Gå til innhold

VG: Flyselskap innfører kilopris - tykke personer må betale mer


Anbefalte innlegg

Jeg blir kvalm av folks holdninger til overvektige. Det er ikke alltid snakk om latskap og mangel på selvinnsikt. Ofte - ja, men i mange tilfeller dreier det seg om mer dyptliggende følelsesmessige problemer. Ekstrem trøstespising (binge-eating disorder) er en spiseforstyrrelse på lik linje med bulimi og anoreksi, og er mer vanlig enn man skulle tro. Sammenhengen mellom overvekt og psykiske lidelser som depresjon og angst er tydelig. Om man er overvektig fordi man er deprimert eller deprimert fordi man er overvektig blir litt høna eller egget, men det utvikler seg ofte til en ond sirkel hvor en isolerer seg mer og mer. Tiltak som dette og stigmatiseringen vi ser kan gjøre at disse personene isolerer seg, og spisingen blir bare verre og verre.

Å være avhengig av å sulte seg og å være avhengig av å følelsesmessig overspise er like mye spiseforstyrrelser, og dreier seg egentlig svært lite om mat. At de beskrives som motpoler, er feil. En spiseforstyrrelse blir en venn når ingen andre er der - en måte å få tankene vekk fra egne følelser og problemer. At anorektikere får sympati og sees på som sterke, mens trøstespiserene sees ned på som svake sofaslitere, gjør meg trist.

Jeg snakker av erfaring, fordi jeg har vært begge stedene.

Nå bevegte jeg meg kanskje litt off topic. Såklart er det mange som er litt for glad i oreokake og cheeseburgere, og det har blitt et samfunnsproblem. Vi kjenner alle et par slike.

For å ikke snakke om svært muskuløse menn og de med fysiske sykdommer som gir overvekt. Synes for øvrig alle mennesker skal slippe å betale ekstra på flyet, uansett vekt. At flyselskapene taper penger får de heller bite inn over seg, respekt og hensyn til andre uansett kroppstype har ingen prislapp.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 252
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Det er vanskeligere å se en mørkhudet person i mørket. Burde strafferammen for å kjøre på en mørkhudet være lavere enn dersom du kjører på en hvit?

Må si den umiddelbare reaksjonen er at jeg drar på smilebånda og får en god følelse i magen. Kall meg gjerne en drittsekk, men jeg synes ikke et opplegg som dette er urettferdig (forutsatt at man kan

Ille, bruker jo allerede meir penger på mat enn tynningene.

Jeg blir kvalm av folks holdninger til overvektige. Det er ikke alltid snakk om latskap og mangel på selvinnsikt. Ofte - ja, men i mange tilfeller dreier det seg om mer dyptliggende følelsesmessige problemer. Ekstrem trøstespising (binge-eating disorder) er en spiseforstyrrelse på lik linje med bulimi og anoreksi, og er mer vanlig enn man skulle tro. Sammenhengen mellom overvekt og psykiske lidelser som depresjon og angst er tydelig. Om man er overvektig fordi man er deprimert eller deprimert fordi man er overvektig blir litt høna eller egget, men det utvikler seg ofte til en ond sirkel hvor en isolerer seg mer og mer. Tiltak som dette og stigmatiseringen vi ser kan gjøre at disse personene isolerer seg, og spisingen blir bare verre og verre.

Å være avhengig av å sulte seg og å være avhengig av å følelsesmessig overspise er like mye spiseforstyrrelser, og dreier seg egentlig svært lite om mat. At de beskrives som motpoler, er feil. En spiseforstyrrelse blir en venn når ingen andre er der - en måte å få tankene vekk fra egne følelser og problemer. At anorektikere får sympati og sees på som sterke, mens trøstespiserene sees ned på som svake sofaslitere, gjør meg trist.

Jeg snakker av erfaring, fordi jeg har vært begge stedene.

