Gå til innhold

Overopptatthet av mat (tatt ut av Gode-fraser-tråden)


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

  • Svar 114
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jepp, og schizofrene må bare skjerpe seg, manisk depressive må komme seg på kino og se en komedie osv. Nei, de fleste tilfeller av overvekt skyldes verken sykdom eller psykiske lidelser, men å ba

Det er forskjell på å være opptatt av noe og å være sykelig opptatt av noe. Hvorvidt man er sykelig opptatt av noe vil defineres utifra i hvilken grad det innvirker på andre aspekter av hverdagen. Det

Hei! Slenger meg med i denne diskusjonen bare for å si at jeg er helt enig med deg! Overspising vil i 2013 bli godkjent som en spisrforstyrrelse. Jeg er ingen ekspert, men jeg studerer psykologi og ha

Dette innlegget syns jeg er bra, fra bloggen lovelyliller.com

Hva man ser på som et sunt kosthold tror jeg er veldig individuelt. Jeg har interessert meg for kosthold siden begynnelsen av ungdomsskolen og har vært borti den usunne tankegangen i forhold til det. Jeg har lært veldig mye av akkurat det, selv om det også har vært en del dårlige erfaringer på veien til hvor jeg har kommet i dag.

Vi blir alle bombadert av informasjon hele tiden om hva som er sunt her og der. Det finnes de som har null interesse for kosthold. For disse menneskene skal det ikke mye til før de ser på noe som ekstremt.

Jeg har jobbet et sted hvor det nesten daglig sto fremme "noe godt" på pauserommet. For meg er det helt fjernt å spise søtsaker hver dag og for noen er det utenkelig å la være.

Jeg sier gjerne Jatakk til kake, middag, en drink, hva som helst, hvis jeg føler for det. Jeg har ingen samvittighet som nekter meg noe. De eneste gangene jeg får dårlig samvittighet er de gangene jeg sier Neitakk og det er fordi at jeg setter MINE ønsker før andres. Jeg trenger rett og slett å bli flinkere til å være egoistisk med god samvittighet. Det er nemlig jeg som må leve med mageknip, migreneanfall og dårlig fysisk/psykisk form som følge av dårlig kosthold.

Jeg tenker at det er HELHETEN av kostholdet som teller. Om jeg spiser en is og en sjokolade en dag, så nyter jeg det. Men om jeg skulle sagt ja hver gang jeg ble tilbydd hadde det fort blitt hver dag..

Skumleste siden du linket til, og den står godt i stil med den uthevede teksten i sitatet mitt av det du skrev. Jeg føler det er irrelevant å vinkle det dithen, for ja, det kan være helseskadelig å bli sykelig opptatt av f.eks. raw vegan food. Det jeg snakker om er folk som faktisk leser forskningsresultater og vitenskapelige artikler som tar for seg slike, for å danne seg et bilde av hva som faktisk er sunt. Beklager, men er uhorvelig lei av denne "alle er forskjellige"-tankegangen som flyter rundt. Ja, alle er forskjellige. Nei, vi er ikke så forskjellige at det ikke er mulig å bruke vitenskap til å finne en generell tilnærming til kosthold som er, om ikke optimalt for alle så i allfall generelt sunt.

Rare idéer om hva sunn mat er sammenkoblet med en ekstrem vilje til å følge eget hode kan føre til sykdom og død. Noen som lever helt strict raw vegan kommer til å korte ned livet sitt sammenlignet med et mer fornuftig matinntak. En anorektiker har også et sykt forhold til mat og kropp som er helseskadelig.

Folkene vi snakker om her på siden er dog folk som vet at halvfabrikat, prosesserte karbohydrater og frankenfett ikke har noen plass i et normalt kosthold akkurat som kake, brus og godis ikke har noen plass i hverdagen.

For å snu litt på det.. hva er mest ekstremt? En som driver med fitness og drar helse- og treningsbiten så langt det går i en rettning for å være sunn, sterk og stå på en scene, eller en som er sykelig overvektig og antagelig kommer til å etterlate familie og kjære mange år -kanskje tiår- før deres tid? Hvilken av de to bør stilles til ansvar for hva de putter i munnen? Hvilken av de to er det alment akseptert å høylytt kommentere på og "gå til angrep" på?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Du er i hvert fall bombastisk nok, det skal du ha PlastBox

