Gå til innhold

Hva tenker du om overvektige/svære folk?


Anbefalte innlegg

Stort sett ingenting, men i det siste har jeg tatt meg i å lure på hvordan i helvete enkelte har greid å spise seg så store. Det skal vannvittig mye mat til for å bli skikkelig feit.

Ikke nødvendigvis såååå mye mat, men mer en kombo av ufattelig lite bevegelse og veldig kaloritett mat, tror jeg.. (en liten ostepop pose dekker dagsbehovet av kalorier for ei lita jente, tross alt)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 93
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Må innrømme at jeg synes mange har et rimelig snevert syn på overvektige mennesker. Som flere har påpekt er det store forskjeller på hva som har medført overvekten. Ofte er det mer komplekst enn man t

Jeg tenker at de er feite og at de burde gjøre noe med overvekten sin før de ender opp med kostbare livsstilsykdommer og en jævlig dårlig livskvalitet. Jeg mener ikke at de er dumme, ignorante sauer s

Ser for meg at heile samfunnet er fitness-robota om nokon år. Eller ikkje. For meg er det heilt irrelevant ke andre synes om overvektige folk. Kvifor er det så viktig i grunn? Det me derimot veit, er

Postede bilder

Ikke nødvendigvis såååå mye mat, men mer en kombo av ufattelig lite bevegelse og veldig kaloritett mat, tror jeg.. (en liten ostepop pose dekker dagsbehovet av kalorier for ei lita jente, tross alt)

Veldig bra svar. De fleste tenker fysisk volum og mengde, og forstår ikke hvor energitett enkelte drikker, matvarer, snacks og godterier er, og har derfor heller ingen formening om hvordan dette påvirker det totale energi inntaket.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Om random overvektige jeg ser, så tenker jeg ikke så mye over det, så lenge de ikke selv tror de er størrelse small og bruker klær som opplagt er for små (dette gjelder forsåvidt små/tynne som bruker for store klær)

Wear your size damnit!

Kjenner en god del overvektige, og jeg vet at hovedgrunnen til at de er som de er hovedsakelig kosthold, og i mindre grad trim/trening.

Får støtt og stadig snaps der det kokes pasta/ris i store mengder, som igjen dynkes med saus.

Mye her går nok på uvitenhet, og dårlig opplæring i skole/oppvekst. Ernæring er desverre et fag som det er for lite fokus på :(

Slike folk har jeg ikke noe imot, men prøver å påvirke de i en retning så de kanskje kan stoppe vektoppgangen sin, og få en bedre helse.

Tingen er bare at man må få de til å innse det selv, ikke prakke det på de. Blir man prakket på noe, så blir det fort et ork.

Har også en som var rundt 170kg, fikk slankeoperasjon, gikk vel ned til 110 eller noe, og fikk beskjed om å ta av 10kg til, helt på egen hånd, før en operasjon for å fjerne overflødig hud (tipper han da hadde endt opp på rundt 90kg)

Det var 6 år siden, nå er han nok 130-140kg og har kastet bort den muligheten, som ble servert på et sølvfat..

Han hadde oppfølgning, fikk kostholdstips, alt var der, men nei..

Det spises feit frøloff fra narvesen til lunch, burger og chips fra et gatekjøkken til middag, og minimalt med bevegelse, både i jobb og fritid.

Den typen overvektig som han er, de synes jeg litt mindre om (ser fremdeles ikke ned på de da). Dette er da folk som har fått klinisk hjelp, alt har blitt tilrettelagt, de har fått all hjelp som finnes, men fortsatt klarer de å kaste bort helsa si...

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg har lenge selv følt meg stor, helt uvesentlig om jeg har vært det i andres øyne. Jeg har til tider tenk dårlige tanker om meg selv av nettop den grunnen, så når jeg ser folk som er store, altså tydelig tjukke, så tenker jeg at "de må jo føle det samme som meg??". Derfor dømmer jeg nok folk som da fortsetter å leve usunt, fordi jeg antar at de innerst inne vil gjøre noe med det.