Nå bevegte jeg meg kanskje litt off topic. Såklart er det mange som er litt for glad i oreokake og cheeseburgere, og det har blitt et samfunnsproblem. Vi kjenner alle et par slike.

For å ikke snakke om svært muskuløse menn og de med fysiske sykdommer som gir overvekt. Synes for øvrig alle mennesker skal slippe å betale ekstra på flyet, uansett vekt. At flyselskapene taper penger får de heller bite inn over seg, respekt og hensyn til andre uansett kroppstype har ingen prislapp.

AMEN:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Om det betyr at det innføres en sammenheng mellom seteplassens størrelse og prisen betalt, så er dette et kjempegreit forslag. Veier du 150 kg, så trenger du større plass enn ei på 60 kg. Og da er det selvfølgelig riktig at prisen differensieres. Alle bør kunne få et flysete som er bra å sitte i og som gir deg den plassen som trengs.

:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg blir kvalm av folks holdninger til overvektige. Det er ikke alltid snakk om latskap og mangel på selvinnsikt. Ofte - ja, men i mange tilfeller dreier det seg om mer dyptliggende følelsesmessige problemer. Ekstrem trøstespising (binge-eating disorder) er en spiseforstyrrelse på lik linje med bulimi og anoreksi, og er mer vanlig enn man skulle tro. Sammenhengen mellom overvekt og psykiske lidelser som depresjon og angst er tydelig. Om man er overvektig fordi man er deprimert eller deprimert fordi man er overvektig blir litt høna eller egget, men det utvikler seg ofte til en ond sirkel hvor en isolerer seg mer og mer. Tiltak som dette og stigmatiseringen vi ser kan gjøre at disse personene isolerer seg, og spisingen blir bare verre og verre.

Å være avhengig av å sulte seg og å være avhengig av å følelsesmessig overspise er like mye spiseforstyrrelser, og dreier seg egentlig svært lite om mat. At de beskrives som motpoler, er feil. En spiseforstyrrelse blir en venn når ingen andre er der - en måte å få tankene vekk fra egne følelser og problemer. At anorektikere får sympati og sees på som sterke, mens trøstespiserene sees ned på som svake sofaslitere, gjør meg trist.

Jeg snakker av erfaring, fordi jeg har vært begge stedene.

Nå bevegte jeg meg kanskje litt off topic. Såklart er det mange som er litt for glad i oreokake og cheeseburgere, og det har blitt et samfunnsproblem. Vi kjenner alle et par slike.

For å ikke snakke om svært muskuløse menn og de med fysiske sykdommer som gir overvekt. Synes for øvrig alle mennesker skal slippe å betale ekstra på flyet, uansett vekt. At flyselskapene taper penger får de heller bite inn over seg, respekt og hensyn til andre uansett kroppstype har ingen prislapp.

Er ikke noe for generalisering jeg heller, og føler meg litt truffet av din. :p Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men..

Overvekt er en direkte følge av for høyt inntak av mat. Overinntaket av mat kan komme av psykiske problemer, fysiske problemer, eller rett og slett at man er så glad i livsstilen sin at det å gjøre store endringer ikke er verdt det (en vurdering som selvsagt er opp til den enkelte).

Poeng nr. 1 er at uansett hva overvekten skyldes, uansett hvilke problemer man har, så blir man aldri, aldri bedre om man ikke gjør et bevisst valg og søker hjelp. Ansvarsfraskrivelse har aldri hjulpet noen, og med det mener jeg ikke å si at det er ens egen feil at en er deprimert eller har andre lidelser, men at det være en selv som oppsøker hjelp. Det kan ikke fungere på noen annen måte! Ingen slanker deg for deg. Ingen går i terapitimer for deg. Ingen går til legen for deg. Man må ta ansvaret selv, eller velge å forbli i situasjonen man er i.

