Jump to content
StiligeCecilie

Depresjon og trening

Recommended Posts

Kjenner meg mye igjen i det du skriver, er selv diagnostisert med alvorlig depresjon. Nå kan jeg bare snakke for meg selv her, men hvis jeg er ordentlig utmattet og virkelig ikke klarer å komme meg på trening, så tar jeg det som et tegn på at det ikke er lurt å kjøre meg selv for hardt, og tar meg en rolig hviledag med god samvittighet.

Depresjon påfører kroppen mye stress. Det er viktig at man ikke begynner å ta av energireserver man ikke har, for det kan lett forverre situasjonen. Veien er kort til å bli utbrent. Jeg trappet opp treningen gradvis. Begynte veldig forsiktig med å trene litt hjemme, gå litt turer i skogen og så videre. Nå trener jeg styrke 5 ganger i uken, og har gjort det sånn høvelig lenge. :) Du kommer til å merke at når du får indoktrinert trening (om det så bare er lette gåturer i starten) i hverdagen, så vil dette ha mye å si på både stemningsleie og energinivå. :) Det er også viktig å få i seg nok (sunn) mat. Fisk er kjempebra for oss som er deprimerte.(kilde)

Dette ble rotete, men det viktigste rådet jeg kan gi, basert på mine erfaringer rundt dette, er at du må lytte til kroppen din. Etterhvert så merker du når du faktisk er helt tømt og har behov for å ta det med ro, kontra når det negative tankemønsteret forsøker å få deg til å gjøre det motsatte av det som er bra for deg. (Denne diagnosen har ofte en tendens til å lure folk til å tro at de trenger den..)

Og det aller viktigste: Ikke personifiser deg med denne sykdommen - Du er mye mer enn den, og du kommer til å overvinne den etterhvert. Lover. :) Må hardt arbeid til, men det klarer du. :) Du har et godt støtteapparat rundt deg i dette forumet, det er mange her som opplever det samme som deg og som står klare til å støtte deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver.. Depresjon, angsten..

Å ville SÅ mye..

Hvilke tips jeg kan gi deg?

Aner ikke.. Men det var godt å lese dette innlegget, fordi det traff meg veldig..

Savner venninner og treningvenner.. Alle har bare falt bort, en etter en :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dwarniel: En ting er å kjenne etter hva man orker, men har ikke ca alt av studier konkludert med at trening utløser endorfiner (lykkehormon elns) og at det er veldig positivt å trene om man har depresjon?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har du vurdert medisiner? SSRI? Jeg har selv hatt veldig gode erfaringer med det mot angst og depresjon gjennom mange aar. Selv om det kan ta noen uker för det begynner aa virke, og det kan hende du maa pröve ut forskjellige medikamenter og doseringer for aa finne noe som funker for deg. Ellers er det jo aa finne seg en psykolog eller en annen kvalifisert samtalepartner. Husk ogsaa at det ikke blir aa vare evig, det kommer til aa gaa over en dag og du blir aa faa det mye bedre. Du blir aa klare aa takle det bedre etterhvert og läre aa gjenkjenne deg faresignalene, og hva du maa passe paa.

De tingene som funker for meg er iallefall: Faa nok sövn og hvile, sörg for aa komme deg ut hver dag, ikke bli sittende inne og tenke. Gaa paa skole/jobb og IKKE bli hjemme. Finn deg noe som engasjerer deg, tv-serie, lesing, lufte hunder, fuglekikking, et eller annet. Sörg for aa omgaa folk saa mye de kan og lytt til det de har aa si, prat med dem om hverdagslige ting. Og pass paa at du ikke blir for sliten: ikke overdriv med aktiviteter og ting du skal gjöre, depresjonen og angsten stjeler desverre mye overskudd. Husk ogsaa aa tenke at angsten er vond, men den kan ikke skade deg hvis du ikke lar den gjöre det (hvis du skjönner), det og depresjonen er en sykdom, det er IKKE deg, Tankene som depresjonen og angsten gir, er IKKE dine tanker og det er derfor ingen grunn til aa höre paa dem, eller kverne rundt dem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dwarniel: En ting er å kjenne etter hva man orker, men har ikke ca alt av studier konkludert med at trening utløser endorfiner (lykkehormon elns) og at det er veldig positivt å trene om man har depresjon?

