelt argument – uten at jeg beskylder noen av dere for å gjøre det av den grunn, jeg syntes bare det var morsomt. :p

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Keegil

Jeg ser poenget ditt, derfor jeg måtte skrive at jeg så humoren i innlegget ditt med en gang:)

Et litt mer nyansert svar fra meg enn det første som kom;

Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg mer opptatt av fest og moro, enn kcal og sixpack. Så det var ikke så interessant for meg. Samtidig så har jeg aldri vært undervektig eller overvektig, så selv om det selvfølgelig var mange ting jeg ikke var superfornøyd med, var det aldri noe som plaga meg i stor grad.

Da jeg fylte 16 flyttet jeg hjemmefra så hele VGS gikk bort i skolearbeid og jobbing ved siden av. Mesteparten av fritiden ble brukt med samboeren. Så mens andre jenter på min alder lurte på om gutten de likte syntes hun hadde pen kropp, brukte jeg tiden på å bekymre meg over om jeg fikk nok vakter på jobben de neste ukene, til å dekke utgiftene neste måned.

Men hele tiden på videregående så jeg konstant usikkerhet. Mange (gutter som jenter) planla å miste jomfrudommen på fylla i russetiden sånn at de "slapp å være jomfru mer".

Mange av tingene Ojive skriver om, har vært samtaleemne over mange kopper kaffe. Flink pike syndromet står sterkt hos mange jenter, og de skal gjøre ALT som de tror forventes, og de skal se ut som de tror forventes.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ojive, mener du at det du skrev er en god representasjon av virkeligheten? Er du seriøs?

Dere jenter som snakker om at menn ikke kan forstå: Er Ojive sin beskrivelse treffende for slik dere har opplevd livet?

Ja, veldig mye av det han skriver stemmer ganske godt... Både for meg selv og flere jenter jeg kjenner... Kjenner meg ikke igjen i alt, men i mye. Selv om man veeeet hele veien at det er gaaaalt, og at man ikke burde bry seg :(

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ojive, mener du at det du skrev er en god representasjon av virkeligheten? Er du seriøs?

Dere jenter som snakker om at menn ikke kan forstå: Er Ojive sin beskrivelse treffende for slik dere har opplevd livet?

Satt på spissen, ja! Nå er jeg over 30, og presset er fortsatt ikke over.Som kvinne i et særdeles mannsdominert yrke, blir jeg regnet som supersær, et avvik, og på jobbintervjuer får jeg ofte følelsen av at de faktisk prøver å finne ut om jeg er et "avvik" i mindre positiv betydning av ordet. Når de da endelig får bekreftet at jeg er noenlunde normal så er det selvsagt veldig positivt at de kanskje kan få inn en kvinne.

Jeg blir fort satt i bås, selv av mannfolka jeg jobber med, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt plassert i båsen lesbisk, bare fordi jeg jobber svært teknisk og på det nåværende tidspunkt ikke har noen kjæreste. Dette blir gjerne slengt ut når folk blir sure fordi de blir avvist når de prøver seg i fylla, når jeg setter dem fast i en diskusjon, eller bare fordi jeg en gang har gitt dem en liten overhaling fordi de ikke har gjort jobben sin. Gutta på jobb har ingen skrupler med å si fra at jeg har "lagt på meg", ymte frampå om at jeg godt kan gå ned et par kg etc. Dette til og med av karer på over 40 ... Man skulle jo trodd at de hadde vokst opp innen da og i alle fall skaffet seg såpass sosial intelligens at de ikke kommenterer andres vekt på den måten.

Jeg har også opplevd direkte seksuell trakassering, mannlige kollegaer som i detalj beskriver hva de tenker og hvordan de reagerer hvis jeg har på meg skjørt, eller en litt utringa topp, eller jeg bøyer meg ned for å plukke opp noe på gulvet foran dem. Da jeg til slutt ble lei av alle kommentarene og alle detaljene om de våte drømmene og fantasiene til den aller verste og sa i fra så fikk jeg vite at jeg var prippen! Dessuten måtte jeg jo egentlig bare være takknemlig og ta det som et kompliment at han hadde disse tankene om meg ...