Poeng nr. 2 er at når jeg "mobber feite" er det ikke grunnet antall kg fettvev de har på kroppen. Jeg er for frihet, og om noen bevisst velger å veie det dobbelte av det de bør veie skal jeg ikke stå i veien for det. Det jeg dog reagerer på er disse "martyrene" som stadig dukker opp i media og skriker diskriminering og gråter krokodilletårer fordi det er så vondt å være overvektig når ikke hele verden tilpasser seg deres behov, eller enda værre denne amerikanske subkulturen med slagord som "BIG IS BEAUTIFUL" printet på skjorter i størrelse 10XL. Om jeg hadde en sykdom som gjorde det svært vanskelig for meg å holde en normal vekt hadde jeg skammet meg til beinet hver gang Jørgen Foss åpnet kjeften i media for å sutre om hvor fælt det er å bli forskjellsbehandla når man velger å være anderledes. All honnør til Foss for å ha tatt slankeoperasjon og gått ned mye i vekt da, han tok ansvar og fikk hjelp til en løsning på problemet han hadde. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Som jeg har sagt så mange ganger før at jeg blir matt av å gjenta meg selv: Hva så om du er overvektig grunnet f.eks. psykiske problemer? Er da ansvaret for egen kropp plutselig ikke ens eget? Kan man i noe tenkelig univers bli frisk av de underliggende psykiske problemene uten å selv velge og søke hjelp?

Hiver meg på den, det er blitt legitimt og greit å skyve ansvaret for seg selv over på alle andre. Er du tjukk så er det fordi du ble mobbet som barn, er du narkoman så er du neglisjert og sviktet av samfunnet... kan holde på en stund.

Hva faen skjedde med ansvaret for egen kropp, sinn, sjel og egne handlinger?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hiver meg på den, det er blitt legitimt og greit å skyve ansvaret for seg selv over på alle andre. Er du tjukk så er det fordi du ble mobbet som barn, er du narkoman så er du neglisjert og sviktet av samfunnet...

Dette kan være helt greie og gode forklaringsmodeller i mange tilfeller. Og det bør en ikke underslå.

LIKEVEL - og her er jeg enig med PlastBox - så må det ikke bli slik at folk umyndiggjøres av en slags misforstått "Samfunnet-synes-så-synd-i-deg-at-vi-skal-betale-det-dobbelt-så-store-flysetet-som-du-trenger."

Om folk er overvektige så har de selv ansvar for å søke den hjelp de kan trenge. Om samfunnet er i stand til å gi den hjelp som faktisk behøves, er en helt annen diskusjon. Og den kan være vel så viktig - spesielt for dem som er overvektige og som innser at det er deres eget ansvar å initiere en prosess for å få bukt med problemene de derav strir med.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Er ikke noe for generalisering jeg heller, og føler meg litt truffet av din. :p Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men..

Overvekt er en direkte følge av for høyt inntak av mat. Overinntaket av mat kan komme av psykiske problemer, fysiske problemer, eller rett og slett at man er så glad i livsstilen sin at det å gjøre store endringer ikke er verdt det (en vurdering som selvsagt er opp til den enkelte).

Poeng nr. 1 er at uansett hva overvekten skyldes, uansett hvilke problemer man har, så blir man aldri, aldri bedre om man ikke gjør et bevisst valg og søker hjelp. Ansvarsfraskrivelse har aldri hjulpet noen, og med det mener jeg ikke å si at det er ens egen feil at en er deprimert eller har andre lidelser, men at det være en selv som oppsøker hjelp. Det kan ikke fungere på noen annen måte! Ingen slanker deg for deg. Ingen går i terapitimer for deg. Ingen går til legen for deg. Man må ta ansvaret selv, eller velge å forbli i situasjonen man er i.