Nå som jeg ikke er stor lenger, unner jeg ALLE å føle slik jeg føler nå, full av motivasjon, livsglede og mestringsfølelse.. Og det finnes INGEN sjokolade i butikkhyllene som gir meg, eller noen andre, det!

Lang historie kort: Jeg legger godt merke til store folk, men tror det har med at jeg har følt meg slik selv.

Enig med deg der! Husker godt hvor misfornøyd og usikker jeg var på meg selv da jeg var større. Jeg tenkte alltid at folk dømte meg utifra vekten. Til tross for masse trening og aktiv livsstil, var jeg overvektig grunnet lite kunnskap ang. kosthold og effekten maten jeg spiste hadde på kroppen. Jeg unner ingen å ha det sånn, og syns det er veldig urettferdig for personer som faktisk ønsker å leve sunt, men er overvektige og misfornøyd med seg selv fordi de rett og slett ikke vet hvordan de burde spise. Syns derimot ikke spesielt synd på dem som bevisst stapper i seg mengder med sukker og fett og i tillegg klager på at de er feite.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

jeg stusser litt over at dere kaller 10-15 kg overvektige for veldig overvektige!?

er du veldig lav, så er jeg jo enig men...

for min del, så tenker jeg ikke så mye over fremmede overvektige mennesker..

evt tenker at de kunne kledd seg bedre, men vet jo samtidig at det ikke akkuratt er det beste utvalget av fine klær i store størelser..

det kan være så mange grunner til at folk er overvektige.

nei, jeg tenker ikke på sykdommer, og vet jo at energi inn-energi ut er den "lette" formelen.

men, det finnes en del livssituasjoner som gjør vektregulering ganske så vanskelig, og noe man faktisk ikke bør bruke tid og energi på..

har selv vært der, all energi og tid måtte brukes på et alvorlig sykt barn.

dette gjelder jo ikke sååå mange, men det finnes flere liknende livssituasjoner hvor egen helse må prioriteres bort.

men, selvfølgelig, så er det mange overvektige rundt omkring som bare lar det flyte, "nyter livet" og spiser på seg den ene sykdommen etter den andre!

jeg mener bare at jeg jo ikke aner hvorfor de er så store uten å kjenne dem, derfor vil jeg heller ikke "dømme" dem..

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Først og fremst medfølelse. Husker hvordan det var og være svett og varm i kjakan etter den minste fysiske anstrengelse. Jeg kan også ta meg selv i og tenke litt av vært. Men da snur jeg om på det og tenker hvordan jeg hadde likt om folk så ned på meg når jeg var svært overvektig.

Men nå tenker jeg altså på SVÆRT overvektige. Skal da en god del til for at jeg reagerer.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Personlig tenker jeg ikke så mye over det, men når jeg ser at dårlige matvaner overføres til barn, da reagerer jeg.

Uansett prøver jeg å la vær å dømme fordi at jeg vet av erfaring at ting ikke nødvendigvis er som man tror. Jeg har hatt mange overvektige venninner som har vært overvektige pga feks medikamenter og sykdom. Bla hadde jeg ei venninne som hadde prøvd absolutt alt og vurderte å operere magesekken. I ett siste forsøk før operasjon kom hun seg til en erneringsfysiolog og der fant de ut at hun manglet tryptofan (har ikke alle detaljer så kort fortalt). Ved å begynne på ett veldig strengt trypto.kosthold raste hun ned 40 kg på 3 mnd og hun unngikk operasjonen. Så jeg vil ikke si at overvektige ikke prøver for det gjør de nok utifra hvor hardt de dømmes på utseende hele tiden.

