Gå til innhold

Jørgen foss vil at restauranter skal servere mindre porsjoner


Anbefalte innlegg

Sannheten er da at det er sløsing å servere 300 gram biff til en som spiser 100 gram.. Hva er det som svir??

Hadde du syns det var greit å måtte betale for en voksen når 5 åringen din skulle spise ute også? Det er jo bare å la restene være til overs...

Søkt sammenligning. Det er en liten promille av befolkningen som er fedmeoperert... mener du virkelig at hele restaurantbransjen skal gjøre om på logistikken sin for å tilfredstille disse menneskene? Det er ingen menneskerett å spise biff på restaurant.

Det får være grenser på hvor langt man skal strekke seg her i landet for å gjøre til lags alle disse tilbakestående interessegruppene vi har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kunne gjerne sett at restauranter kunne servert mindre porsjoner. Selv for 22kg + siden var porsjonene for store for meg. Jeg har ikke problem med å la det ligge igjen mat på fatet, så personlig begrensninger er ikke problemet, men det er jo surt å måtte betale fort over 200 for et måltid og så ligger det igjen mye mat når heg er ferdig å spise...da ville jeg heller betale 50 kr mindre for en mindre porsjon så slipper jeg å kaste penger ut av vinduet, og man slipper å kaste så mye mat!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes, uavhengig av kundens grunnlag, at alle seriøse restauranter bør tilby halve porsjoner til en litt lavere pris.

Det er mange som av forskjellige grunner ikke får til å spise så mye. Jeg er selv relativt småspist, men jeg liker ikke å sende tilbake mat på restaurant (et hint av gjerrighet sammen med at jeg synes det er ubehagelig å ikke ha klart å spise opp). Nå er det i mitt tilfelle ikke noe stort problem, og jeg larer helt fint å leve med det, men for han jeg bor sammen med vet jeg at det er større ubehageligheter som følger. Grunnet livssituasjonen hans har han et meget snevert magemål, noe som gjør at han punger ut i dyre dommer for å ikke klare fullføre maten. Han ender nesten alltid opp med å bestille en forrett, men vet at han ofte sitter og har mer lyst på en av hovedrettene, men at han ikke får seg til å bestille både pga. pris og det at han vet han spiser lite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg klarer ikke spise opp på restaurant, så jeg bestiller barnemeny eller forretter til middag.

Men hva mindre porsjoner angår så syns jeg ikke vi skal plastre de overvektige og beskytte de fra å spise for mye. Det må de klare selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For folk som er dypt deprimerte og trøstespiser holder ikke denne artikkelen noe mer vann enn "du er narkoman fordi du velger å være det". En ting er å være litt chubby, en helt annen ting er å være sykelig overvektig. Man blir ikke 200 kg tung fordi man synes bacon er fryktelig godt, eller fordi det er mange 2-for-1-tilbud.

Jeg synes absolutt at folk skal ta ansvar for sin egen kropp og sunnhet, men samtidig må man klare å skille mellom dem og dem som ble misbrukt som barn og fant ut at trøstespising hjalp å dempe følelsene (eller variasjoner over temaet). Jeg har hørt fra folk som har jobbet på avdelinger som nærmest omtaler slankeoperasjoner som psykoperasjoner, fordi det alltid ligger et eller annet psykisk der bak som trigger det.

Jeg tror det er ganske få her på forumet som ikke anerkjenner at fedme indirekte kan skyldes psykiske og emosjonelle problemer. Det er dog veldig mange som ikke forstår at dette er ansvarsfraskrivelse i høyeste grad og ikke hjelper noen. En er selv ansvarlig for å søke hjelp enten problemet er psykisk, fysisk eller emosjonelt. Om man ble misbrukt som barn og 20 år senere spiser 3 ganger mer mat enn kroppen trenger, så blir det i mitt uutdannede sinn noe tynt å skylde overvekten på barndommen. Man burde som voksen søkt hjelp for noe som griper inn i hverdagen og påvirker livskvaliteten i så stor grad for lenge siden.

Forøvrig var programmet interessant, Foss virker som en mye mer all right fyr enn skrevne medier og medhørende idiotutsagn har gitt inntrykk av. Det skal dog sies at det var en god porsjon ironi i programmet. Spesielt da Foss uttalte mot slutten at det dreide seg om prioritering og å ta seg tid til å lage mat og ta med seg f.eks. en kyllingsalat til lunch.

...

Hva om han hadde tatt det valget for mange år siden..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fedme i ekstrem grad skyldes vel mer eller mindre alltid psykiske problemer i varierende grad. At man selv er ansvarlig for å søke hjelp er helt riktig, men mennesker er forskjellig og har forskjellige kapasiteter. Jeg veide 150kg og pågrunn av personen jeg er valgte jeg å ta tak i det, og jeg greide å gjennomføre. Men ikke alle har det i seg å slanke seg, eller se seg selv i speilet og se at det faktisk MÅ skje noe.