*host* Hender jeg setter ting litt på spissen da, kall det en personlig feil. Tror i allefall ikke noe jeg skrev var direkte feil, men bomma jeg ser jeg gjerne at noen arresterer meg på det så jeg kan beklage meg og lære av det. (y)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
*host* Hender jeg setter ting litt på spissen da, kall det en personlig feil. Tror i allefall ikke noe jeg skrev var direkte feil, men bomma jeg ser jeg gjerne at noen arresterer meg på det så jeg kan beklage meg og lære av det. (y)

Jeg har ikke kompetanse til å verken motsi eller å motbevise de påstandene du fremsetter, men rent generelt så virker de noe bombastiske når du samtidig ikke legger ved noen kilde. For eksempel:

Rare idéer om hva sunn mat er sammenkoblet med en ekstrem vilje til å følge eget hode kan føre til sykdom og død. Noen som lever helt strict raw vegan kommer til å korte ned livet sitt sammenlignet med et mer fornuftig matinntak. En anorektiker har også et sykt forhold til mat og kropp som er helseskadelig.

Sliter også noen ganger med å følge logikken i det du skriver. Mulig jeg er dum, men jeg leser det du skriver og forstår ikke hva du mener eller hva du vil frem til.

Det kan til og med hende jeg er enig med deg, bare at jeg ikke forstår hva du mener?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skumleste siden du linket til, og den står godt i stil med den uthevede teksten i sitatet mitt av det du skrev. Jeg føler det er irrelevant å vinkle det dithen, for ja, det kan være helseskadelig å bli sykelig opptatt av f.eks. raw vegan food. Det jeg snakker om er folk som faktisk leser forskningsresultater og vitenskapelige artikler som tar for seg slike, for å danne seg et bilde av hva som faktisk er sunt. Beklager, men er uhorvelig lei av denne "alle er forskjellige"-tankegangen som flyter rundt. Ja, alle er forskjellige. Nei, vi er ikke så forskjellige at det ikke er mulig å bruke vitenskap til å finne en generell tilnærming til kosthold som er, om ikke optimalt for alle så i allfall generelt sunt.

Rare idéer om hva sunn mat er sammenkoblet med en ekstrem vilje til å følge eget hode kan føre til sykdom og død. Noen som lever helt strict raw vegan kommer til å korte ned livet sitt sammenlignet med et mer fornuftig matinntak. En anorektiker har også et sykt forhold til mat og kropp som er helseskadelig.

Folkene vi snakker om her på siden er dog folk som vet at halvfabrikat, prosesserte karbohydrater og frankenfett ikke har noen plass i et normalt kosthold akkurat som kake, brus og godis ikke har noen plass i hverdagen.

For å snu litt på det.. hva er mest ekstremt? En som driver med fitness og drar helse- og treningsbiten så langt det går i en rettning for å være sunn, sterk og stå på en scene, eller en som er sykelig overvektig og antagelig kommer til å etterlate familie og kjære mange år -kanskje tiår- før deres tid? Hvilken av de to bør stilles til ansvar for hva de putter i munnen? Hvilken av de to er det alment akseptert å høylytt kommentere på og "gå til angrep" på?

Jeg har ikke forklart meg godt nok eller du har misforstått litt. Hvorfor er du så lei av denne "alle er forskjellige"-tankegangen egentlig? For meg er det faktisk ganske relevant. Jeg kjenner mennesker med både overspisingsforstyrrelser og anoreksi.

Jeg er ikke utdanna ernæringsfysiolog eller noe sånt, så jeg har sikkert ikke peiling. Men jeg vil ikke si at disse har samme utgangspunkt for å lære seg hva et sunt kosthold er. Og ingen spiseforstyrrelse er lik. Når et menneske har hatt et usunt forhold til mat hele sitt liv, mener i alle fall jeg at små grep er en stor forskjell. Mener det er et stort skritt da å gå fra feks. spise spareribs med bbq-saus og pommesfrites til frokost, til halvgrove brødskiver med skinke og agurk.

Temaet i denne tråden er vel egentlig "gode fraser mot kommentarer angående kost/trening" og vi har kanskje bevegd oss litt vekk fra det temaet nå?

Når foreldrene mine blir skuffa, oppgitt og kommenterer kostholdet mitt på en negativ måte, så kan jeg jo på en måte forstå dem. De er vokst opp på en helt annen tid enn meg, de stoler på det som står i avisene og tror at jeg går på lavkarbokosthold og kommer til å daue, bare fordi jeg faktisk er mett og sier nei takk til en potet ekstra.