Jeg har et enormt press på meg fra kollegaer og enkelte familiemedlemmer om at jeg må ha barn. Personlig ønsker jeg meg ikke barn, jeg har aldri ønsket meg barn, og jeg har en diagnose som gjør at jeg faen ikke skal sette et barn til verden når det er 50% sjans for at ungen får samme diagnose, uten at man kan si hvilke følger det vil få for barnet. Men dette bare understreker at jeg er sær, for ikke å snakke om at jeg ikke er i stand til å selv se hva jeg egentlig ønsker i livet mitt. Jeg blir rett og slett fortalt at mannfolka på jobb vet bedre enn meg hva JEG ønsker. For at jeg skal oppnå det DE mener at JEG egentlig ønsker (jeg er jo bare in denial fordi jeg ikke har en mann) så bør jeg slanke meg, jeg bør bli mer som kvinnene de er gift/samboer med som de bither om daglig på jobb, og jeg må bli mindre selvstendig. Jeg blir fortalt at menn vil ha et hjelpeløst lite vesen, og at jeg aldri kommer til å få en mann. Driter jeg i det? Selvsagt! Jeg er voksen nok til at jeg ikke vil ha en mann som ikke kan ta meg som jeg er. Samtidig så sier det noe om hva man faktisk blir utsatt for av press utenfra, om å være sånn eller slik, selv av folk over 40 og at verdien din som menneske beregnes ut fra utseende og om du har mann og barn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Byttnavn
Mitt eksempel handler om at samfunnet skal si i fra om handlinger som ikke er ok.

Å legge ut videoer eller bilder hvor man er halvnakne og i en seksuell stilling som 40 år gamle menn runker til er ikke ok.

Forøvrig du antar for hardt at mennesket er et rasjonelt vesen. Det er ikke realistisk. Derfor vil nakenbildene ikke gi deg drømmejobben. Arbeidsgiveren er et menneske.

Som samfunn (igjen) så er det vår oppgave å ikke la flere tusen kvinner havne i samme felle som en haug andre. Det er mer som kan skje enn at du ikke får jobb ved at lettkledde bilder kan lekke. Disse forholdene neglisjerer du.

Keegil hadde et godt innlegg i abortdebatten som jeg vil påpeke igjen. Er du ikke i situasjonen så er det faktisk vanskelig å kunne sette seg helt inn i den.

Du er vel verken arbeidsgiver, jente i tenårene eller foreldre til en en jente i tenårenen?.

Hadde du vært i en av disse situasjonene hadde du kanskje ikke hat så bastante meninger den veien som du har.

Jeg er uenig. Det er ok og lov å legge ut så mye runkemateriale du vil.

Men det har konsekvenser.

Og det er uheldig for en selv om man ønsker å bli tatt seriøst på andre arenaer.

Det er ikke spesielt lurt om man ønsker å bli sponset av mer seriøse aktører og vrir fokus fra prestasjoner over til brødboksen. Det er lov å fremstå sexy osv men Suzanne just went fully retarded. And you never go fully retarded.

Share this post


Link to post
Share on other sites

maije, utrolig å høre om din hverdag. Du er tøff som står i mot og klarer å holde fokus på hva som er riktig for deg i en slik hverdag. Det høres ut som om du omgir deg med altfor mange trangsynte og arrogante mennesker som ikke har nok ydmykhet til å begripe at deres liv ikke nødvendigvis passer alle. Har ikke så mye konstruktivt å komme med, men håper du klarer å fortsette å leve ditt liv! Klem til deg. :)

For min egen del kan jeg si at jeg nok kjenner meg igjen i noe av beskrivelsene som Ojive kommer med. Det gjelder særlig i tenårene og starten av tyveårene. Man var aldri pen nok, tynn nok, på det fysiske plan følte jeg selv at jeg aldri nådde opp til idealene. Heldigvis hadde jeg likesinnede venner som var og er glad i meg for den jeg er. Jeg var flink på skolen og helt grei i sport, så jeg fikk bekreftelse gjennom disse kanalene i stedet for gjennom fysikken. Men hverdagen var i stor grad preget av usikkerhet og frykt for ikke å nå opp, kanskje mer enn jeg liker å innrømme i dag.

