Gå til innhold

Viljen til det gode liv.


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

  • Svar 40
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Hva gjorde utslaget? Hva var det som fikk deg til å bestemme deg? Har du alltid vært sånn? Om en trener, lever sundt og prøver å fylle kjøleskapet med friske råvarer, så er det fort noen som lurer p

To flotte historier! Motiverende som juling hvorfor har jeg ikke lest denne tråden før? Føler for å dele min historie. jeg i motsetning til de to forrige solskinnshistoriene, er av den yngre

En liten oppdatering er på sin plass: I dag fikk jeg bekreftelsen på at jeg er tatt ut til VM!

Postede bilder

Gjest Jester

Kjempebra skrevet og motiverende! Tøft også at du ikke bare har blitt hobbymosjonist men tatt det enda videre og konkurrerer! All ære til deg for å ha tatt grep!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Kjempebra skrevet og motiverende! Tøft også at du ikke bare har blitt hobbymosjonist men tatt det enda videre og konkurrerer! All ære til deg for å ha tatt grep!

Takk for det!

Å konkurere ble en naturlig følge av at jeg begynte å trene i en ren styrkeløftklubb. Når en skjønner, og det gjør en ganske fort, at alle egentlig driver sin egen kamp med stanga og ikke gidder å bruke tiden sin på noe så unyttig som å tenke på at du løfter lite, da ligger veien åpen. Å konkurere med sine egne tall - og å øke jevnt og trutt i styrke - er veldig motivasjonsdrivende.

:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jester
Takk for det!

Å konkurere ble en naturlig følge av at jeg begynte å trene i en ren styrkeløftklubb. Når en skjønner, og det gjør en ganske fort, at alle egentlig driver sin egen kamp med stanga og ikke gidder å bruke tiden sin på noe så unyttig som å tenke på at du løfter lite, da ligger veien åpen. Å konkurere med sine egne tall - og å øke jevnt og trutt i styrke - er veldig motivasjonsdrivende.

:)

Det er akkurat det jeg selv har tenkt! Med engang en har slike mål så slapper man av og jobber mot et mål, trenger ikke lengre "bevise" noe for seg selv eller andre på gymmet. Man har sine tall, sitt løp, sin egen konkurranse. Og det må da være den beste formen for konkurranse, hver dag streve for å bli en bedre utgave av seg selv? Den ultimate premie:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Supert innlegg :)

Er nok også en av de "eldre" her inne,- føler jeg noen gang...Med mine 36 år...Jeg tror feilen hos mange "Livsnytere" er den at de tror det er likt med og kose seg og ha det deilig og behagelig hele tiden. Er man livsnyter skal men velge bort "kaninfor" og blodslit og svette, man skal bare nyte..Og LIKER man ikke grønnsaker, vann og trening,- så skal man IKKE gjøre det, om man skal "leve det gode liv"/være livsnyter...

Livsnyter og leve det gode liv, har for meg samme betydning, og det er IKKE ensbetydende med at man aldri skal "presse seg selv" utenfor sin komfortsone, eller gjør ting man ikke liker. Det er uansett ofte nødvendig både for psykisk og fysisk velvære, og ikke minst,- man er avhengig av kontraster "godt vs dårlig", for og VIRKELIG sette pris på "det gode her i livet..

"Liver er for kort til og spise annet enn maten man elsker, livet er for kort til og trene og svette, livet er for kort til og gå og grue seg til ting man ikke har lyst til og gjøre" osv osv- ja, skjønner jo for så vidt den. Hadde jeg slutta og trene og kun spist favorittmaten min hele tiden, hadde livet mitt også blitt for kort :p

Det du skriver om og ta valg, og hele tiden veie opp valget mot hva man vil oppnå og hva man er villig til og gi slipp på, mot hva man vinner og taper på hvert valg man tar, er et evig spørsmål du formulerte godt . Hver og en må finne sin middelvei her i livet, enten målet er og bli verdensmester i turn, få synlige biceps for første gang i sitt liv (jada, er et mål jeg har hatt, og oppnådd:blush:..Først som 35 åring...) eller bare det og føle seg vel, frisk og rask, eller redde verden fra krig. Uansett er det viktig og forstå at man ikke alltid kan velge det som er enklest der og da, det man liker best, eller det som er kjappeste vei og gå.....Man må ta det onde, med det gode, og vil man nyte livet, så lenge som mulig, så tilsier det at man nå og da MÅ spise kaninfor, og man MÅ tre på seg joggeskoa, selv om Grey's og sofakroken og en plate melkesjokolade roper til deg :) SÅ smaker melkesjokoladen så mye bedre når du først unner deg den, og følelsen etter trening er jo uvurdelig i seg selv..Det og glede seg til ting er jo stor del av det og nyte livet,- er det ikke? :) Og slik er det vel med alt her i livet, veien til målet er en del av gleden, og jo lengre den er, jo større nytelse og glede opplever man når målet er nådd, er det ikke litt slik?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...

Annonse

  • 2 uker senere...

To flotte historier! Motiverende som juling :) hvorfor har jeg ikke lest denne tråden før?

Føler for å dele min historie.

jeg i motsetning til de to forrige solskinnshistoriene, er av den yngre garde. Som ung var jeg aktiv, veldig aktiv. Blir fort sånn når man bor på landet. Fjellet, skogen og vannet som nærmeste naboer. Perfekt lagt til rette for en aktiv oppvekst.

Helt til inntoget av datamaskinen, og senere spillmaskinen, og som 89 modell var veien fra leking i snø og gjørme kort til en verden fylt av binære tall og fiktive landskap. Lenge var balansen mellom spill og uteaktiviteter en god symbiose., helt til jeg "bestemte" selv.