Skjønner ikke helt hva du prøver å få frem med disse spørsmålene dine til slutt. I min verden er det ikke allment akseptert å gå til angrep på NOEN ifh. til hva de velger å stappe i munnen....

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke kompetanse til å verken motsi eller å motbevise de påstandene du fremsetter, men rent generelt så virker de noe bombastiske når du samtidig ikke legger ved noen kilde. For eksempel:

Rare idéer om hva sunn mat er sammenkoblet med en ekstrem vilje til å følge eget hode kan føre til sykdom og død. Noen som lever helt strict raw vegan kommer til å korte ned livet sitt sammenlignet med et mer fornuftig matinntak. En anorektiker har også et sykt forhold til mat og kropp som er helseskadelig.

Sliter også noen ganger med å følge logikken i det du skriver. Mulig jeg er dum, men jeg leser det du skriver og forstår ikke hva du mener eller hva du vil frem til.

Det kan til og med hende jeg er enig med deg, bare at jeg ikke forstår hva du mener?

Poenget med sitatet i midten der var at en i overkant ivrig fokus på kosthold ikke i seg selv er noe negativt så lenge en faktisk sjekker fakta om hva som er bra og hva som er mindre bra. En pseudo-religiøs overbevisning om at en eller annen rettning er suveren alle andre uavhengig av hva data måtte si kan derimot fort være usunt. Er kanskje pedantisk av meg, men forskjellen er ganske vital for diskusjonen. Man kan ikke sette en anorektiker i samme kategori som en som er interessert i helse og kosthold.

Jeg har ikke forklart meg godt nok eller du har misforstått litt. Hvorfor er du så lei av denne "alle er forskjellige"-tankegangen egentlig? For meg er det faktisk ganske relevant. Jeg kjenner mennesker med både overspisingsforstyrrelser og anoreksi.

Jeg er ikke utdanna ernæringsfysiolog eller noe sånt, så jeg har sikkert ikke peiling. Men jeg vil ikke si at disse har samme utgangspunkt for å lære seg hva et sunt kosthold er. Og ingen spiseforstyrrelse er lik. Når et menneske har hatt et usunt forhold til mat hele sitt liv, mener i alle fall jeg at små grep er en stor forskjell. Mener det er et stort skritt da å gå fra feks. spise spareribs med bbq-saus og pommesfrites til frokost, til halvgrove brødskiver med skinke og agurk.

Da forstår jeg bedre hva du mente. Som jeg sa over blir det dog noe urettferdig og klønete å sammenligne noen som har en sykdom med noen som har en interesse. At noen velger brokkoli over potet, og omelett eller Skyr over brød og yoghurt har da såvisst ikke en spiseforstyrrelse?

Jeg tenkte mer på når "Alle er forskjellige" brukes til å rettferdiggjøre alt mulig rør, som f.eks. manglende evne til å gå opp eller ned i vekt, eller potensielt helseskadelige overbevisninger om hva som er sunt. "Lavkarbo passer ikke for meg, jeg bare må ha noen brødskiver med sjokoladepålegg og litt snop til kvelds. Du vet.. alle er forskjellige!" eller "Lavkarbo fungerer ikke på kroppen min, jeg burde vite det, for jeg prøvde det i 3 dager!"

Skjønner ikke helt hva du prøver å få frem med disse spørsmålene dine til slutt. I min verden er det ikke allment akseptert å gå til angrep på NOEN ifh. til hva de velger å stappe i munnen....

Fint at du ser sånn på det, og verden hadde vært et bedre sted om alle tenkte slik. Samfunnet generelt mener dog at det er greit å mobbe folk som er sunne og folk som røyker, mens f.eks. overvektige trenger beskyttelse og formynderi. Skal dog sette ting litt på kanten igjen og si at enkelte valg bør kunne "angripes" litt, f.eks. røyking og til en viss grad overvekt. Det er, når alt kommer til alt valg man gjør, som ikke bare går ut over en selv men også familie og kjære når dagen kommer der man blir alvorlig syk. Kritisere et dårlig valg altså, ikke personen som tar valget.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Plastboksen: Forstår fremdeles ikke hvordan jeg skulle forstått det du nå forklarte ut fra det du skrev i den opprinnelige teksten (sitert i mitt svar). Som sagt, mulig jeg er dum. Men om det var det du mente så er jeg ikke uenig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fint at du ser sånn på det, og verden hadde vært et bedre sted om alle tenkte slik. Samfunnet generelt mener dog at det er greit å mobbe folk som er sunne og folk som røyker, mens f.eks. overvektige trenger beskyttelse og formynderi. Skal dog sette ting litt på kanten igjen og si at enkelte valg bør kunne "angripes" litt, f.eks. røyking og til en viss grad overvekt. Det er, når alt kommer til alt valg man gjør, som ikke bare går ut over en selv men også familie og kjære når dagen kommer der man blir alvorlig syk. Kritisere et dårlig valg altså, ikke personen som tar valget.