En ting jeg reagerer på nå, men som jeg var blind for da, er hvordan ekstrem fyll og ONS ble normen på studiet. Selv om det ikke var sexpress utøvet av den enkelte, ble det en slags kollektiv oppfatning om at det var mer normalt enn ikke å ha seg med opptil flere forskjellige hver helg. Jeg dømmer ikke den slags oppførsel, alle må få gjøre som de selv vil. Men jeg synes denne "normen" er litt betenkelig i en periode da mange kanskje er i ferd med å bli kjent med seg selv og sin egen seksualitet. Mange sitter nok igjen med et par episoder som, om man ikke direkte angrer på, så helst skulle sett ugjort. (Jeg reagerer dessuten på mitt eget behov for å poengtere at jeg ikke selv var en flyfille på den tiden, som om det skulle ha noe å si for min verdi.)

Nå, som en gammel 26-åring ( :p ) har jeg fått hodet mitt litt mer på stell. Kroppen min er mer en nyttegjenstand enn en kilde til bekymringer. Jeg klarer i mye større grad å distansere meg fra alle "krav" fra samfunnet, og stille min egne, mer oppnåelige mål. Mye av dette er nok takket være foreldre som alltid har gitt meg ubetinget kjærlighet og støtte, gode venner og, den siste tiden, en fantastisk snill og god kjæreste. Så selv om samfunnet stiller krav og pålegger press, kan jeg for min del konkludere med at de nære og kjære fortsatt har mest å si. Det burde være betryggende for fremtidens fedre (og mødre, for den saks skyld), at om jobben er gjort riktig, vil du være den mannen som har mest å si i din datters liv gjennom mange, mange år.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Kan jo slenge med denne også:

http://www.ba.no/nyheter/article7188704.ece

Siterer fra artikkelen:

– Formålet med videoen var å lage en video som viser at jenter som trener styrke er sexy. Videoen er intens, men så er jeg ikke kjent for å gjøre noe halvveis heller, sier hun.

Hun synes det er kult at filmen har fått så stor oppmerksomhet, men hun hadde aldri forestilt seg at det skulle bli så mye blest rundt den.

– Hva om jeg har lyst til å vise noen flere sider av meg selv, ha det litt gøy, strekke strikken bittelitt? spør hun.

Så...litt utenfor komfortsonen og litt intens, men ellers er hun fornøyd?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Siterer fra artikkelen:

– Formålet med videoen var å lage en video som viser at jenter som trener styrke er sexy. Videoen er intens, men så er jeg ikke kjent for å gjøre noe halvveis heller, sier hun.

Hun synes det er kult at filmen har fått så stor oppmerksomhet, men hun hadde aldri forestilt seg at det skulle bli så mye blest rundt den.

– Hva om jeg har lyst til å vise noen flere sider av meg selv, ha det litt gøy, strekke strikken bittelitt? spør hun.

Så...litt utenfor komfortsonen og litt intens, men ellers er hun fornøyd?

jada, hun har iallefall klart å strekke trusestrikken veeeel langt opp ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Videoen hadde vært fin den hadde ikke fokuset vært mellom beina hennes. Synes hele greia bare ble tacky.

Og hun må jo hatt en anelse om hvordan resultatet ble da hun i utgangspunktet skulle ha på seg en g-strengo_O

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg føler meg ganske igjen i det Ojive skriver, trist, men sant. Har alltid var utenfor alt, men innså tidlig at jeg aldri kunne komme meg innenfor uansett. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke ville være lykkelig innenfor.

