Gå til innhold

For dere som har gått ned en del i vekt, hva var vendepunktet?


Anbefalte innlegg

Ikke fokuser på om det går tregt eller fort. Fokuser på om du føler opplegget du følger er noe som funker FOR DEG; og som du har tro på kommer til å funke over tid.

Går du rundt hver eneste dag å tenker " nå sprekker jeg snart " da gir man kanskje opp for lett.

Å kunne ete seg SKIKKELIG mett når man eter, som f.eks lavkarbotilhengerne inkl. meg selv rapporterer at de kan gjøre, gjør noe med moralen. Å måtte SULTE seg nesten HELE tida, tror jeg funker for de færreste.

Jeg er ikke spesielt glad i godterier, dermed ble det aldri noe savn å kutte det ut. Brus med sukker brukte jeg ikke, så det ble heller aldri noe tema. Kaker osv er jeg ikke spesielt intr. i, dermed ble det aldri noe tema. Jeg savner ikke pasta, men jeg savner ris litt. Poteter savner jeg ganske mye, og det kunne jeg iof spist litt av, siden jeg er i kraftig underskudd pga aktivitet, trening osv nesten hver dag. Det funker likevel greit å ikke spise det. Å kutte brød gikk fint, men jeg må ha frokost jeg kjenner at jeg tygger, så knekkebrød er et MUST, hadde IKKE klart meg uten.

Jeg har heller ingen dedikert spisedag. Jeg spiser nok litt mer i helgene, men å skeie ut med godteri osv ser jeg ikkenoe påeng i. En utvalgt mengde oster, noen få rugkjeks eller ryvita brekt i småbiter, godt smør, en flaske vin mv gjør nytta for å " kose meg " . Eventuelt laks med pesto, grønnsaker og litt vin til den også

Som eksemplene over viser, det som funker for meg, er ikke sikkert fuker for alle andre. Enhver form for diett / kostholdsendring bør være fundert i hva man føler funker over tid, og ikke hva som gir raskest mulig nedgang...

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 240
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jeg, for min del, hadde en såpass tåpelig tilnærming til problemet at jeg ventet egentlig bare på å finne den perfekte metoden å gå ned i vekt på. Jeg har aldri vært i tvil om at det finnes mange veie

Det konstante ubehaget man hadde når man skulle skifte i en garderobe. Alle de tusen tingene man gjorde for å skjule fedmen ( presse skuldrene fram for at jumpern skulle skjule bitch tittsene, pute

Nå er ikke jeg voksen og det gjenspeiles vel i motivasjonen min: Jeg skulle hevne meg på en gutt. Det funket faktisk, men da var ikke jeg interessert lenger. Mission completed.

Postede bilder

I 2001 Veide jeg 123 kg og i ferd med å få diabetes....mitt vendepunkt vat jeg kom meg ut av det destruktive forholdet jeg var i og begynte å glede meg over livet mitt og ta vare på meg selv. Jeg gikk forholdsvis kjappt ned til 90 kg og videre derfra til 79,uten noen form for trening.Siden jeg alltid har vært å annse som en treningsky person er jeg ganske fornøyd med meg selv at jeg i dag jobber på et treningstudio og trener 5 dager pr uke,har blitt avhengi og funnet ut at vekttrening er min greie. Er pr dags dato på PSMF diett og har innsett at mat er min svakhet og dit jeg flykter når ting i perioder kan være litt tungt. Har en tendens til å gå litt opp og ned i vekt(10 kg +-),men tar hvertfall grep om det i dag før ting går for langt.Har ikke vært over 90 kg siden 2001 og målet nå er 70-75 kg. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har alltid hoppet litt opp ned ned i vekt. Som barn var jeg ganske normalvektig, på barneskolen økte vekten og jeg ble hva en kaller lubben, siste året på barneskolen og begynnelsen av ungdomsskolen raste vekten ned igjen og jeg ble nesten sykelig tynn, fra slutten av ungdomsskole og gjennom videregående skole økte vekten igjen. Stort sett ingen variasjoner i kost eller trening, den har bare stort sett godt opp og ned.

På videregående var jeg konstant sliten, slet med å komme meg opp på morgenen og sovnet så fort jeg kom hjem igjen, og for å komme gjennom dagen ble det ofte mange turer på butikken for å ha noe å spise på, og jeg endte opp med pizzaboller, sjokolade og det jeg egentlig fant av sukker i butikkene. Akkurat der og da tenkte jeg ikke mer på det, og fortsette og spise sånne lunsjer flere dager i uken. Hjemme hendte det også fort at jeg satt og spiste sjokolade flere kvelder i uken og andre ting en egentlig kun burde spise lørdager, og også da i mye mindre mengder. Etter videregående flyttet jeg for meg selv, og selv om jeg sa til meg selv at jeg skulle leve som en sunn student tok det ikke lang tid før jeg fant ut hvor lett det var å steke en pizza for eksempel i stedet for å lage noe sunnere, og jeg har aldri vært av den typen som koser meg på kjøkkenet. Vekten økte fort, og uten at jeg selv la merke til hvordan det hadde skjedd så var jeg stor og rund, og klærne mine passet knapt lenger.

