Gå til innhold

For dere som har gått ned en del i vekt, hva var vendepunktet?


Anbefalte innlegg

Nå er jeg vel kanskje ikke helt å regne som voksen (sier vi) og ikke er jeg ferdig med å gå ned i vekt. Motivasjonen min var vel i utgangspunktet så som så. Det hører med at jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, blant annet var jeg feit, stygg, ekkel og kunne jo bare ta livet mitt med en gang, så slapp folk å være rundt meg. Jeg trodde på dem, selvfølgelig, hvem gjør ikke det etter 10 år med den dritten?

Så mitt slankeprosjekt startet jo allerede på barneskolen, i type 3 klasse. Var jeg feit? Absolutt ikke. Jeg begynte å legge på meg på slutten av ungdomsskolen, selv da var jeg heller ikke størst. Men i mine øyne var jeg stor som en elefant. Ser på bilder nå at jeg var jo helt teit som virkelig trodde på det de sa. Det gikk etterhvert over til isolasjon og redsel for å delta i alt som het aktivitet og sosiale ting og trøstespising deluxe. DA kom kiloene snikendes på. X antall sultekurer for å gå ned i vekt (dumskap) før jeg innså at det der var ikke å ta vare på kroppen, men å ødelegge den sakte, men sikkert.

Så, selv om jeg innså hvor feil jeg gjorde var det vanskelig å vite hvordan jeg skulle fikse problemet. Til slutt ble jeg bare så fryktelig lei av å veie for mye. Jeg gikk ned i vekt, men aner ikke hva som skjedde, for plutselig var det ut å kjøre igjen og la på meg stort sett alt jeg gikk ned (slanke seg opp i vekt gitt). NÅ når jeg har funnet ut at jeg faktisk ikke bare liker å trene, men elsker styrketrening har jeg fått det til. Jeg trives så uendelig mye bedre med meg selv! Gikk ned 7-8 kg på egenhånd før ting dabbet litt av..fått hjelp fra Robert og det funker:D. Raser ikke akkurat ned, men det er egentlig bare bra (så dyrt å kjøpe nye klær hele tiden:whistling::meh:)! Nå gjør jeg dette for min egen del og ikke slik som det var når jeg var 16-17 år; vise de som mobbet at jeg faktisk er bedre enn dem fikk meg til å tro jeg var.

Så vendepunktet mitt var kunnskap, motivasjon for trening, veiledning og at jeg innså hvor mye jeg skylder kroppen min å la den være frisk.

Hadde jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg gått tilbake og fortalt meg selv at jeg er verd det og at det jeg fikk høre om meg selv var bare ondskap.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 240
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jeg, for min del, hadde en såpass tåpelig tilnærming til problemet at jeg ventet egentlig bare på å finne den perfekte metoden å gå ned i vekt på. Jeg har aldri vært i tvil om at det finnes mange veie

Det konstante ubehaget man hadde når man skulle skifte i en garderobe. Alle de tusen tingene man gjorde for å skjule fedmen ( presse skuldrene fram for at jumpern skulle skjule bitch tittsene, pute

Nå er ikke jeg voksen og det gjenspeiles vel i motivasjonen min: Jeg skulle hevne meg på en gutt. Det funket faktisk, men da var ikke jeg interessert lenger. Mission completed.

Postede bilder

Vendepunktet var når jeg på 63 kilo fordelt på 167 cm ble kalt tjukk av mamma. Og typen hennes. Skikkelig ukult, men er nå på god vei mot det bedre. Vekta er nede på 54, og planen er å bygge litt muskler!

Seriøst? 63 kg på 167 cm er da ikke for mye? Nå er jeg lite fan av BMI, det forteller jo svært lite egentlig, men bare for å dra den inn så tilsvarer de tallene der normalvektig..med 54 kg er du derimot å regne som undervektig. Ikke at det nødvendigvis stemmer, men å kalle noen med 63 kg og en høyde på 167 for tjukk er virkelig lavmål. Du lever virkelig ikke opp til nicket ditt, for tjukk kan du aldri ha vært.:thumbsup:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Vendepunktet var når jeg på 63 kilo fordelt på 167 cm ble kalt tjukk av mamma. Og typen hennes. Skikkelig ukult, men er nå på god vei mot det bedre. Vekta er nede på 54, og planen er å bygge litt muskler!