Jeg sa vel strengt tatt aldri noe sted i teksten at man ikke skal trene? Jeg er som sagt diagnostisert med alvorlig depresjon, og trener styrke fem ganger i uka.

Det jeg derimot sa var at hvis man er ordentlig sliten (utover det vanlige), så kan det være fornuftig å ta det litt med ro den dagen. Alle psykologene jeg har gått til har vært klare på at trening er en av de viktigste våpnene man har mot depresjon, og det stimulerer absolutt hode og kropp på en positiv måte - MEN de har også lagt tyngde på at det er viktig å ikke ta seg vann over hodet, i alle fall ikke i starten.

Sitat: "Du kommer til å merke at når du får indoktrinert trening (om det så bare er lette gåturer i starten) i hverdagen, så vil dette ha mye å si på både stemningsleie og energinivå. :) "

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg sa vel strengt tatt aldri noe sted i teksten at man ikke skal trene? Det jeg derimot sa var at hvis man er ordentlig sliten (utover det vanlige), så kan det være fornuftig å ta det litt med ro den dagen. Alle psykologene jeg har gått til har vært klare på at trening er en av de viktigste våpnene man har mot depresjon, og det stimulerer absolutt hode og kropp på en positiv måte - MEN de har også lagt tyngde på at det er viktig å ikke ta seg vann over hodet, i alle fall ikke i starten.

Sitat: "Du kommer til å merke at når du får indoktrinert trening (om så bare det er lette gåturer i starten) i hverdagen, så vil dette ha mye å si på både stemningsleie og energinivå. :) "

Jo, det er helt sikkert at man ikke skal trene når man er for sliten. Selv så har jeg ME eller lignende (holder på å utredes), så jeg er alltid sliten og vet derfor ikke hvordan det føles å trene når jeg ikke er det - meeen har ihvertfall erfart at stort sett uansett hvor dårlig jeg føler meg kan en treningsøkt gjøre underverker. Men der må man kanskje kjenne seg selv litt også :) Det er jo litt annerledes når det kommer til psykiske ting også, kjører man seg helt ut og går på en kjempebreakdown psykisk er det verre enn å være fysisk utslitt (syns jeg). Har hatt angst og depresjoner i stor grad frem til jeg ble 17-18 år, så kjenner til hvordan det blir - men noe av grunnen til at jeg ikke kjenner mine begrensninger er nok at jeg ble presset veldig mye hjemmefra til å faktisk gå på turn og fotball og alt sånt uansett form, så jeg er kanskje ikke så god på akkurat selv å vite når jeg bør og ikke bør. Men det er viktig å vite. Og ikke noen skam å avbryte eller snu halvveis til senteret om det blir for tøft :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Jo, det er helt sikkert at man ikke skal trene når man er for sliten. Selv så har jeg ME eller lignende (holder på å utredes), så jeg er alltid sliten og vet derfor ikke hvordan det føles å trene når jeg ikke er det - meeen har ihvertfall erfart at stort sett uansett hvor dårlig jeg føler meg kan en treningsøkt gjøre underverker. Men der må man kanskje kjenne seg selv litt også :) Det er jo litt annerledes når det kommer til psykiske ting også, kjører man seg helt ut og går på en kjempebreakdown psykisk er det verre enn å være fysisk utslitt (syns jeg). Har hatt angst og depresjoner i stor grad frem til jeg ble 17-18 år, så kjenner til hvordan det blir - men noe av grunnen til at jeg ikke kjenner mine begrensninger er nok at jeg ble presset veldig mye hjemmefra til å faktisk gå på turn og fotball og alt sånt uansett form, så jeg er kanskje ikke så god på akkurat selv å vite når jeg bør og ikke bør. Men det er viktig å vite. Og ikke noen skam å avbryte eller snu halvveis til senteret om det blir for tøft :)

Jeg er helt enig med deg. Blir litt overrasket når slike tråder dukker opp på forumet; Da ser man virkelig hvor mange det er som sliter med slike problemstillinger. Ute i det daglige liv snakkes det jo ikke så mye om, man (eller jeg, i alle fall) føler seg ofte litt alene om det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg er helt enig med deg. Blir litt overrasket når slike tråder dukker opp på forumet; Da ser man virkelig hvor mange det er som sliter med slike problemstillinger. Ute i det daglige liv snakkes det jo ikke så mye om, man (eller jeg, i alle fall) føler seg ofte litt alene om det.