Jeg er enig med alt du skriver egentlig. Men det med at overvektige trenger/får beskyttelse og formynderi. Hvis jeg skal se på det uten å blande mine egne følelser inn, så har jeg ikke noe sympati med de som er overvektige/røykere/usunne. For det er jo deres valg og de kan jo bare velge å slutte, ikke sant?

Men når det kommer til mennesker jeg er glad i, som er overvektige/usunne/røykere så er det ikke så lett allikevel.

Jeg har ikke opplevd/eller kjent noen som har blitt mobba fordi de er sunne, men har opplevd de som har blitt mobba pga. overvekt.Selvfølgelig er det ikke sunt å røyke eller være overvektig. ALT handler som du sier om valg her i livet og disse valgene går utover flere enn deg selv. Jeg kan godt sitte her å si at JEG synes det er dårlige valg å spise usunn mat, aldri trene, røyke osv. Det er jo lett for meg å si det, som har et sunt og greit forhold til mat. Men jeg vil være veldig forsiktig med å kritisere andre direkte for de valgene de tar.. Det er en litt håpløs situasjon egentlig, fordi man vil veldig hjelpe og er bekymret (desperat!!) pga. de usunne vanene til mennesker man er glad i. Men det som er ment som gode råd kan ofte tolkes som press og mas. Det kan ende med at personen skyver deg unna, mister tilliten til deg og slutter å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det er i alle fall sånn jeg har opplevd det.

Og jeg mener at det ikke er greit å mobbe noen da. Skjønner ikke hva man skal MOBBE folk for. Syns alle kan passe på seg selv :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg er enig med alt du skriver egentlig. Men det med at overvektige trenger/får beskyttelse og formynderi. Hvis jeg skal se på det uten å blande mine egne følelser inn, så har jeg ikke noe sympati med de som er overvektige/røykere/usunne. For det er jo deres valg og de kan jo bare velge å slutte, ikke sant?

Men når det kommer til mennesker jeg er glad i, som er overvektige/usunne/røykere så er det ikke så lett allikevel.

Jeg har ikke opplevd/eller kjent noen som har blitt mobba fordi de er sunne, men har opplevd de som har blitt mobba pga. overvekt.Selvfølgelig er det ikke sunt å røyke eller være overvektig. ALT handler som du sier om valg her i livet og disse valgene går utover flere enn deg selv. Jeg kan godt sitte her å si at JEG synes det er dårlige valg å spise usunn mat, aldri trene, røyke osv. Det er jo lett for meg å si det, som har et sunt og greit forhold til mat. Men jeg vil være veldig forsiktig med å kritisere andre direkte for de valgene de tar.. Det er en litt håpløs situasjon egentlig, fordi man vil veldig hjelpe og er bekymret (desperat!!) pga. de usunne vanene til mennesker man er glad i. Men det som er ment som gode råd kan ofte tolkes som press og mas. Det kan ende med at personen skyver deg unna, mister tilliten til deg og slutter å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det er i alle fall sånn jeg har opplevd det.

Og jeg mener at det ikke er greit å mobbe noen da. Skjønner ikke hva man skal MOBBE folk for. Syns alle kan passe på seg selv :)

Selvsagt er det ikke greit å mobbe noen, det ligger jo litt i definisjonen av ordet mobbe at det ikke er noe positivt. Jeg mener dog at endel overvektige til tider forsøker å stille seg i samme gruppe som homofile og andre minoriteter hva diskriminering og tiltak angår. Se på USA, der flysetene må byttes så flyselskapene kan unngå å bli saksøkt for diskriminering fordi en eller annen vraltetass på 200kg ikke får plass i et vanlig flysete. Smak litt på den..