Poeng nr. 2 er at når jeg "mobber feite" er det ikke grunnet antall kg fettvev de har på kroppen. Jeg er for frihet, og om noen bevisst velger å veie det dobbelte av det de bør veie skal jeg ikke stå i veien for det. Det jeg dog reagerer på er disse "martyrene" som stadig dukker opp i media og skriker diskriminering og gråter krokodilletårer fordi det er så vondt å være overvektig når ikke hele verden tilpasser seg deres behov, eller enda værre denne amerikanske subkulturen med slagord som "BIG IS BEAUTIFUL" printet på skjorter i størrelse 10XL. Om jeg hadde en sykdom som gjorde det svært vanskelig for meg å holde en normal vekt hadde jeg skammet meg til beinet hver gang Jørgen Foss åpnet kjeften i media for å sutre om hvor fælt det er å bli forskjellsbehandla når man velger å være anderledes. All honnør til Foss for å ha tatt slankeoperasjon og gått ned mye i vekt da, han tok ansvar og fikk hjelp til en løsning på problemet han hadde. :)

Jeg forstår hva du mener, men jeg forstår også at du neppe har slitt med overvekt som følge av kraftig trøstespising?

Alle skal ta ansvar for egen helse, men hva med psykisk helse? Du sier ''...er så glad i livsstilen at det å gjøre store endringer ikke er verd det (en vurdering som selvsagt er opp til den enkelte).'' Ville du sagt det samme til en anorektiker?

Poeng nummer 1 er jeg tildels enig i. Alikevell. Se for deg at du knekker benet. Det er ditt ansvar og valg å komme deg til legen. Kanskje klarer du å dra deg bort der alene, men sannsynligheten er høy for at du vil slite med å komme deg frem uten litt bærehjelp. Bgr handikappet ditt. Ser du metaforen min? Hadde man hatt holdingen du skriver i punkt 1 ovenfor anorektikere hadde flertallet av dem dødd. Det samme gjelder for eksempel suicidale. En psykisk lidelse er nettopp det - en sykdom som gjør det vanskelig å ta rasjonelle valg ovenfor egen helse og livsstil. Nå tar jeg kanskje litt hardt i, men prøver å illustrere et poeng. Såklart har man ansvar for egen helse, men det er ikke alltid så lett. Du sier at en velger å være overvektig. Ingen ønsker å være sykelig overvektige, men det er ofte en ''bivirkning'' av en annen psykisk lidelse, traume etc.

Psykiske lidelser, som er like ekte som fysiske, og det glemmes ofte. Jeg sier ikke at man skal sy puter under armene til psykisk syke, her såkalte ''følelsesspisere'', men jeg savner mer fokus på å behandle de underliggende åsakene til et spiseproblem.

Poeng nummer 2. Såklart står du fritt til å mobbe overvektige, men igjen - ville du mobbet en anorektiker? Mener du at disse bevisst velger å være sykelig undervektige på lik linje med følelsesspiserene?

Og ja, jeg er litt lei Jørgen Foss når han snakker om hvor villedende nøkkelhullmerkingen er og hvordan billig godteri burde forbys, nettopp fordi ikke alle overvektige er overvektige på grunn av forvirrende nøkkelhullmerking eller snopepriser, men av årsakene jeg har nevnt. Han får overvektige til å virke som dumme godtegriser, noe som gjør stigmatiseringen vondt verre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg forstår hva du mener, men jeg forstår også at du neppe har slitt med overvekt som følge av kraftig trøstespising?

Alle skal ta ansvar for egen helse, men hva med psykisk helse? Du sier ''...er så glad i livsstilen at det å gjøre store endringer ikke er verd det (en vurdering som selvsagt er opp til den enkelte).'' Ville du sagt det samme til en anorektiker?

Poeng nummer 1 er jeg tildels enig i. Alikevell. Se for deg at du knekker benet. Det er ditt ansvar og valg å komme deg til legen. Kanskje klarer du å dra deg bort der alene, men sannsynligheten er høy for at du vil slite med å komme deg frem uten litt bærehjelp. Bgr handikappet ditt. Ser du metaforen min? Hadde man hatt holdingen du skriver i punkt 1 ovenfor anorektikere hadde flertallet av dem dødd. Det samme gjelder for eksempel suicidale. En psykisk lidelse er nettopp det - en sykdom som gjør det vanskelig å ta rasjonelle valg ovenfor egen helse og livsstil. Nå tar jeg kanskje litt hardt i, men prøver å illustrere et poeng. Såklart har man ansvar for egen helse, men det er ikke alltid så lett. Du sier at en velger å være overvektig. Ingen ønsker å være sykelig overvektige, men det er ofte en ''bivirkning'' av en annen psykisk lidelse, traume etc.