Høsten 2011 fikk jeg også en gigantisk fot. Foten min (senere begge) samlet væske og jeg fikk knapt på meg sko. Det så elendig ut og selv om det ikke gjorde vondt var det en ekkel følelse å gå med føtter som var fylt til randen av veske. Endeløse timer hos lege og sykehus uten resultater, og legen sa at overvekt kanskje kunne være problemet. Fikk også problemer med pusten julen samme år, det tettet seg helt i brystet og det gjentok seg flere ganger daglig i to ukers tid, og da jeg virkelig ikke liker leger bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender og meldte meg inn på ett treningsstudio.

Blanding av dårlig selvtillit, depresjoner, glede for godteri og pizza, pusteproblemer og en stor fot fikk meg til å innse at nok er nok. Fortsatt er jeg ett stykke unna målet, men får håpe det kommer :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vendepunktet?

Tror ikke det var noe bestemt vendepunkt, men noe som har bygget seg opp over tid.

Lei av den jeg er blitt.

Skjønt, det og få barn og se hvor skakkjørt mitt forhold til mat og kropp var hjalp jo, for tanken om hva jeg lærer henne dukket opp.

Ingenting har skjedd over natta, men sakte men sikkert har jeg (begynt og) fått et mer nyansert forhold til mat, har funnet ut at jeg liker trening.

Også har man svært lite unnskyldninger når vekta stopper på 133 kilo.

Da er det liksom bare en ting og gjøre....

Og det gjør jeg! :thumbsup:

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Min motivasjon kom faktisk ganske brått når den kom, hadde lagt på meg ganske mye ganske fort, var egentlig tynn og lita, trente masse og spiste lite. Når jeg da sluttet og trene og fikk tidenes dårlige kosthold gikk det en vei og det fort. Lenge lullet jeg meg inn i en eller annen syk verden hvor jeg sa til meg selv at det "ikke var så ille". Det var det.. Vendepunktet kom tror jeg når jeg skulle på ball, det skulle være et flott forsvars ball og vi skulle og handle kjoler, dama i butikken sa til meg, "jeg er litt usikker på om jeg har din str". For ei jente som ALLTID tidligere har kunnet handle hva hun ville og stort sett måtte ned i den minste skalaen ble dette en sjokk oppvekker, jeg visste jeg hadde lagt på meg, men så masse at jeg ikke lenger passe i str som finnes i vanlige butikker! Nå viste det seg hun hadde, men når jeg ser på bildene i ettertid er det en oppblåst stranda hvalross.. Det er så grusomt at jeg nesten begynner å grine når jeg ser på dette bildet i ettertid..!

Min vei til suksess ble livsstilsendring og ikke slankekur, jeg fant ting jeg kunne leve med, lærte meg enda mer om kosthold og trening.. I starten var det å gå en liten tur så tungt at jeg var utslitt etterpå, men fremgangen kom fort og vekta raste ganske greit nedover med mellom 0.5kg og 1kg i uken. På ca 20kilo ned tok jeg en pause... Så etter nesten et år tok jeg fatt igjen, da hadde kroppen min fått litt tid på seg til å bli vant til den nye vekten og jeg følte meg klar for å ta fatt på resten, det er klart at når man skal ned så mye som jeg skulle så må man ta seg god tid tror jeg iallefall får å bli kjent med den nye vekten og la hjernen få hente seg litt inn igjen, har i perioder vansker med å se alt jeg har gått ned.. Det er klart når du er 154 høy og når jeg veide meg første gang etter å ha holdt på med livsstilsendrningen i ca 3mnd så veide jeg 79.8kg, hva jeg veide før det aner jeg ikke. Men sikkert iallefall 5kilo til.. :p Så er det klart det ser jæveli ut, 30kilo overvekt på en så lav kropp er galskap...!