Jeg er veldig for et samfunn der Kardemommeloven er den som veier tyngst. Personlig frihet så lenge valgene en tar ikke går utover andre. Kan du dog påstå at det ikke går utover noen hver gang noen dør eller blir pleietrengende pga. hjerteproblemer eller slag som etter all sannsynelighet hadde vært ungått dersom personen ikke hadde 50kg mer fett på kroppen enn det som er sunt..? For å sette ting på spissen.. å diskriminere et valg om å ødelegge seg selv er ikke det samme som å diskriminere mot legning eller hudfarge, og røykere "mobbes" hvor enn de snur seg så hvorfor ikke overvektige?

Forøvrig er det jo alment akseptert å mobbe røykere. De skal jo til og med bortvises fra åpne, utendørs busskur nå mener mange, selv i Oslo sentrum der svevestøv og eksos antagelig ligger langt tettere i lufta enn røyken til karen som står 3 meter bortafor deg og tar en blås. Finn en diskusjon er anti-røyk-fanatikere skriker om hvor forferdelig røyking (og røykere) er og bytt ut "røyking" med "overspising" . Post dette på nettet og du vil antagelig få så mye pes og kjeft som du aldri har fått i ditt liv, selv om det strengt tatt er det samme. Et valg om å forringe egen helse.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg er enig med alt du skriver egentlig. Men det med at overvektige trenger/får beskyttelse og formynderi. Hvis jeg skal se på det uten å blande mine egne følelser inn, så har jeg ikke noe sympati med de som er overvektige/røykere/usunne. For det er jo deres valg og de kan jo bare velge å slutte, ikke sant?

Men når det kommer til mennesker jeg er glad i, som er overvektige/usunne/røykere så er det ikke så lett allikevel.

Jeg har ikke opplevd/eller kjent noen som har blitt mobba fordi de er sunne, men har opplevd de som har blitt mobba pga. overvekt.Selvfølgelig er det ikke sunt å røyke eller være overvektig. ALT handler som du sier om valg her i livet og disse valgene går utover flere enn deg selv. Jeg kan godt sitte her å si at JEG synes det er dårlige valg å spise usunn mat, aldri trene, røyke osv. Det er jo lett for meg å si det, som har et sunt og greit forhold til mat. Men jeg vil være veldig forsiktig med å kritisere andre direkte for de valgene de tar.. Det er en litt håpløs situasjon egentlig, fordi man vil veldig hjelpe og er bekymret (desperat!!) pga. de usunne vanene til mennesker man er glad i. Men det som er ment som gode råd kan ofte tolkes som press og mas. Det kan ende med at personen skyver deg unna, mister tilliten til deg og slutter å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det er i alle fall sånn jeg har opplevd det.

Og jeg mener at det ikke er greit å mobbe noen da. Skjønner ikke hva man skal MOBBE folk for. Syns alle kan passe på seg selv :)

Hei! Slenger meg med i denne diskusjonen bare for å si at jeg er helt enig med deg! Overspising vil i 2013 bli godkjent som en spisrforstyrrelse. Jeg er ingen ekspert, men jeg studerer psykologi og har ihvertfall fått grunnleggende kunnskap om overspising og psykologiske grunner til fedme.

Det forskning faktisk viser, og som jeg tror at veldig få "normale sunne" mennesker er klar over er følgende:

Overspisere har over gjennomsnittlig kunnskap om kosthold og hva som er sunt

Mange som sliter med overspising har tidligere vært anorektikere og bulimikere

Den emosjonelle og tanke-delen av overspising er mye større enn den fysisk.

Overspising preges av skyldfølelse og skam, ikke "nam, nå skal det bli godt med dagens fjerde sjokoladeplate".

Forsøk på å oppfordre overspiseren til å spise mindre har som oftest motsatt effekt

Viktigst av alt: Overspising er en mental lidelse! Det er et seriøst og voksende problem, og folk må forstå at disse menneskene er ikke bare late og uopplyste. De er ofte deprimerte i tillegg og de trenger profesjonell hjelp. Jeg synes det er utrolig provoserende når folk snakker om overspisere som om de er noen dumme sofagriser. Det å gi hjelp og støtte kan være utrolig viktig, men man må også forstå hvor sammensatt problemet kan være for folk.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hei! Slenger meg med i denne diskusjonen bare for å si at jeg er helt enig med deg! Overspising vil i 2013 bli godkjent som en spisrforstyrrelse. Jeg er ingen ekspert, men jeg studerer psykologi og har ihvertfall fått grunnleggende kunnskap om overspising og psykologiske grunner til fedme.