Skjønner hvor du vil, selv om metaforen med brukket ben er dårlig. Det er ikke mitt ansvar å komme meg til sykehuset om jeg brekker beinet. Det er dog mitt ansvar å ringe ambulanse, eller skrike høyt nok til at noen oppdager meg og ringer for meg. Hvordan ellers skal sykehuset få lappet sammen beinet mitt? :p

Psykiske lidelser, som er like ekte som fysiske, og det glemmes ofte. Jeg sier ikke at man skal sy puter under armene til psykisk syke, her såkalte ''følelsesspisere'', men jeg savner mer fokus på å behandle de underliggende åsakene til et spiseproblem.

Det er i grunn et fett hvor gode vi er eller blir på å behandle de underliggende årsakene, om de som trenger behandling ikke tar ansvar og oppsøker den. Om sykehuset har en maskin som fikser mitt brukkede ben på 3 sekunder hjelper ikke om jeg ikke ringer ambulansen.

Jeg har forøvrig ikke slitt med overvekt grunnet psykiske lidelser, nei, men jeg har slitt med depresjoner. Nå skal jeg ikke legge ut om hva og hvorfor og fyre oppunder en pissekonkurranse om hvem som har det værst, men det var alvorlig nok over mange nok år til at det er verdt å nevne. Jeg vet i allefall veldig godt hvordan det er å være deprimert, og ingen ting du kan si endrer det enkle faktum at man må oppsøke hjelp selv før man kan bli bedre.

Poeng nummer 2. Såklart står du fritt til å mobbe overvektige, men igjen - ville du mobbet en anorektiker? Mener du at disse bevisst velger å være sykelig undervektige på lik linje med følelsesspiserene?

Spørsmålet ditt er litt meningsløst, da jeg fint ville mobbet en anorektiker som gikk ut i media og krevde mykere seter på bussen fordi bussetene var vonde og sitte på for dem med BMI under 16. Jeg mobber ikke overvektige for kroppsfasongen i seg selv, og ville selvsagt heller ikke mobbet undervektige for dette.

Man kan jo snu spørsmålet ditt på hodet i håp om et mer meningsfullt svar: Hvordan skal du hjelpe en anorektiker som ikke anerkjenner at han/hun trenger hjelp? Innleggelse, sondeforing og terapi hjelper ikke om personen ikke innser problemet og faller rett tilbake til gamle vaner så fort han/hun er utskrevet.

Og ja, jeg er litt lei Jørgen Foss når han snakker om hvor villedende nøkkelhullmerkingen er og hvordan billig godteri burde forbys, nettopp fordi ikke alle overvektige er overvektige på grunn av forvirrende nøkkelhullmerking eller snopepriser, men av årsakene jeg har nevnt. Han får overvektige til å virke som dumme godtegriser, noe som gjør stigmatiseringen vondt verre.

Takk!(y)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Så, de gangene jeg til tross for kaloriunderskudd går opp 5 kg fordi kroppen holder væske på høye medisindoser (mister all vekten når jeg trapper ned dosene igjen) så må jeg betale mer for det også, som en ekstra straff for å være syk...? Høres veldig rettferdig ut :p Eller skal man få medisinsk fritak for et visst antall kilo? :p

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det å sitte på FB og påstå at man ikke kan gjøre noe med vekten sin, gjør så jeg ikke er helt sikker på om du eller denne andre(a^10) (som argumenterer som en rosa blogger) vet helt hva dere egentlig diskuterer?