Ja... Det er jo noe med det. Litt kjekt med forum, for da er gjerne folk litt mer åpne om det og det kommer gjerne opp her og der. Jeg er blitt en kløpper på å kjenne igjen selvskader-arr da, men de fleste som har det går vel med genser tenker jeg. Og man går jo heller ikke bare bort "hei! ser du har vært deprimert! skal vi dele erfaringer?" :p

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg er helt enig med deg. Blir litt overrasket når slike tråder dukker opp på forumet; Da ser man virkelig hvor mange det er som sliter med slike problemstillinger. Ute i det daglige liv snakkes det jo ikke så mye om, man (eller jeg, i alle fall) føler seg ofte litt alene om det.

Tror det er litt tabu i samfunnet rundt dette med depresjon og psykiatri.

Jeg merket det veldig på de personene rundt meg hvor overrasket de ble etter forsøket mitt, for måten jeg framstår blant venner og familie er det stokk motsatte av det å være lei seg.

Det er vel heller ikke alle som tør å si ifra heller, og vil heller ikke si noe for de vet at det vil bli så mye styr rundt det. Det er kanskje hovedgrunnen til at enkelte føler seg alene rundt dette, fordi ingen rundt de snakker om det. De vet ikke om en nær deg har gått til psykolog også blir du usikker på om du faktisk burde si ifra, eller la være, for du har ikke anelse hvordan de rundt deg vil reagere. Jeg synes at fokuset på psykisk helse burde blitt litt større på ungdomskolen/videregående. Merker selv at det er flere enn jeg trodde som faktisk vet hvordan jeg har det, og flere som trenger hjelp men tør/vil ikke si ifra.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tror det er litt tabu i samfunnet rundt dette med depresjon og psykiatri.

Jeg merket det veldig på de personene rundt meg hvor overrasket de ble etter forsøket mitt, for måten jeg framstår blant venner og familie er det stokk motsatte av det å være lei seg.

Det er vel heller ikke alle som tør å si ifra heller, og vil heller ikke si noe for de vet at det vil bli så mye styr rundt det. Det er kanskje hovedgrunnen til at enkelte føler seg alene rundt dette, fordi ingen rundt de snakker om det. De vet ikke om en nær deg har gått til psykolog også blir du usikker på om du faktisk burde si ifra, eller la være, for du har ikke anelse hvordan de rundt deg vil reagere. Jeg synes at fokuset på psykisk helse burde blitt litt større på ungdomskolen/videregående. Merker selv at det er flere enn jeg trodde som faktisk vet hvordan jeg har det, og flere som trenger hjelp men tør/vil ikke si ifra.