Det forskning faktisk viser, og som jeg tror at veldig få "normale sunne" mennesker er klar over er følgende:

Overspisere har over gjennomsnittlig kunnskap om kosthold og hva som er sunt

Mange som sliter med overspising har tidligere vært anorektikere og bulimikere

Den emosjonelle og tanke-delen av overspising er mye større enn den fysisk.

Overspising preges av skyldfølelse og skam, ikke "nam, nå skal det bli godt med dagens fjerde sjokoladeplate".

Forsøk på å oppfordre overspiseren til å spise mindre har som oftest motsatt effekt

Viktigst av alt: Overspising er en mental lidelse! Det er et seriøst og voksende problem, og folk må forstå at disse menneskene er ikke bare late og uopplyste. De er ofte deprimerte i tillegg og de trenger profesjonell hjelp. Jeg synes det er utrolig provoserende når folk snakker om overspisere som om de er noen dumme sofagriser. Det å gi hjelp og støtte kan være utrolig viktig, men man må også forstå hvor sammensatt problemet kan være for folk.

Helt klart at det ofte er en mental lidelse, men ikke mye håp i å forsøke å hjelpe en person som ikke er villig til å hjelpe seg selv. Spiseforstyrrelser generelt er svært komplisert, alle har "sin spiseforstyrrelse" . Man skal så klart støtte, men alt i alt er det en selv som må ville ha endring og oppsøke hjelp.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Viktigst av alt: Overspising er en mental lidelse! Det er et seriøst og voksende problem, og folk må forstå at disse menneskene er ikke bare late og uopplyste. De er ofte deprimerte i tillegg og de trenger profesjonell hjelp. Jeg synes det er utrolig provoserende når folk snakker om overspisere som om de er noen dumme sofagriser. Det å gi hjelp og støtte kan være utrolig viktig, men man må også forstå hvor sammensatt problemet kan være for folk.

Jeg er nokså uenig ... min oppfatning er at i 90% av tilfellene hvor et enkelt individ er ute og kjører, så er det en ting som gjelder... og det er å røske hue ut av skapet som Otto J. sa.

Det blir flere og flere diagnoser, flere og flere eksperter og som enkelt individ så har en faen meg snart ikke lenger ansvar for seg selv. Greit nok om mental kapasitet er på nivå med en 3 åring... men enhver voksen person som man kan defineres som "normal" må kunne forventes å ta ansvar for seg selv uten at det trengs profesjonell hjelp til det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jepp, og schizofrene må bare skjerpe seg, manisk depressive må komme seg på kino og se en komedie osv.

Nei, de fleste tilfeller av overvekt skyldes verken sykdom eller psykiske lidelser, men å bagatellisere ting på denne måten blir for dumt. Det er ikke bare dårlig viljestyrke som gjør at folk blir overvektige.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Veldig mange hadde kommet veldig langt med litt selvdisiplin.

I all hovedsak så er det en grunn og en grunn alene til at majoriteten av nordmenn blir mer og mer korpulente. Det mistenker jeg at du med din bakgrunn vet veldig godt.

Det er ikke lov lenger å si at nå må du ta deg sammen... dette er ikke godt nok. På den annen side så er det som mange over skriver meget lov å kritisere andres evne til å gjøre en innsats for egen velferd.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er en haug med grunner til at folk spiser for mye, og det er en haug med forskjellige årsaker til at noen ender opp med spiseforstyrrelser. Et fokus på selvdisiplin har aldri fungert før, og kommer neppe til å fungere heller da dette ikke gjør noe med underliggende årsaker i hvert enkelt tilfelle. For noen vil det være nok at de bare bestemmer seg, mens andre sliter mer med å komme gjennom overveielsesfasen, og ender opp med tilbakefall.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Veldig mange hadde kommet veldig langt med litt selvdisiplin.

I all hovedsak så er det en grunn og en grunn alene til at majoriteten av nordmenn blir mer og mer korpulente. Det mistenker jeg at du med din bakgrunn vet veldig godt.

Det er ikke lov lenger å si at nå må du ta deg sammen... dette er ikke godt nok. På den annen side så er det som mange over skriver meget lov å kritisere andres evne til å gjøre en innsats for egen velferd.