Jeg håper virkelig du har trykket på feil tast, her? 63 kg mot 167 cm? Jeg er 158 cm, og veier nesten 60 kg. Og jeg er IKKE feit. Så klart; muskler veier mer enn fett, men direkte tjukk tviler jeg på at du var :/

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg, som mange andre, går å på lavkarbo, ekstrem lavkarbokuren Ketolyse..

Har nå på 15 uker gått ned 16 kg..

Vet at lavakrbo ikke er noe særlig over tid, men skal gå mer og mer tilbake til vanlig mat (over tid, selvfølgelig).. Dette er bare for å få en kickstart.. Og det virker..

Er så giiira, og blitt kjempeglad i trening... Heldigvis... Er så godt å kjøre seg helt ut...

Hadde jeg kunne gått tilbakw i tid hadde jeg sagt til meg selv at godis og usunn mat ikke er verdt det.. Overhode ikke.. Tja, kanskje en og annen gangen, men ikke hver dag.. Slik det ble..

:/

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kjeden av hendelser om førte til vendepunktet:

* å se tre tall på vekta, husker jeg ble kvalm og uvell..

* å jobbe på en "stor mote"-butikk og få høre av kundene at "endelig noen som jobber her og passer i klærne (str. 42-56)"

* å bli singel og flytte alene inn i et kollektiv i en ny by

* å scanne alle rom og konkludere med at jeg i 90% av tilfellene er den feiteste i rommet

..det var sikkert flere også, jeg husker ikke alt. Men har igrunn prøvd det meste av pulverkurer og GR, og annet tull, uten resultater

Jeg er fortsatt ikke ferdig da. Gikk ned 12 kg ved hjelp av lavkarbo, og har fortsatt mange kilo igjen hvis jeg skal bli "normalvektig". Håper å finne resten av motivasjonen her inne ;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg, som mange andre, går å på lavkarbo, ekstrem lavkarbokuren Ketolyse..

Har nå på 15 uker gått ned 16 kg..

Vet at lavakrbo ikke er noe særlig over tid, men skal gå mer og mer tilbake til vanlig mat (over tid, selvfølgelig).. Dette er bare for å få en kickstart.. Og det virker..

Er så giiira, og blitt kjempeglad i trening... Heldigvis... Er så godt å kjøre seg helt ut...

Hadde jeg kunne gått tilbakw i tid hadde jeg sagt til meg selv at godis og usunn mat ikke er verdt det.. Overhode ikke.. Tja, kanskje en og annen gangen, men ikke hver dag.. Slik det ble..

:/

De fleste som følger lavkarbo mener jo at lavkarbo er tingen, men at man legger seg på et mer moderat nivå enn å leve ketogent resten av sitt liv. Å kjøre lavkarbo som en midlertidig diett er likens som alt annet midlertidig vi gjør: du går tilbake til start. Men regner nesten med at du vet dette - jeg bare lurer :p:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har vært chubby siden barneskolen, og alltid hatet det intenst! Vendepunktet kom for tre år siden, hvor jeg rett og slett bare tenkte at nå gidder jeg faen ikke gå rundt å likne en marsipangris lenger. Jeg gikk på en lavkarbo-kur, begynte å trene og gikk ned 15 kg på tre mnd, og har mot alle odds holdt en stabil vekt på mellom 57 og 60 kg siden da. Kan ikke lyve å si at det har vært lett å holde vekten, etter vektttapet har jeg overhodet ikke hatt ett avslappet og normalt forhold til kosthold og trening, men det begynner sakte men sikkert å komme seg. Det er fint og flott å gå ned i vekt, men jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har slitt ganske mye psykisk grunnet frykten for å gå opp igjen.....

Lenke til innlegg
Del på andre sider
De fleste som følger lavkarbo mener jo at lavkarbo er tingen, men at man legger seg på et mer moderat nivå enn å leve ketogent resten av sitt liv. Å kjøre lavkarbo som en midlertidig diett er likens som alt annet midlertidig vi gjør: du går tilbake til start. Men regner nesten med at du vet dette - jeg bare lurer :p:)

Slapp av du, jeg klarer å finne min egen måte å leve på, jeg...

Driter igrunn i hva andre sier..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 3 uker senere...

Dårlig form og slapp, fortsatt en del og ta av dog.

Men i allefall

Ifra 116ca - 97ca

Har merket god forskjell på visse ting, nå er det bare å fortsette med styrketreningen jeg begynte med for års tid siden og skjerpe meg og begynne å logge og holde på slikt som før når det gjelder kosthold.