Når jeg fortalte klassen hvor jeg hadde vært i 3 mnd (innlagt frivillig), så fikk jo hele klassen sjokk. "HÆ DU??? DU ER JO DEN GLADESTE I KLASSEN"....... Hehe. Husker også da jeg og en venninne hadde muntlig fremføring om anoreksi i 10ende, så fikk jo hele klassen sjokk når de skjønte hva sykdommen egentlig gikk ut på.. Så er helt enig i at det burde være MYE mer fokus på det. Kjør alt fra depresjoner, bipolar, personlighetsforstyrrelser, tvangslidelser, angst etc inn i pensum!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kjenner meg igjen som mann også. Trenningsstans, fallhøyde, formsvikt, forfall, føler seg dårlig, går ut over dagsform og psyke, selvtillitt og blir deprimert. Men fantastisk når treningsrutinen er tilbake igjen. Men har tenkt mange ganger med misunnelse på mennesker som aldri har et treningsfokus og sannsynligvis er jevnt over lykkelig likegyldige til sin egen kropp.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er vanskelig det med treningen og depresjon. Jeg tror at jeg alltid slet med det før for det ble en ting jeg følte jeg måtte gjøre, og fikk så dårlig samvittighet når jeg ikke klarte det. Det ble en vond sirkel som bare tynget meg! Nå har jeg heldigvis begynt å elske å trene, og gjør det fordi jeg virkelig vil, ikke fordi jeg må. Jeg slet i en periode med veldig tung depresjon, blandet med mildt dopmisbruk (høres veldig ille ut når jeg skriver det ned siden det føles som en evighet og en helt annen person siden). Nå kan jeg snakke om det fordi det er så fjernt, men jeg tror at det er vanskeligere å snakke om det når man er midt oppe i det. Selvom jeg per definisjon er frisk nå, så merker jeg at mye sitter igjen. Får jeg får mye krav og stress, kan lett negative tanker dukke opp, og da er det rett på bånn. Forskjellen nå er at jeg henter meg fort opp igjen, og ikke gjør praksis ut av de syke tankene som man kan få som syk. Vet ikke helt hva jeg ville frem til her, men tror det er svært viktig å ikke se på det som et krav å trene, noe du må gjøre hvis ikke så mislykkes du. For meg var krav det absolutt verste, for jeg følte meg så himla utilstrekkelig og liten når jeg ikke fikk det til (og det gjorde jeg jo aldri på den tiden heller). Dersom man prøver å vinkle det til at dersom man drar og trener har man gjort en bra ting, men dersom man ikke gjør det har man ikke gjort en dårlig ting, kanskje det blir litt lettere. Men selvfølgelig, alle har det annerledes i sykdommen, det skjønner jeg veldig godt :) Det er jo også en faktor at med depresjoner så følger svært ofte et forvridd selvbilde, og selvforakt (gjorde det for meg iallefall), og dette gjør jo ofte at man dømmer seg selv så himla hardt. Det er en balansegang i det her, men jeg vil påstå at det viktigste er at det psykiske kommer på plass først. Dersom trening hjelper til å få det på plass, supert! Men dersom det gjør at ting blir verre, er ikke gevinsten stor nok i mine øyne.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hei Cecilie!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og ville bare komme med et forslag: tur i regi av turistforeningen! Min personlige erfaring er at ingenting hjelper bedre på depresjon enn sosialt samvær UTE! - og ikke inne på ett svett senter hvor alle ser perfekte ut (jada, jeg er masse på treningssenter også). Men hos turistforeningen kan man finne turer i sitt nærmiljø, eller andre områder om man ønsker det. Man kan se hvilken aldersgruppe turene er for - og ikke minst hvor tunge/lette de er. Turistforeningen har virkelig noe for alle, og personer som er med på fellesturer er ofte folk som søker vennskap eller rett og slett bare en tur med hyggelige mennesker - og så er medlemmer alltid glad for nye medlemmer som vil bli med på tur! Og så er det en fin måte å utfordre seg selv på, for her må man virkelig sette en eventuell sosial angst på prøve, for det er jo litt skummelt å treffe mange nye mennesker, uansett hvor hyggelig de er, men hva er det verste som kan skje? At du synes det er dritkjipt og aldri mer vil på tur med DNT, jaja, hva så?;) Og før du betaler 1000 kroner for time hos psykolog (for det har jeg gjort), angst kureres ved å utsette seg selv for det man har angst mot - gang på gang på gang på gang på gang....

Fellesturer — Turistforeningen

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Må bare slenge ut en liten drøss med liker her - dere er utrolig flotte (og tøffe) som deler av erfaringene deres! FB! :love:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kjenner meg igjen av mye av det du skriver, har selv slitt litt med depresjon og angst. I mild grad, men allikevel:) Fikk sovepiller av legen, da jeg slet med insomnia, men jeg har egentlig aldri vært helt fan av legemidler (Er selvfølgelig en annen sak om det er en alvorlig depresjon det er snakk om!) så de kuttet jeg ut.