Nå er dette, som en annen også påpekte, veldig off topic ift tråd-tittelen, så jeg skal ta det kort: Du antar og synser og spekulerer i ting som du ikke har peiling på. Du må forstå at alle mennesker er ikke like som deg. Det ligger systematisk forskning bak diagnoserutiner og behandlingsmetoder - dette er ikke noe folk bare finner på. Det blir totalt meningsløst å diskutere dette når du åpenbart ikke har noen kunnskap om temaet, og baserer alle dine meninger på dine egne tanker og følelser.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nå er dette, som en annen også påpekte, veldig off topic ift tråd-tittelen, så jeg skal ta det kort: Du antar og synser og spekulerer i ting som du ikke har peiling på. Du må forstå at alle mennesker er ikke like som deg. Det ligger systematisk forskning bak diagnoserutiner og behandlingsmetoder - dette er ikke noe folk bare finner på. Det blir totalt meningsløst å diskutere dette når du åpenbart ikke har noen kunnskap om temaet, og baserer alle dine meninger på dine egne tanker og følelser.

Lurer på hva du mener om følgende resonnement: Gener bruker lang tid på å forrandre seg. Besteforeldregenerasjonen var ikke i noen stor grad hverken overvektige eller psykisk syke, ei heller foreldregenerasjonen. Nå om dagen er 1/3 av befolkningen overvektige. Selv barn har overvekt og fedme i så stor grad at 2-3 i hver skoleklasse har det!

Så, antallet overvektige har økt uten at genene våre har hatt tid til å endre seg. Med andre ord er ikke overspising eller alvorlig psykisk sykdom genetisk, så det må være andre faktorer som spiller inn. Hvorvidt disse faktorene er stress i hverdagen, press, latskap eller gudene-vet-hva skal jeg ikke uttale meg så bastant om, men å antyde at overspising generelt skyldes psykisk sykdom blir latterlig. Om 30% av befolkninga er helseskadelig overvektige nå pga. mental sykdom de var så sterkt genetisk predisponert for å få at de må ha medisinsk behandling for å komme ut av det.. vel, da hadde bortimot 30% av befolkninga lidd samme skjebne for 10, 30 og 50 år siden også. Dette er ikke tilfelle, så argumentet ditt er ugyldig.

Edit: Når jeg sier besteforeldregenerasjonen i mindre grad var psykisk syke baserer jeg meg ikke på tall, da diagnostiseringsverktøy for slike lidelser var rimelig mangelfulle i Norge i førkrigstida. :p Det jeg tenker på er de som var så syke at de uten medisinsk inngripen enten tok livet sitt, eller ikke klarte å fungere i det daglige. Nå har vel 1/3 av befolkninga på et eller annet tidspunkt fått piller mot angst og depresjoner, og dersom dette var tilstander som faktisk krevde den behandlingen følger det at 1/3 av førkrigsgenerasjonene tok livet sitt. Latterlig påstand i grunn.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lurer på hva du mener om følgende resonnement: Gener bruker lang tid på å forrandre seg. Besteforeldregenerasjonen var ikke i noen stor grad hverken overvektige eller psykisk syke, ei heller foreldregenerasjonen. Nå om dagen er 1/3 av befolkningen overvektige. Selv barn har overvekt og fedme i så stor grad at 2-3 i hver skoleklasse har det!

Så, antallet overvektige har økt uten at genene våre har hatt tid til å endre seg. Med andre ord er ikke overspising eller alvorlig psykisk sykdom genetisk, så det må være andre faktorer som spiller inn. Hvorvidt disse faktorene er stress i hverdagen, press, latskap eller gudene-vet-hva skal jeg ikke uttale meg så bastant om, men å antyde at overspising generelt skyldes psykisk sykdom blir latterlig. Om 30% av befolkninga er helseskadelig overvektige nå pga. mental sykdom de var så sterkt genetisk predisponert for å få at de må ha medisinsk behandling for å komme ut av det.. vel, da hadde bortimot 30% av befolkninga lidd samme skjebne for 10, 30 og 50 år siden også. Dette er ikke tilfelle, så argumentet ditt er ugyldig.

Edit: Når jeg sier besteforeldregenerasjonen i mindre grad var psykisk syke baserer jeg meg ikke på tall, da diagnostiseringsverktøy for slike lidelser var rimelig mangelfulle i Norge i førkrigstida. :p Det jeg tenker på er de som var så syke at de uten medisinsk inngripen enten tok livet sitt, eller ikke klarte å fungere i det daglige. Nå har vel 1/3 av befolkninga på et eller annet tidspunkt fått piller mot angst og depresjoner, og dersom dette var tilstander som faktisk krevde den behandlingen følger det at 1/3 av førkrigsgenerasjonene tok livet sitt. Latterlig påstand i grunn.