Så jeg forsøkte hardt og være annerledes. Nå som jeg er litt eldre så merker jeg det at jeg konstant prøver å bevise at jeg er "normal". Jeg er normalt slank, går normalt kledd og oppfører meg etter hva jeg mener, normalt. Men allikevel blir jeg beskrevet som sær og spesiell. Før elsket jeg å bli kalt annerledes, men nå er det bare slitsomt. Det har kommet til det punktet hvor jeg ikke orker å snakke med "nye" folk, jeg missliker sterkt å snakke med folk på byen, fordi jeg hater å måtte forklare meg selv hele tiden. Det er helt utrolig slitsomt. Jeg er kanskje litt annerledes, jeg har en litt annerledes utdannelse, valgt en litt spesiell karieere og kan si en del litt spesielle ting, men sistnevnte jobber jeg med å plukke vekk, noe som er trist fordi jeg egentlig alltid har likt meg selv som person.

Men man har dette konstante presset, og fordi jeg er annerledes på et felt (jobb, utdannelse, etc) så må jeg være normalt på et annet område (Gå med moteriktige klær, like moteriktige ting, se på moteriktige serier). Før gjorde jeg ikke dette, herregud. jeg hørte på metal og gikk i hippie-bambus klær, mens nå hører jeg på Britney Spears og går i de joggesko-med-hæler opplegget som jeg egentlig ikke liker, selv om jeg er mest komfortabel i feltstøvlene mine :(

Dette har skjedd ubevisst over flere år, det er ikke før nå nylig at jeg har "gitt opp". Mest fordi jeg går på skole, dermed har "trygge" omgivelser hvor jeg slipper spørsmål hele tiden. Fortsatt når jeg går ut på byen får jeg masse dumme, unødvendige spørsmål hvis jeg er på byen med klassen "Hva gjør du HER!?" "Hvorfor går du HER!?" "Hvordan havnet du her!?". Jeg blir så lei, at jeg juger om hvem jeg er når jeg er ute, jeg sier jeg jobber på Kiwi eller går på kokke linja, som er langt fra sannheten. I begynnelsen er det gøy med den lille wow-faktoren, men it gets old.

Jeg må hele tiden forklare og forsvare det faktumet at jeg ikke står pent og oppstilt i den rosa, glitrende båsen jeg ble plassert i.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hvor er foreldrene? Hvorfor har ikke de plantet verdier i barna sine? Hvorfor har de ikke bygget opp en følelse av egenverd i barna sine, som gjør at de ikke søker forbilder som får dem til å gå på tvers av egne verdier?

Jeg slutter aldri å overraskes over folks evne til å sette himmel og jord i bevegelse for slippe å måtte begynne med å ta tak i den ene tingen her i universet man faktisk kan kontrollere: en selv.

Lever du på den samme planeten som meg ??

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lever du på den samme planeten som meg ??

Dere har i det minste tilgang til det samme verdensomspennende internettet, så sjansen for det er vel relativt stor.

:)

Foreldre som overvurderer sin egen påvirkningskraft har en tendens til å falle til bakken som utbrente meteoritter og deres avkom bærer gjerne preg av sine foreldres grandiose og forstyrrede selvbilde. Foreldres kjærlighet til egne barn er på sitt beste når den serveres betingelsesløst. Enkelt med et spedbarn - krevende med en tenåring.

(Det overstående må ikke misforståes som en carte blanche til likegyldighet og grenseløs oppdragelse.)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Potet, potat.

Synes økt fokus på fitness og helse er en bra ting. Som de videoene som er linket her blir kanskje litt "overdrevet" og sexifisert, men ser stadig vekk når folk legger ut fitness bilder at det alltid er så mange haters. Ofte er de dårlig trent/usunne selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...