Mer og mer data, mindre og mindre aktivitet. En verden online hvor jeg kunne bruke masse tid, vise at jeg var god til noe og oppleve samt mestre nye ting ble hverdagen. Mitt liv som online-spillavhengig startet i en alder av 14år, og skulle vare en god stund til.

Siden jeg var begavet med høyt energinivå på skole og generelt glad i gym og andre aktiviteter var overvekt aldri et problem – å spise et halvt brød til frokost og et halvt brød til kvels var ingen problem. Noen tallerkner middag og en porsjon brød på nista gjorde heller ikke utslag.

Jeg kunne sykle de 7km til skolen, jeg kunne spille basket å leke i snøen. Men når jeg kom hjem var online-verden viktigere. Det ga meg synlige resultater.

Livet som spillavhengig begynte å tære, mistet venner, men skapte nye online. Mistet begrep om tid, men fikk mye "in-game" tid. Ble god, ble kjent; opplevde mestringsfølelse og anerkjennelse. Mer påfyll til motivasjonen, mer motivasjon til å fortsette. Flyttet ut av huset som femtenåring –femten og et halvt, begavet med å bli født sent på året - for å gå skole i byen, mer tid til å spille.

Til tross for mye spill jobbet jeg på et lokalt treningssenter i tettstedet nær bygda i tiden før jeg flyttet til storbyen. Lærte av klok og eldre herremann – som for øvrig tasset mye i fjell, og gjør det enda – at baseøvelser er fine ting. Knebøy og markløft, blir ikke bedre husker jeg han sa og som femtenåring var benkpress og bicepscurl morsommere. Dessverre aldri morsommere en den virtuelle verdenen. Dataen vant. Jeg tapte.

 

Storbylivet bød på utfordringer, jeg gikk etter hvert medier og kommunikasjon og fikk bruk for mine uttalige timer ved dataen. Med spill førte data-kunnskap. Jeg kunne igjen briljere, men jeg begynte å bli urolig. Spillene ga meg ikke det samme lengre, dataen hjemme var for treig og fungerte ikke slik jeg ville. En dag fikk jeg et raseriutbrudd. Jeg sparket i hjel dataen, og sa til meg selv at nå skulle jeg begynne å trene igjen. Jeg skulle gjøre slik jeg hadde gjort før, være aktiv!

Jeg var innom disiplinen Parkour i en lengre stund, jeg løftet vekter, jeg løp. Jeg sto opp og trente før skolen, trente etter skolen. Jeg løp, jeg var aktiv. Det ga resultater, det ga mersmak.

Flyttet til Oslo, trente med et Parkourmiljø der nede. Ble skadet, måtte løfte mer vekter. Tok PT utdanning mens jeg jobbet for Elixia, trivdes som PT . Var givende å gi, jeg hadde tydeligvis skjønt noe. Sverget til baseøvelser, sverget til individualitet. Lærte meg å være ydmyk, tok i mot tips, forbedret meg. Forbedret min egen trening. Jeg bygde meg stor, jeg svømte meg inn på politihøyskolen, jeg løftet meg skadefri og fant fitnessbloggen. Skrev litt her og skjønte at dette ble for mye for meg.

Ble alt for mye. Alt var trening, trening, trening. Det første jeg tenkte på om morgenen var på jobben, som var trening. Jeg spiste på den tiden frokost, og tenkte på kosthold og trening. Satt på bussen og toget, tenkte på hvem jeg skulle trene. Trente så personer, og så trente jeg selv. Pratet om trening i matpausen, trente flere folk. Tok tog og buss hjem, la opp ny trening til nye klienter. Kom hjem og snakket om trening med de jeg bodde sammen med, gikk på nettet, diskuterte trening. Så på Youtube og andre som trente, motivert til mer trening. La meg og tenkte på hva jeg skulle trene, drømte om trening. Våknet og alt gjentok seg.

Etter to år ble det nok, livet var BARE trening. Alt jeg hadde gjort var å bytte en avhengighet med noe annet. Testet en ny utdanning , la PT på hylla, trente selv. Nye mål, nye muligheter. Rehabilitert fra skaden kunne jeg løfte seriøst igjen, det var godt.

Nå er det en finere balansegang, ting er mer nyansert. For meg er ikke livet bare trening, men det er en livsstil. Jeg kan i dag ha en hel dag, kanskje uke uten å prate om trening om jeg får lov. Trives godt med å bare trene, motivere meg selv. Sette meg mål og utfordre meg selv.

Er nå snart 24. Har forhåpentligvis et langt liv å leve. Kjenner litt givet å gi tilbake slik jeg gjorde før. En del kunnskap jeg kan dele, mye å lære. Sugen på mer. Sola skinner høyt, jeg vil ut å leke. Dessverre må man jobbe. Kanskje en dag kan jeg jobbe og leke?

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Utrolig bra skrevet! Står i stor respekt til deg!

For meg selv har jeg ikke direkte vært så nært kanten på toget, men jeg har likevel måtte "karre" meg på plass igjen. Nå i det siste så har jeg begynte å smått velge tilbake litt av det gamle med forandringer og har begynt å "leve" mer selv om jeg lever sunt osv.

Utrolig god motivasjon å lese dette :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tusen takk Linjemannen, nå går jeg i gang med treningen igjen, takket være ditt innlegg, som inspirerte meg. Jeg er eldre enn deg og langt utenfor interesseområdet til de alle fleste her, som helt sikkert synes slike som meg er en gammel geit. Vel, jeg har gått ned 10 kilo siden i april i fjor. Nå skal jeg ned 10 kilo til, og formen skal opp.Det blir helt supert.

Når man har passert 50, er det viktigere enn noen gang å trene.

Takk igjen. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...