Derimot har jeg litt lyst til å gå litt off topic og snu om hele tråden: Hva syns du om mennesker som er flate som flatbrød? Personlig må jeg si at røv og pupper er bra pent på ei dame og når jeg ser en flatrompa en, er jeg jaggu meg glad i alle rumpeøvelsene mine:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Feite ungdommer syns jeg veldig synd på, for da er det veldig stor sannsynlighet for at det er foreldrene sin feil. Overvektige, voksne mennesker syns jeg ikke synd på, men jeg har empati med dem.

Når jeg ser en overvektig person (ung eller gammel) dømmer jeg ikke, og tenker ikke noe særlig over det. Kanskje "Oi, hun var svær", og så går jeg videre med livet. :p

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tenker i grunn svært lite over overvektige/svære folk, akkurat som eg gjer med dei fleste andre (for meg ukjende mennesker). Muleg eg av og til kan tenke "glad det ikkje er meg/glad eg ikkje ser sånn ut" men det tenker eg også om syltynne folk.

Dersom det er nokon eg kjenner som er overvektig/svær, så tenker eg heller ikkje så mykje over det. Dei får leve sitt liv som dei vil, så får eg leve mitt som eg vil. Om noken ynskjer å endre livsstil f.eks. kan eg godt finne på å hjelpe til, men berre dersom det er noko dei vil. Pøvar å vere blid og positiv uansett.

Eg føler at det er alt for mykje tankespinn og synsing om utsjånaden til folk (for tjukk, tynn, høg, lav, asymetrisk, stor rompe, små puppar, fæl frisyre, dårleg klesstil osv, osv, osv...), er ikkje spesielt begeistra for det i grunn, så prøvar å unngå å tenke serleg på sånt.

Kven er eg til å dømme andre uansett?

Og har verkeleg alle andre folk sin utsjånad noken betydning for om eg skal ha det godt her i livet?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det kommer litt ann på. Jeg tenker at når noen er overvektige så er det fordi de er ute av balanse. Det kommer helt ann på om de er fornøyd med seg selv eller ikke.. om de er lykkelig. Jeg antar fort at de ikke er det. Jeg var overvektig før, jeg var ikke lykkelig. Det var fordi jeg var ute av balanse.

laughing-fat-buddha-300x225.jpg?w=600

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tenker på hvordan de har latt det gå så langt, de svært overvektige.. At de ikke tok tak i det mye tidligere, da det var et "lettere" problem.

Jeg var overvektig som barn ( 90kg ved 177cm høyde på det tyngste) og ble mye mobbet pga overvekten... Det har ført til ødelagt selvbilde, spisevegring, dårlig selvtillit og ingen tro på meg selv. Jeg hadde det psykisk og fysisk ikke bra når jeg var overvektig, og tenker at mange av de overvektige muligens har det like tøft som jeg hadde det.

Mange mennesker er utseende fikserte og dømmer fort, "å herregud, det mennesket er jævlig lat som bare fråtser drittmat foran tv'n dagen lang. Taper. "

Det blir mest sympatiske tanker fra meg om de overvektige. Jeg har vært der, jeg veit hvor frustrerende det er å gå ned i vekt, være fysisk aktiv med ekstra kroppsvekt, ikke alltid se ønskede resultater med en gang, nedturene og de stygge blokkene og avskyen fra andre :(

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Sånn gjavnt over stresser eg fint lite med overvektige mennesker.

Dei som derimot driv meg til vannvidd er overvektige mennesker som tross vektrelaterte sjukdommar og smerter brukar følgjande argument:

-eg har prøvd ALT for å gå ned i vekt, (når du i samme samtalen har fått høyre at vedkomande et fire 250g sjokoladeplater i døgnet)

- det er så lett for deg å gå ned i vekt! Det er mykje vansklegare fo meg!

- kvinner skal ha former! Du er berre med å bidra til eit usunt kvinneideal!

- eg er i god form eg! Eg hentar avisa kvar dag!

Sånne som brukar ALLE lite nyanserte ukebladartiklar for å begrunne at dei har fått diabetes. Og sopp mellom valkane.