Vendepunktet var rett å slett at selvtilliten eksisterte ikke mye lengre. Har dog gått litt opp og ned i løpet av 1-2 år, er i løpet av denne tiden jeg har gått ned fra 116kg til 97kg. Har også til perioder holdt vekta og ikke gjort noe spesielt. Merket også at etter jeg fikk lappen gikk vekta litt opp, men er det rart med nattspising (kebab) og mer latskap (bil). Uansett var vel egentlig vendepunktet "fortsette med dette, eller gjøre noe med meg selv"? Kan også nevne et par stikkord

1 videregående: masse spilling, alt stipendpenger til butikken HVER dag. Regner med at på det meste har jeg vært oppe i 120, nå har jeg også begynt å gå en god del til jobben istedenfor å kjøre og det føles godt :) :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Som de fleste sikkert har forstått ønsker vi å gjøre det enklest mulig for folk å ta kontroll over kropp og helse, så da lurer jeg på...

For dere som som har gått ned endel kg i voksen alder, hva gjorde at dere faktisk fikk kontroll over vekta? Motivasjon, informasjon, etc

Og eventuelt, hva ville dere sagt til dere selv om dere fikk hoppe tilbake i tid?

Frykten for livsstilsrelaterte sykdommer, spesielt barnløshet, diabetes og tidlig død.

Om jeg fikk hoppe tilbake i tid med det jeg vet nå så hadde jeg gått ned lenge før det ble megaekstremt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ja, jeg vil også legge til at grunnen til at jeg lyktes er fordi jeg selv bestemte meg for å gjøre det. Det nytter ikke at alle andre forteller noen at de må slanke seg etc, for i verste fall blir det en byrde som gjør at vedkommende spiser mer, eller så kan det i beste fall blir en sånn "må vel prøve da"-greie, og det funker ikke.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Ja, jeg vil også legge til at grunnen til at jeg lyktes er fordi jeg selv bestemte meg for å gjøre det. Det nytter ikke at alle andre forteller noen at de må slanke seg etc, for i verste fall blir det en byrde som gjør at vedkommende spiser mer, eller så kan det i beste fall blir en sånn "må vel prøve da"-greie, og det funker ikke.

Jeg synes det der er en litt vanskelig situasjon; på den ene siden er å såre noe det siste jeg vil, men samtidig vet jeg at man gjør folk en utrolig bjørnetjeneste ved å hele tiden late som de ikke gjør noe galt og lage unnskyldninger for dem.

Selv har jeg en mor som alltid er støttende og knapt nok kan si et eneste negativt ord om meg. Etter hvert som årene har gått har jeg funnet ut at dette ikke er på grunn av at jeg er helt perfekt, desverre. Hun har aldri stillet store krav til meg, og det har blitt en hvilepute for min del. Greit nok, jeg har jo alltid prøvd å gjøre mitt beste, men tror nok det har hindret meg fra å yte mitt ytterste i forskjellige situasjoner, som f eks ved slanking. Jeg har jo alltid fått beskjed om at jeg har "tung benbygning" og "lav forbrenning". Hadde det ikke vært for at jeg begynte å interessere meg for trening så hadde jeg nok trodd det fortsatt.

Jeg vil si at det å være overvektig mot sin egen vilje er noe som kan ødelegger personer, i større eller mindre grad. I mange situasjoner føler man seg ukomfortabel i sin egen kropp, mens i andre tilfeller merker man at det påvirker hvordan man blir behandlet. Er dette egentlig ikke en situasjon man bør skåne barna sine for å oppleve?

Man kan da spørre seg, hva er best? Skal man vente til personen innser det selv, noe som som regel vil være når det går for langt, altså litt for sent. Eller skal man være litt hard i et øyeblikk for å få de til å innse virkeligheten? I forhold til hva jeg har opplevd så synes jeg det beste er å alltid være støttende, men aldri lyve og jatte med andre personer bare for å si det de egentlig vil høre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg synes det der er en litt vanskelig situasjon; på den ene siden er å såre noe det siste jeg vil, men samtidig vet jeg at man gjør folk en utrolig bjørnetjeneste ved å hele tiden late som de ikke gjør noe galt og lage unnskyldninger for dem.