Føler egentlig jeg ikke kunne gjort så masse annerledes når jeg først kom igang. Tok ting veldig sakte, startet med å fokusere på mengde mat først en stund, så ble fokuset og fortsette med mendge og legge til bevegelse og først etter en lang stund og tilvenning til hvor lite jeg kunne spise kom skikkelig trening og tilslutt sunnere kosthold, det ble jo selvsagt automatisk litt sunnere. Men var først etter en god stund at jeg virkelig tok tak i HVA jeg spiste, for meg tror jeg det ble det rette, for har aldri gitt opp eller hatt tilbakefall.. Så lenge jeg har passet på inntaket har jeg gått ned, vekten har aldri stoppet opp, men har hatt en dag i uken hvor jeg har tillatt meg selv og ta kcal telle fri.. Idag spiser jeg ikke godteri eller drikker brus, dette er ikke sikkert er en permanent løsning, men jeg var så sukkeravhengig at jeg måtte ta meg en real avvenning.. å nå idag er det eneste jeg savner egentlig en kald cola og kanskje en is i sommervarmen.. Ikke hele tiden, men noen ganger, alt annet er helt greit å være uten å ta tenker jeg kanskje det er greit å la det være sånn, hvorfor gi kroppen gift når den ikke lenger har lyst på det.. :p

Idag har jeg fortsatt litt igjen...! Jeg veier 54.7kg og skal ned enda 4 kilo til, dette går enn så lenge veldig greit

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg gikk ned over 30 kg på lavkarbo i 2004 - 2006. Jeg var rett og slett lei av alt og hadde dårlig selvbilde. Jeg klarte å begynne når jeg ikke hadde bil til å kjøre til stall og jobb og dermed måtte ta beina fatt for å komme meg dit. Det var sinnsykt tungt til å begynne med, men så ble det lettere og lettere og jeg ble mindre og mindre:) . Var kanonfornøyd på slutten og syntest alt var å kjempelett å gjøre. Nå har jeg gått opp 8 kg siden hesten min døde og jeg sluttet og ri, i tillegg til at jeg sluttet og røyke for et år siden. Nå ønsker jeg å finne tilbake til den fantastiske følelsen og selvtilliten jeg hadde når jeg nådde mitt mål. Jeg har klart det før, og skal klare det igjen!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tror mitt vendepunkt var når alle buksene mine ble for trang. Gikk kun i joggebukser, klarte ikke å se på mitt eget speilbilde og var generellt veldig misfornøyd! Innså at det hadde vert sånn altfor lenge og at jeg ikke hadde noe å tape. Nå var det ned eller ingen vei. For meg har det ikke vert lett. Har alltid hatt et usunnt forhold til mat og kropp. Men denne gangen har jeg faktisk klart det! Ned 9 kg siden januar og har motivasjon til å fortsette. Har skjønt at det ikke er lett og at hver dag må jeg tenke nøye over hva jeg velger å putte i munnen. Som småbarnsmamma og full jobb er det ikke bare å slenge seg på trening hver dag heller, men jeg prøver å gjør småting hele tiden for å øke forbrenning og kondis! Husarbeid i høyt tempo å dansing med 9 kg beibier hjelper :D

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Alltid elsket godteri og drittmat, og foretrukket sofaen med tv-serier fremfor å gjøre noe.. Skikkelig sofagris med et usunt forhold til kropp og mat, jojo-slanker fra jeg var rundt 13.

Vendepunktet var at jeg ikke passer inn i buksene som en gang (for ikke så lenge siden) var for store, lei av dårlig form, lei av å unngå sosiale eventer, lei av å se den ukjente personen i speilet hver dag..

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vet ikke om jeg har noe vendepunkt, men har til nå gått ned 43 kg. Det som endret seg hos meg var at jeg endelig ble klar for å ta tak i hvorfor jeg trøstespiste. Samt at jeg løste opp i ting og tang fra barndommen. Mobbing etc. En må tåle å ha det tungt og arbeide seg igjennom vanskelige ting,fordi det kommer ett lys i enden av det. Utenom det så har jeg prøvd å senke kravene til meg selv. jeg kan ikke være alt for alle hele tiden. noen ganger er det lov å være sur, grinete og ville rope høyt og sinna alene. den var viktig for meg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg bestemte meg for å gå ned i vekt da jeg så et bilde av meg selv på Facebook fra en fest der jeg virkelig hadde pyntet meg opp, jeg husker jeg følte meg kjempefin den kvelden men når jeg så bildene i etter tid var det som et slag i trynet. Jeg var blitt feit!

Kjente meg veldig godt igjen der, ja!

Skulle ønske jeg kunne si til mitt yngre meg at jeg ikke skulle tenke at jeg var så feit (var bare 50kg) og at jeg til mitt litt senere meg kunne sagt 'ikke slutt å tren, ikke slutt å spise så sunt, men mest av alt, ikke drikk så mye'.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg, som mange andre, går å på lavkarbo, ekstrem lavkarbokuren Ketolyse..

Har nå på 15 uker gått ned 16 kg..