Mennesker som skal få MEG til å føle meg elendig, fordi EG har gått ned 38 kg, og at det får dei til å føle seg mindreverdige,dei kan dra til blokksberg!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det kommer litt ann på. Jeg tenker at når noen er overvektige så er det fordi de er ute av balanse. Det kommer helt ann på om de er fornøyd med seg selv eller ikke.. om de er lykkelig. Jeg antar fort at de ikke er det. Jeg var overvektig før, jeg var ikke lykkelig. Det var fordi jeg var ute av balanse.

laughing-fat-buddha-300x225.jpg?w=600

Liker tankegangen din :) I januar traff jeg en vegg så det smalt etter. Var på mitt aller største og så ikke noe utvei ang vekta. Jeg hadde jo prøvd alt, så jeg søkte på slankeoperasjon. Etter en stund skjønte jeg at det var noe med meg som måtte endres for at jeg skulle gå ned i vekt. så jeg droppa operasjon, gikk inn i meg selv for å finne roten til problemet og har etter det gått ned i vekt og endret livsstil :) Så balanse er viktig, innen alt :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tenkte nok litt i samme bane som mange her selv, helt til jeg hørte historier fra min søster som jobber som ernæringsfysiolog på slakeklinikk. Alt fra historier om voldtekt, mishandling/misbruk og mobbing som førte til mentale problemer, som igjen førte til overvekt. Mange vonde historier og mye depressjon. Er jo så klart ikke sånn at dette gjelder alle, men samtidig har det fått meg til å tenke meg om to ganger når jeg ser noen som er syelig overvektige kjøpe seg "drittmat" - en kjenner ikke personen og vet trossalt ikke bakgrunnen til at vedkommende har havnet i en slik situasjon, så da burde man være forsiktig med å dømme, synes nå jeg!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg tenker på hvordan de har latt det gå så langt, de svært overvektige.. At de ikke tok tak i det mye tidligere, da det var et "lettere" problem.

"Pinlig ærlig"-moment: I'll elaborate.

Det er så enkelt å bli feit. Det startet med høyskole for min del. Jeg starta på NITH, måtte jobbe deltid for å dekke studieavgiften. Jeg jobbet på en lokal kino torsdag, fredag, lørdag og søndag (17:00-23:00/23:30/24:00). I tillegg så var jeg WoW nerd, så jeg raida 19:00-23:00 mandag, tirsdag, onsdag. OK.

Man: 9:00 - 15:00 skole, 19:00- 23:30 raid

Tirs: 9:00 - 15:00 skole, 19:00- 23:30 raid

Ons 9:00 - 15:00 skole, 19:00- 23:30 raid

Tors: 9:00 - 15:00 skole, 17:00- 23:30 jobb

Fre: 9:00 - 15:00 skole, 17:00- 23:30 jobb

Lør: 12-13:00-20:00 jobb

Søn 12-13:00-23:30 jobb

I 3 år. Tre....år.

Første året var OKish, andre året var "OMFG?! tre innleveringer SAMTIDIG?", tredje året var: "skyt meg".

I retrospekt, så ser jeg at det var altfor få timer i døgnet for alt. Jeg var dum, og prioritering var ikke noe jeg har lært til da. Bad fucking idea. Jeg hadde ikke energi, jeg var strukket så langt som det lar seg gjøre. Jeg røyka. Det endte opp med at jeg kjederøyka 20+ rullings / dagen. På slutten av første året, røyk var ikke nok. Nikotin gjorde ikke jobben lenger. Jeg begynte med kaffe hver morgen. Det eskalerte til kaffe morgen, lunsj, på vei til jobb, på jobb, på vei FRA jobb.