Nå beveger jeg meg inn på et veldig ømt tema for mange, men jeg er altså en såkalt determinist - og jeg mener at man rett og slett ikke kan si til en ekstremt overvektig person, som mangler den mentale kapasiteten til å ta tak i problemet sitt - at de bare fraskriver seg ansvar når de sier at de er thoroughly screwed av sine mentale problemer. De har faktisk et poeng. Kan de endre på seg? Ja, med riktige inntrykk vil nok mange mennesker ha det i seg å få til endringer. Men hvordan inntrykk de trenger for å ta tak i problemet er vanskelig å si, og for de er oppgaven simpelthen 100% uoverkommelig, og de takler ikke stresset det er å ta tak i problemet fordi de er.. Hva skal jeg si - Mentalt "svake"?

Uansett hvordan man vrir og vender på det må man se på realitetene, man kan ikke bare peke fingre og si at de skal "ta tak i problemet". Det blir som å si til en deprimert person at de bare skal "ta tak!" "smil!" osv. Det er ikke slik verden fungerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror det er ganske få her på forumet som ikke anerkjenner at fedme indirekte kan skyldes psykiske og emosjonelle problemer. Det er dog veldig mange som ikke forstår at dette er ansvarsfraskrivelse i høyeste grad og ikke hjelper noen. En er selv ansvarlig for å søke hjelp enten problemet er psykisk, fysisk eller emosjonelt. Om man ble misbrukt som barn og 20 år senere spiser 3 ganger mer mat enn kroppen trenger, så blir det i mitt uutdannede sinn noe tynt å skylde overvekten på barndommen. Man burde som voksen søkt hjelp for noe som griper inn i hverdagen og påvirker livskvaliteten i så stor grad for lenge siden./quote]

Det er en ganske stor forskjell mellom om overvekten er problemet, eller om overvekten er et symptom på problemet. Dersom man er i siste kategori og gjør en midlertidig fiks uten å komme til bunns i hva som var grunnen til at man helt frivilling spiste så mye mat at man nesten døde av det, ja da er man nesten dømt til å havne tilbake dit. Selv etter en slankeoperasjon.

Man kan gjerne kalle det ansvarsfraskrivelse, men at det ikke hjelper å komme til bunns i hva som er den egentlige grunnen til overvekt, det er bare tøys. Det er det motsatte som er problemet, folk som står og skriker om individuelt ansvar, at det er "bare" å spise mindre og trene mer, så løser alt seg, til folk som har et forhold til mat med en adferd som minner om alkoholikere og narkomane. Alt tyder på at tilnærmingen ikke funker, og da er den eneste grunnen til at man insisterer på å tviholde denne forestillingen er at ser man på tjukke som late, dumme og ansvarsløse, ja da slipper man å synes synd på dem, man kan føle seg overlegen dem (som vi mennesker elsker å gjøre, derfor ser vi på Paradise ++), og at man eventuelt skal bidra på noe som helst vis til å hjelpe.

For min del synes jeg man skal basere seg på slik verden er, og ikke hvordan man ønsker at den skal være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fedme i ekstrem grad skyldes vel mer eller mindre alltid psykiske problemer i varierende grad. At man selv er ansvarlig for å søke hjelp er helt riktig, men mennesker er forskjellig og har forskjellige kapasiteter. Jeg veide 150kg og pågrunn av personen jeg er valgte jeg å ta tak i det, og jeg greide å gjennomføre. Men ikke alle har det i seg å slanke seg, eller se seg selv i speilet og se at det faktisk MÅ skje noe.

Nå beveger jeg meg inn på et veldig ømt tema for mange, men jeg er altså en såkalt determinist - og jeg mener at man rett og slett ikke kan si til en ekstremt overvektig person, som mangler den mentale kapasiteten til å ta tak i problemet sitt - at de bare fraskriver seg ansvar når de sier at de er thoroughly screwed av sine mentale problemer. De har faktisk et poeng. Kan de endre på seg? Ja, med riktige inntrykk vil nok mange mennesker ha det i seg å få til endringer. Men hvordan inntrykk de trenger for å ta tak i problemet er vanskelig å si, og for de er oppgaven simpelthen 100% uoverkommelig, og de takler ikke stresset det er å ta tak i problemet fordi de er.. Hva skal jeg si - Mentalt "svake"?

Uansett hvordan man vrir og vender på det må man se på realitetene, man kan ikke bare peke fingre og si at de skal "ta tak i problemet". Det blir som å si til en deprimert person at de bare skal "ta tak!" "smil!" osv. Det er ikke slik verden fungerer.

Det er en ganske stor forskjell mellom om overvekten er problemet, eller om overvekten er et symptom på problemet. Dersom man er i siste kategori og gjør en midlertidig fiks uten å komme til bunns i hva som var grunnen til at man helt frivilling spiste så mye mat at man nesten døde av det, ja da er man nesten dømt til å havne tilbake dit. Selv etter en slankeoperasjon.