Vet at lavakrbo ikke er noe særlig over tid, men skal gå mer og mer tilbake til vanlig mat (over tid, selvfølgelig).. Dette er bare for å få en kickstart.. Og det virker..

Er så giiira, og blitt kjempeglad i trening... Heldigvis... Er så godt å kjøre seg helt ut...

Hadde jeg kunne gått tilbakw i tid hadde jeg sagt til meg selv at godis og usunn mat ikke er verdt det.. Overhode ikke.. Tja, kanskje en og annen gangen, men ikke hver dag.. Slik det ble..

:/

Har du lyst å dele ketolyse dietten du går på?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

I 2002 fikk jeg lette revmatiske plager som jeg ville forsøke å fjerne ved å spise riktig mat. Jeg veide for mye men var i grei nok form. På den tiden kom den godeste Fedon Lindberg på banen med oppfordring om å spise mer grønnsaker og mindre brød. Jeg leste meg fram til av lav GI var gunstig med tanke på revmatisme og betendelser. Dermed forsøkte jeg en lavkarbovariant hvor jeg siktet mot lav GI (jevnt blodsukker) og riktig smøring i form av sunne oljer.

I løpet av de to første ukene var det slutt på Ibux. Mentalt var dette en opptur og jeg merket at kiloene rant av (fra 100kg til 75kg). Dette var en smule uventet siden jeg primært ikke satset på et massivt vekttap. At dette ble en "bivirkning" var likevel veldig motiverende. Jeg var lei av treningsstudio og treningen bestod derfor kun av en times rask gåtur i skogen hver eneste dag. Den laveste vekten likte jeg ikke men 5 kilo mer var greit.

Jeg fortsatte å spise mat med lite karbo men mye proteiner og moderat fett. Jeg styrte unna bacon og farlig fett. Lavkarbofolket spiste fete pølser og hva som helst bare det var lite karbo. Det gjorde ikke jeg. Etter noen flyttet jeg for å studere ferdig i utlandet. Dermed ble det mer alkohol. Dette alene førte til at vekten gikk opp en tanke.

I dag er jeg midt mellom den tyngste og den letteste fasen. Jeg har snudd i tide og er på vei tilbake til den lette og sunne fasen. Heldigvis har jeg ikke merket noe til de revmatiske plagene som jeg hadde for 10 år siden. Kanskje jeg ikke blir like fresh som en 30-åring, men jeg skal bli en fresh 40-åring i løpet av året. Nå vet jeg hva som virker og hva jeg må gjøre. Jeg må følge et litt annet treningsprogram for å skåne nakken, men det funker likevel. Nå bryr jeg meg ikke om hva jeg veier eller skal veie. Målet er visuelt og bestemmes av speilbildet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når jeg var litt tung (100kg) så følte jeg selv at jeg så relativt greit ut på den vekten, men en dag jeg hadde skinna meg så skulle jeg se om jeg hadde fått tatt håret ordentlig i nakken. Idet jeg tok opp et håndspeil på badet da la jeg merke til at jeg hadde fått et par valker som gjemte seg på ryggen min :o Jævla luringer... Ryggvalker ville jeg ikke ha noe av, så jeg startet på diett og gikk ned til 84kg over 3mnd =) Et halvt år senere når jeg var vandt med den nye vekten ville jeg ha ordentlig pack til sommeren, så jeg gikk videre ned til 76kg.

Det er relativt enkelt å kvitte seg med fett, det er bare å spise mindre og sunnere, og evt være litt på farta hvis man har problemer med å holde seg unna mat.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

For min del var avslutningen av russetiden i 2004 på 95kg og 180cm vendepunktet.

Kunne ingenting om trening eller kosthold, men hev meg bare ut i det og endte etter en god stund på 69kg. Tynn...

Etter det bygde jeg meg sakte men sikkert opp til dagens vekt som er rundt 80kg + / -.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Noen ganger får man bare nok når man ser seg i speilet, spiser usunt og føler seg dårlig / tungpustet når man legger seg. Noen ganger har man ambisjoner om å bli den beste coachen i Norge, og virkelig brenner for trening.. da satser man alt! På 103-105kg så sa det iallefall "klikk" i hodet mitt, etter daglig sjokolade spising.. dårlig energi og når jeg så hvordan det påvirket de rundt meg så snudde jeg på flekken!

Periodisk faste, bio-rytme og en litt over gjennomsnittlig interesse for trening og kosthold utviklet seg gjennom prosessen!

Ain't nothin to it, but to do it. :) Det beste er måten man forstå vektnedgang på når man skal veilede andre, og ikke minst forståelsen og respekten man får for styrketrening som redskap for å endre livsstil!

316ufwm.jpgivwrdh.jpg

"Dat ass:cool:"

"zv9ztk.jpg

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...