Kjederøyking og 1.5 liter kaffe gjorde ingenting for meg lenger. Jeg begynte med å blande kaffe og espresso. Slutten av andre året, innså jeg at det funker ikke. Det er ikke nok energi. Jeg anså kroppen min som en maskin som trengte flybensin og NoS:

[ATTACH]125617[/ATTACH]

"Sugar: Nitrous Oxide for biomechanical organisms"

Jeg begynte med Red Bull, Battery, jeg begynte å regne ut "ml pr krone" for å skaffe en mest kostnadseffektiv kick. Tredje år: jeg er utbrent, jeg begynner å krype i mål på dette tidspunktet. Jeg tror det var her depresjon har kicket inn for fult uten jeg la merke til det. Å være kronisk depressiv har blitt normen. Sammen med Red Bull, fulgte Melkesjokolade. Plater. Pr.dag.

Røyk, kaffe, Red Bull, sjokolade om dagen (høyskole), pizza, pølser, hamburger, chips og Cola på kvelden fordi du har hverken energi eller tid til å lage ordentlig mat kl.23:30. Fast food all day, every day.

And THAT, ladies and gentlemen, is how you get fat.

Dårlige valg, mangel på innsikt og prioritering, downward spiral. Dette er snart 5 år siden nå, og jeg er 13kg lettere siden da. Nåværende vekt er dog 5kg høyere etter endt diett, men mest sannsynlig pga all den nye muskelmassen :)

post-16867-14440963335609_thumb.jpg

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tjah...jeg tenker vel at overvektige mennesker er en lite homogen gruppe: det er en stor variasjon i hvorfor de er der de er. Feks var min mamma ganske overvektig en stund, og hovedårsaken til det var medisiner: hun spiste relativt lite (hun slet med matlysten) og var for syk til å være fysisk aktiv. Da hun gikk over på andre medisiner, gikk hun ned mange, mange kilo.

Pappa har alltid vært svært overvektig, godt over 130-40 kg, er fullstendig stillesittende og spiser for 10. Han kan bestemme seg for å slanke seg i mange uker, holde ut til lunsj, og deretter overspise. Det er lett å tenke at det er en slags spiseforstyrrelse det også: frykt for å være sulten.

Jeg har aldri vært overvektig, men har alltid hatt 5-10 kg jeg gjerne ville blitt kvitt, og jeg vet hvor vanskelig det er å bli kvitt dem: hvem er jeg til å si noe på dem som ikke klarer å gå ned tosifrede tall da? Det ER vanskelig å legge om kosthold og begynne å trene når man starter fra scratch. Jeg husker min første løpetur, med blodsmak i munnen og verkende lunger før jeg knapt var forbi postkassa :roflmao:.

Men i all ærlighet...jeg har lagt tilbake en sjokolade eller to opp gjennom tidene når jeg får øye på en tjukk person i samme hylle. Og jeg har nok tatt meg i å tenke at det må være slitsomt å drasse på så mye kropp, at det i seg selv ville være motivasjon for meg å legge om kosten.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg lurer på hva dere tenker når dere ser folk som ikke tar vare på kroppen sin? sånne som meg for eksempel :)

Jeg er jo svær enda, var større enn dette og husker at jeg hadde litt dobbeltmoraltanker om andre svære folk, type "du må spise sunnere, den sjokoladen der er ikke bra for deg", når jeg sto i kassa på butikken. Sannheten er jo at jeg selv ikke tok vare på kroppen min så hadde absolutt ikke noe rett til å "dømme" andre overvektige.

Så hva tenker man når man ser svære folk? Får dere lyst til å hjelpe vedkommende? Fortelle litt om kosthold? Kjefte? Lytte? Osv osv...

Fritt land, fritt valg osv. Noen er tilsynelatendes happy med sin overvekt, og da er jo alt greit...

Men... Når personer griner seg til slankeoperasjoner, blir sentimentale på fest fordi de er overvektige og sutrer ... og jeg appåtil vet at vedkommende ikke har lagt inn 5 minutts innsats for å bli av med vekten, leser slankebøker mens de spiser dig, tar heisen opp en etasje osv osv ...... da pritler man farlig nær en nerve.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...