Selv har jeg en mor som alltid er støttende og knapt nok kan si et eneste negativt ord om meg. Etter hvert som årene har gått har jeg funnet ut at dette ikke er på grunn av at jeg er helt perfekt, desverre. Hun har aldri stillet store krav til meg, og det har blitt en hvilepute for min del. Greit nok, jeg har jo alltid prøvd å gjøre mitt beste, men tror nok det har hindret meg fra å yte mitt ytterste i forskjellige situasjoner, som f eks ved slanking. Jeg har jo alltid fått beskjed om at jeg har "tung benbygning" og "lav forbrenning". Hadde det ikke vært for at jeg begynte å interessere meg for trening så hadde jeg nok trodd det fortsatt.

Jeg vil si at det å være overvektig mot sin egen vilje er noe som kan ødelegger personer, i større eller mindre grad. I mange situasjoner føler man seg ukomfortabel i sin egen kropp, mens i andre tilfeller merker man at det påvirker hvordan man blir behandlet. Er dette egentlig ikke en situasjon man bør skåne barna sine for å oppleve?

Man kan da spørre seg, hva er best? Skal man vente til personen innser det selv, noe som som regel vil være når det går for langt, altså litt for sent. Eller skal man være litt hard i et øyeblikk for å få de til å innse virkeligheten? I forhold til hva jeg har opplevd så synes jeg det beste er å alltid være støttende, men aldri lyve og jatte med andre personer bare for å si det de egentlig vil høre.

Jeg fikk som nevnt høre av foreldrene mine at dette med vekta holdt på å komme litt ut av kontroll. Kjipt der og da, supertakknemmelig for det senere. Jeg vil si det er mye verre å innse det selv når det er litt for sent, for da blir det så voldsomt mye å ta tak i. Ville du foretrukket å slanke bort 10 eller 30 kg?

Jeg er helt enig med deg i at man skal støtte opp, men aldri lyve for at de skal føle seg bedre.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har vært mer eller mindre aktiv hele livet, men allikevel alltid vært en av de største blant min omgangskrets.

Men tok meg desverre aldri tiden til å lese litteratur om hva som faktisk måtte til for å få til en livsstil endring,

ikke bare en hurtig vektnedgang hvor kiloene kom like fort tilbake som de forsvant.

Men etter diverse mindre suksessfulle forsøk, tok jeg til vettet og innså at skal man få et varig resultat,

så er det noe man forplikte seg til. For det tar tid å oppnå de resultatene man ønsker og det tar enda lenger tid å vedlikeholde og videreutvikle de. Og dermed startet prosessen med å finne en metode som gjorde at jeg oppnådde de resultatene jeg ønsket på en måte som jeg kunne leve med over lengre tid.

Så å tilegne seg kunnskap ble nøkkelen og putte teorien ut i praksis var det som ga resultatene.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg fikk som nevnt høre av foreldrene mine at dette med vekta holdt på å komme litt ut av kontroll. Kjipt der og da, supertakknemmelig for det senere. Jeg vil si det er mye verre å innse det selv når det er litt for sent, for da blir det så voldsomt mye å ta tak i. Ville du foretrukket å slanke bort 10 eller 30 kg?

Jeg er helt enig med deg i at man skal støtte opp, men aldri lyve for at de skal føle seg bedre.

Tror uansett det er vanskelig å si noe generelt om den type beskjeder. Vi er alle forskjellig, og det kan som noen sier bare gjøre vondt verre, spesielt om det er andre ting som ligger til grunn for vektoppgang.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tror uansett det er vanskelig å si noe generelt om den type beskjeder. Vi er alle forskjellig, og det kan som noen sier bare gjøre vondt verre, spesielt om det er andre ting som ligger til grunn for vektoppgang.

Hva ville du da sagt til en person som hadde andre ting som lå til grunn for vektoppgang? Ville du klart å se på at personen du brydde deg om fortsatte å ødelegge seg selv?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Hva ville du da sagt til en person som hadde andre ting som lå til grunn for vektoppgang? Ville du klart å se på at personen du brydde deg om fortsatte å ødelegge seg selv?

Det er jo en veeldig vanskelig ting dette her. Det er vanskelig å gi den beskjeden til noen og det er verre å bare stå på sidelinja og se at vedkommende spiser seg syk.

Hadde det vært noe annet enn feil kosthold og inaktivitet til vektoppgangen ville jeg støttet vedkommende i å finne ut hva som kan bli gjort og hvorfor det skjer. På en måte er det lettere hvis det er en fysisk årsak til vektoppgang og ikke bare feil kosthold/lite trening..

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...