For min del er det flere ting som hjalp meg ut av det. Først og fremst kom jeg meg ut av et forhold som ikke hjalp så veldig på situasjonen. Men det er viktig at du innser at ting tar tid når det kommer til en slik sykdom. Jeg ser ikke på meg selv som frisk enda, men har i hvert fall mange flere gode dager enn dårlige, i motsetning til før:)

Jeg bestemte meg for at dette var noe jeg SKULLE klare og komme over, men at jeg skulle ta meg god tid. Jeg kuttet sakte men sikkert ned på sukker, noe som har hjulpet meg mye. Jeg hadde heller ingen motivasjon til trening,men begynte med små turer. Var heldig som hadde en venninne som dro meg med på trening da, det hjalp jo en del. Kanskje du rett og slett skulle spurt kjæresten din om dere skal gå en tur en dag? Jeg fant i hvert fall ut at om jeg bare tvingte meg selv til å spør folk, så var det faktisk ikke så skummelt som jeg skulle ha det til... Gå på zumbatimer, eller andre treningsformer som du syns virker kjekt. Ja, jeg vet at det er sykt skummelt og møte opp alene. Men klarer du å gjøre det en gang, vil det være tusen ganger lettere neste gang :) En annen supereffektiv metode for min del er å sette på headsette å guffe favorittmusikken på fullt (for å overdøve alle de domme tankene) og gå meg en tur!

Ta trening og kosthold litt etter litt, ikke gå for hardt ut. Det kommer etterhvert, men det tar tid! Å ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke orker. Depresjon er faktisk en sykdom, det er ikke din feil :love:

Håper du kommer deg ut av dette, jeg vet hvor utrolig håpløst det føles!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hei! Om det är som du skriver, att dina värden är bra och du fortsatt känner dig nedstämd och allt det du beskriver så skulle jag ge dig rådet att gå och prata med någon proffessionellt. Din läkare borde kunna ge dig en hänvisning till en bra psykolog. Självklart är det fint om du träffar mer folk och kommer ut och gör saker, men problemet ligger fortfarande i hur du ser dig själv och det kan vara svårt att ändra den bilden från en dag till en annan. massor med lycka till jag hoppas du känner dig bättre snart!

Share this post


Link to post
Share on other sites

ps. har du fått en utredning ang. depression? jag tror inte en läkare kan ställa den diagnosen bara sådär. det är även möjligt att du har brist på ämnen som ni inte testade för. kom på det nu för det hände min mamma nyligen, hon var hos många läkare innan någon upptäckte att de glömt testa för en viss typ B vitamin som kan ha många av de symptom du beskriver om man har brist på den. , det är inte lätt att veta vad det är när man är trött och nedstämd, så försök att reda ut det lite mer med läkaren. du ska inte behöva gå runt och må dåligt!

Share this post


Link to post
Share on other sites
ps. har du fått en utredning ang. depression? jag tror inte en läkare kan ställa den diagnosen bara sådär. det är även möjligt att du har brist på ämnen som ni inte testade för. kom på det nu för det hände min mamma nyligen, hon var hos många läkare innan någon upptäckte att de glömt testa för en viss typ B vitamin som kan ha många av de symptom du beskriver om man har brist på den. , det är inte lätt att veta vad det är när man är trött och nedstämd, så försök att reda ut det lite mer med läkaren. du ska inte behöva gå runt och må dåligt!

Slenger meg på her. B12 og jeg tror forsåvidt også jernmangel kan gi sånne type symptomer + enkelte andre lidelser - så kan være lurt å utelukke ettersom f. eks. B12 og jern er lett å få på plass igjen :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når jeg fikk diagnosen av legen kom det aldri opp at det kunne være mineral eller jernmangel. Hvordan kan en vite om det er årsaken? Kan jeg f.eks bare be legen ta en blodprøve å sjekke?

Jeg gir blod da, så regner ikke med jeg har for lite jern akkurat... Men mister ekstremt mye hår, så har lurt litt på om det kanskje er noen mineraler/vitaminer (er ikke helt inne på det der..) jeg mangler:p Noen her inne som har sjekket seg for slike ting, som vet?:)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...