Er det meg du refererer til som "andre(a^10)"? Du burde kanskje sette deg litt inn i potensregning..

Jeg trodde diskusjonen her omhandlet om det ville vært økonomisk bærekraftig for flyselskapene å innføre et system hvor billettpris fastsettes utifra passasjerens kroppsvekt. Men om jeg har misforstått må du gjerne forklare!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skjønner hvor du vil, selv om metaforen med brukket ben er dårlig. Det er ikke mitt ansvar å komme meg til sykehuset om jeg brekker beinet. Det er dog mitt ansvar å ringe ambulanse, eller skrike høyt nok til at noen oppdager meg og ringer for meg. Hvordan ellers skal sykehuset få lappet sammen beinet mitt? :p

Det er i grunn et fett hvor gode vi er eller blir på å behandle de underliggende årsakene, om de som trenger behandling ikke tar ansvar og oppsøker den. Om sykehuset har en maskin som fikser mitt brukkede ben på 3 sekunder hjelper ikke om jeg ikke ringer ambulansen.

Jeg har forøvrig ikke slitt med overvekt grunnet psykiske lidelser, nei, men jeg har slitt med depresjoner. Nå skal jeg ikke legge ut om hva og hvorfor og fyre oppunder en pissekonkurranse om hvem som har det værst, men det var alvorlig nok over mange nok år til at det er verdt å nevne. Jeg vet i allefall veldig godt hvordan det er å være deprimert, og ingen ting du kan si endrer det enkle faktum at man må oppsøke hjelp selv før man kan bli bedre.

Spørsmålet ditt er litt meningsløst, da jeg fint ville mobbet en anorektiker som gikk ut i media og krevde mykere seter på bussen fordi bussetene var vonde og sitte på for dem med BMI under 16. Jeg mobber ikke overvektige for kroppsfasongen i seg selv, og ville selvsagt heller ikke mobbet undervektige for dette.

Man kan jo snu spørsmålet ditt på hodet i håp om et mer meningsfullt svar: Hvordan skal du hjelpe en anorektiker som ikke anerkjenner at han/hun trenger hjelp? Innleggelse, sondeforing og terapi hjelper ikke om personen ikke innser problemet og faller rett tilbake til gamle vaner så fort han/hun er utskrevet.

Takk!(y)

Nå blir det litt off topic. Du får det til å virke som at jeg ikke mener at man har ansvar for egen helse og egne problemer. Det er feil. Greia er at det ikke alltid er like lett å innse at man trenger hjelp - det er en konsekvens av lidelsen. Det er ikke samfunnets ansvar, men jeg mener det er samfunnets ansvar å tilpasse seg litt til de som faller utenom.

Poenget mitt var at overvekt som følge av følelsesmessig overspising er en psykisk lidelse og ikke et resultat av latskap og dumhet.

Enig i mykere-busseter eksempelet ditt! Tolket det feilaktig som om du mobbet overvektige grunnet kroppen deres.

Og ang det siste. Igjen litt off-topic, men la gå. Innleggelse, sondeforing og terapi hjelper i flertallet av tilfellene. Det er det som er den korrekte behandlingen av den psykiske sykdommen anoreksi, på samme måte som å lappe sammen beinet er den korrekte behandlingen mot den fysiske ''sykdommen'' brukket bein, for å plage med enda en elendig metafor :)

Hvis en anorektiker gang på gang ikke responderer på behandling når personen får sjanse og tilbud til dette, og fremdeles brånekter å opprettholde normal vekt og næringsinntak, kan jeg være enig at man kan ''gi'' opp og heller fokusere på å holde personen i live.