Jeg har da aldri påstått at alle overspisere er overspisere pga noe overspise-gen. Jeg tror ikke at predisposisjon til overspising er genetisk. Jeg tror/vet at predisposisjon til mentale lidelser er delvis genetisk og delvis påvirket av livssituasjon/miljø.

Det om en person utvikler tvangstanker, angst, depresjon, bipolar lidelse, anoreksi, overspising, bulimi osv er dels pga predisposisjon til mental lidelse generelt (f.eks ser man at familier hvor en person har en spiseforstyrrelse, er det høyere forekomst av depresjon hos andre familiemedlemmer), og dels pga faktorer i miljøet.

En person som har genetisk predisposisjon, og i tillegg blir eksponert for høyt slankepress (f.eks. modeller og dansere) vil ha økt sannsynlighet for å utvikle anoreksi. Enn f.eks en modell uten predisposisjonen eller en person med predisposisjonen, uten slankepresset. Må påpeke her at det finnes ingen matematisk formel eller noe 1:1 forhold her - det handler om økt sannsynlighet.

Poenget mitt er dette: det er utallige faktorer som spiller inn i utviklingen av mentale lidelser. Jo flere faktorer en person utsettes for, jo høyere er sannsynligheten for at den personen vil utvikle en mental lidelse. Faktorer i miljøet kan påvirke hvilken lidelse som utvikles. Det finnes ikke noe "overspiseforstyrrelse"-gen som gjør at alle som har det blir overspisere. Så enkelt er det ikke.

I dagens samfunn har vi større tilgang på og fokus på mat generelt, og junk food spesielt, enn for 60 år siden. Derfor er det flere som utvikler overspiseforstyrrelse i dag enn da. På samme måte har forekomsten av anoreksi økt i takt med skjønnhetsidealet uten at genene i populasjonen har utviklet seg nevneverdig så vidt vi vet. Vi ser også at anoreksi nesten ikke forekommer i f.eks India, men at Indiske jenter som studerer i USA har like stor sjanse for å utvikle anoreksi som Amerikanske jenter. Dette peker mot en kulturell komponent.

(Vil igjen påpeke at dette blir off topic ift tråd-tittel. Kanskje vi skal starte en separat tråd for denne diskusjonen?)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lurer på hva du mener om følgende resonnement: Gener bruker lang tid på å forrandre seg. Besteforeldregenerasjonen var ikke i noen stor grad hverken overvektige eller psykisk syke, ei heller foreldregenerasjonen. Nå om dagen er 1/3 av befolkningen overvektige. Selv barn har overvekt og fedme i så stor grad at 2-3 i hver skoleklasse har det!

Så, antallet overvektige har økt uten at genene våre har hatt tid til å endre seg. Med andre ord er ikke overspising eller alvorlig psykisk sykdom genetisk, så det må være andre faktorer som spiller inn. Hvorvidt disse faktorene er stress i hverdagen, press, latskap eller gudene-vet-hva skal jeg ikke uttale meg så bastant om, men å antyde at overspising generelt skyldes psykisk sykdom blir latterlig. Om 30% av befolkninga er helseskadelig overvektige nå pga. mental sykdom de var så sterkt genetisk predisponert for å få at de må ha medisinsk behandling for å komme ut av det.. vel, da hadde bortimot 30% av befolkninga lidd samme skjebne for 10, 30 og 50 år siden også. Dette er ikke tilfelle, så argumentet ditt er ugyldig.

Edit: Når jeg sier besteforeldregenerasjonen i mindre grad var psykisk syke baserer jeg meg ikke på tall, da diagnostiseringsverktøy for slike lidelser var rimelig mangelfulle i Norge i førkrigstida. :p Det jeg tenker på er de som var så syke at de uten medisinsk inngripen enten tok livet sitt, eller ikke klarte å fungere i det daglige. Nå har vel 1/3 av befolkninga på et eller annet tidspunkt fått piller mot angst og depresjoner, og dersom dette var tilstander som faktisk krevde den behandlingen følger det at 1/3 av førkrigsgenerasjonene tok livet sitt. Latterlig påstand i grunn.

Vi har litt andre forhold nå enn vi hadde under krigen. Litt lettere å bruke mat som trøst - problemet blir en overspisingslidelse.

Poenget ditt med gener står greit i en annen sammenheng, nemlig at det er svært lite som støtter genetisk overvekt (selv om det forskes på en del gener som kan ha en sammenheng nå), men akkurat i denne diskusjonen er det ikke et godt argument.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...