Man kan gjerne kalle det ansvarsfraskrivelse, men at det ikke hjelper å komme til bunns i hva som er den egentlige grunnen til overvekt, det er bare tøys. Det er det motsatte som er problemet, folk som står og skriker om individuelt ansvar, at det er "bare" å spise mindre og trene mer, så løser alt seg, til folk som har et forhold til mat med en adferd som minner om alkoholikere og narkomane. Alt tyder på at tilnærmingen ikke funker, og da er den eneste grunnen til at man insisterer på å tviholde denne forestillingen er at ser man på tjukke som late, dumme og ansvarsløse, ja da slipper man å synes synd på dem, man kan føle seg overlegen dem (som vi mennesker elsker å gjøre, derfor ser vi på Paradise ++), og at man eventuelt skal bidra på noe som helst vis til å hjelpe.

For min del synes jeg man skal basere seg på slik verden er, og ikke hvordan man ønsker at den skal være.

Ble veldig mye quoting her (collapsible quote boxes, Espen Espelund?).

Bekager at jeg var uklar. Man ser nesten aldri en overvektig skylde på underliggende psykiske problemer for sin overvekt, for er man så klar over at man har problemer har man antagelig allerede søkt hjelp. Det jeg har litt problemer med er Snillismens forståsegpåere som skal føle seg gode og omsorgsfulle ved å unnskylde overvektige på deres vegne ved å påpeke at ting kan skyldes underliggende problemer, som om det endrer hvem som til syvende og sist må ta første skritt for å få kontroll på situasjonen (uavhengig av om det er bare å "skjerpe seg", gå til ernæringsfysiolog, gå til psykolog, gå til lege, eller kjøpe ei bok).

De eneste gangene man hører overvektige skylde på noe annet enn for høyt matinntak er når noen tok ei p-sprøyte for snart 10 år siden og gikk opp fra 60-90kg på et par måneder uten å spise mer eller anderledes, og 10 år senere dytter nedpå 6-7 av verdens mektigste sjokoladefondanter* mens man veier 130kg fordelt på ~165cm, hellig overbevist om at det er for mye ork å leve sunnere til at det er verdt innsatsen. Når man snakker om slike mennesker med slike unnskyldninger er det faktisk helt all right å bruke klisjéen "lat, dum og ansvarsløs", for det er nettopp det personen velger å være.

*Trikset, som forklart under en middag arrangert av vedkommende, er å spise dem så fort som mulig så man rekker å få i seg så mange som mulig før man blir mett. Dette er altså fondanter som er så store og mektige at jeg, som kan spise andres middagsporsjoner som en forret, knapt klarte 1 1/2.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom du går ut og foreslår at restauranter skal kunne tilby mindre porsjoner til sine betalende kunder - så er det fair enough. Men dersom du går ut og krever at Staten skal gripe inn og sette grenser for hva du og jeg og Jørgen Foss skal kunne få lov til å kjøpe av antall gram smågodt og snacks og i tillegg regulere prisen på det - da er man på villspor.

Er det noe vi har nok av i dette landet, så er det statlig inngripen og avgifter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bekager at jeg var uklar. Man ser nesten aldri en overvektig skylde på underliggende psykiske problemer for sin overvekt, for er man så klar over at man har problemer har man antagelig allerede søkt hjelp. Det jeg har litt problemer med er Snillismens forståsegpåere som skal føle seg gode og omsorgsfulle ved å unnskylde overvektige på deres vegne ved å påpeke at ting kan skyldes underliggende problemer, som om det endrer hvem som til syvende og sist må ta første skritt for å få kontroll på situasjonen (uavhengig av om det er bare å "skjerpe seg", gå til ernæringsfysiolog, gå til psykolog, gå til lege, eller kjøpe ei bok).

Jeg skjønner hva du mener. Uansett hva vi snakker med andre om i det offentlige rom, så har vi jo en tendens til å enten pynte litt på sannheten hvis sannheten er ubehagelig, og/eller bake inn noen personlige selvbedrag. Dette handler ikke så mye om løgn som hvor mye man føler seg komfortable med å dele med hvem som helst. For enkelte overvektige blir vekt et tema omtrent uansett hvilken sammenheng man er i - også når det er folk man knapt kjenner. Her kan jo en del som er over gjennomsnittlig opptatt av trening gjerne kjenne igjen følelsen.

Man er gjerne ikke noe mer oppriktige mot andre (eller oss selv) på en haug med andre arenaer i livet, det er bare vanskeligere å lyve når det kommer til overvekt. Man kan skryte på seg så mye man vil av innsats, men hvor bra du faktisk gjør det er umulig å skjule. Derfor kommer selvbedraget tydeligere frem enn om du snakker med folk om (nesten) hva som helst annet, uten at det nødvendigvis betyr at graden av selvbedrag ikke er minst like høy i store deler av den normalvektige befolkningen også ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn skjønner jeg ikke hvorfor restaurantbransjen skal endre seg i forhold til fedme. Hvem spiser ofte på restauranter? Take-away er nok mer aktuelt, men la oss være ærlige, er det posjonen som er problemet med den typen mat?

Couldnt agree more.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...