Greia er at de fleste trøstespiserende ikke får tilbud og sjanse til behandlingen dem trenger på lik linje med andre 'syke' for å bli frisk, her - kvitt de underliggende årsakene til sin overvekt, og få hjelp til å spise normalt og få en normal vekt på samme måte som en med anoreksi. Det er her forskjellen er. Du skriver det som om følelsesspiserene avstår fra behandling, men hvordan kan de avstå fra noe de ikke får in the first place?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Så, de gangene jeg til tross for kaloriunderskudd går opp 5 kg fordi kroppen holder væske på høye medisindoser (mister all vekten når jeg trapper ned dosene igjen) så må jeg betale mer for det også, som en ekstra straff for å være syk...? Høres veldig rettferdig ut :p Eller skal man få medisinsk fritak for et visst antall kilo? :p

Er det mer rettferdig at jeg betaler for andres overvekt? Enten det er pga sykdom eller selvforskyldt?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

*SNIP, vi skriver fælt :p*

Og ang det siste. Igjen litt off-topic, men la gå. Innleggelse, sondeforing og terapi hjelper i flertallet av tilfellene. Det er det som er den korrekte behandlingen av den psykiske sykdommen anoreksi, på samme måte som å lappe sammen beinet er den korrekte behandlingen mot den fysiske ''sykdommen'' brukket bein, for å plage med enda en elendig metafor :)

Det er klart det er den korrekte behandlingen, akkurat som gips er for brukkede ben, men man må fortsatt innse at man ikke ønsker å ha et brukket ben før man kan få det fikset! Om man velger å ikke dra på sykehuset før smerter og indre blødning gjør at en besvimer og blir hentet av ambulanse får man behandling (som en anorektiker som drar det så langt at han/hun blir innlagt), men om man sager av seg gipsen når man kommer hjem er det lite noen kan gjøre. :p

Hvis en anorektiker gang på gang ikke responderer på behandling når personen får sjanse og tilbud til dette, og fremdeles brånekter å opprettholde normal vekt og næringsinntak, kan jeg være enig at man kan ''gi'' opp og heller fokusere på å holde personen i live.

Greia er at de fleste trøstespiserende ikke får tilbud og sjanse til behandlingen dem trenger på lik linje med andre 'syke' for å bli frisk, her - kvitt de underliggende årsakene til sin overvekt, og få hjelp til å spise normalt og få en normal vekt på samme måte som en med anoreksi. Det er her forskjellen er. Du skriver det som om følelsesspiserene avstår fra behandling, men hvordan kan de avstå fra noe de ikke får in the first place?

Hva mener du med at trøstespisere ikke får tilbud om behandling? En anorektiker må selv oppsøke behandling, eller vente til sykdommen har pågått så lenge at akutt livsreddende hjelp må til. På samme måte kan emosjonelle trøstespisere oppsøke psykiatrien -men kun om de innser at de har et problem-, eller la problemet gå så lenge at livstruende komplikasjoner oppstår og man blir hastebehandlet for å ikke dø.

Uansett hvordan man vrir og vender på det er man til syvende og sist ansvarlig for egen helse og kropp, med mindre man stiller så svakt at man blir umyndiggjort. Selv beboerene på Tangerudbakken har et visst ansvar for å handle maten de har fått satt opp på handlelista si, og passe på vekta. :p

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette kan umulig bli økonomisk for andre selskaper enn knøttlille Samoa Air. Oppmøte tidlig på flyplassen for å måles og veies= lengre køer (flere folk på flyplassen generelt), flere ansatte som må foreta alle disse målingene, egne rom og lokaler for veiingen osv. Nei dette kommer aldri til å skje, og det er helt greit. Alt må ikke være rettferdig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg trodde diskusjonen her omhandlet om det ville vært økonomisk bærekraftig for flyselskapene å innføre et system hvor billettpris fastsettes utifra passasjerens kroppsvekt. Men om jeg har misforstått må du gjerne forklare!

Dette tenkte jeg også. I denne tråden roper folk bare høyt om hvor urettferdig det er at lette mennesker subsidierer flybillettene til tunge mennesker. Etter at man har fastslått hvor mye større kostnader som kan tilknyttes det å fly tyngre mennesker enn lettere mennesker, kan man diskutere hvorvidt det er "rettferdig" eller ikke. En flybillett består ikke bare av drivstoffkostnader, men verksted, reparasjon og arbeidskraft tilknyttet check-in, rengjøring, flyvning, oppvartning, klagebehandling osv. - alt helt uavhengig av vekten til passasjerene.

I tillegg er det som Andrea har nevnt tidligere viktig å se på markedskreftene oppe i det hele. I dag selges det allerede differensierte flybilletter, som ikke er basert på vekt, men på å hente ut mest mulig betalingsvilje fra hver enkelt person. Flyselskapene ønsker høy kabinfaktor (så få ledige seter som mulig), selv om dette betyr at flyet blir tyngre, og i dette tilfellet vil det trolig isolert sett bety at selve flyvningen vil koste mindre med et fly fylt av mennesker på 50 kg enn et fly fylt av mennesker på 150 kg. Poenget er likevel at kostnadene ved å administrere denne prisdiskrimineringen også vil være til stede - så det som må diskuteres er hvorvidt bunnlinja i regnestykket forteller om det vil være økonomisk forsvarlig å i det hele tatt differensiere prisene basert på vekt.

Det blir også en diskusjon hvor mye man kan differensiere før betalingsviljen til de tyngre passasjerene bortfaller og de velger et annet flyselskap - og da sitter flyselskapet igjen med bare de lette menneskene, som har betalt lite for billettene sine. Om flyselskapet ikke skal tape på dette kan ikke konsumentoverskuddet til de lette passasjerene overstige ekstrakostnadene flyselskapet ville hatt ved å fly de tyngre passasjerene, en kostnad som bortfaller dersom de tyngre passasjerene velger et annet flyselskap. Deretter kan man selvsagt diskutere om det er moralsk forsvarlig eller ikke.

Og at Aaandreaaa skriver som en rosablogger betyr åpenbart at rosabloggere har økonomisk innsikt langt utover de fleste andre i denne tråden. Jeg slenger meg på Aaandreaaa og Vegard L og sier meg enig i deres argumenter, både når det gjelder det rent økonomiske og det personlige og samfunnsmessige, med tanke på diskriminering.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Unødvendig? Jeg, eller flyselskap, har da ingenting med å gjøre ang. dette du kaller nødvendighetsgraden av kroppsmasse til andre. Vil du i dagens samfunn påstå det egentlig er "nødvendig" å være en kroppsbygger på 120 kg? :)

Jeg er derimot enig med deg at det ikke blir helt korrekt når høyden spiller inn :)

Du nevner diskriminering i forbindelse med at det ikke skal bli en trend i få fordeler av å veie minst mulig. Samtidig argumenterer du for å diskriminere utrente på 100 kg vs. trente på 100 kg?

Personlig synes jeg ikke staten burde ha noen rolle i det å prisregulere eksempelvis smågodt. Det blir fort en stat som skal bestemme for mye unødvendig tøys.

Mente ikke innlegget mitt sånn altfor seriøst egentlig, men er enig med deg. :) Det jeg egentlig mente (skikkelig skrevet :p ) er at viss man først skal ha vektpris bør det ikke gå utover andre enn overvektige. Men syns ikke at det bør innføres i det hele tatt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det samme gjelder i prinsipp flyselskapene som transportører. Ei større, tyngre pakke koster mer. Den tar større plass i biler og fly, og fører til høyere drivstoffkostnader. Sett i et rent økonomisk perspektiv.. hvorfor er det anderledes når varen man transporterer er mennesker? :p

Sammenlignet du nettopp mennesker med pakker i posten? :D Og jeg som trodde denne tråden ikke kunne bli bedre!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Så jeg på 1,83 og 85 kg skal måtte betale 200kr mer enn kompisen min på 1.70 og 75 kg? Gutter skal jevnt over betale mer enn jenter. Kompisene mine på 2m+ skal betale flere hundre kroner mer enn meg fordi de nødvendigvis veier mer?

Ja.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...