Adeno

45 er jo lavt, ingen tvil om det. Selv er jeg dobbelt så gammel som deg, og har hvilepuls på ca 50. Jeg får kommentarer på helsekontroll om at det er lavt. Jeg har stilt samme spørsmål som deg; Er det farlig? Svaret er et tydelig nei. Men det følger ofte med litt "harde" hjerteslag, som innimellom kan oppleves som et lett ubehag.

Hvis jeg skulle uttalt meg, så ville jeg vært mer forsiktig enn Apothic, og heller sagt; Det er høyst usannsynlig at rene utøvere har noen som helst mulighet til å hevde seg i toppen i bodybuilding. Med rene mener jeg ikke utøvere som tester negativt, men utøvere som faktisk også er og har vært HELT rene. Det du sier om lokale bro's som går på AAS i lang tid uten å bli særlig store, det er som regel disse som tror og håper at alt som skal til er AAS. (Var nettopp en sak i VG om en som hadde gått på steroider i 10 år, ledsaget av et bilde av når han var på sitt "største" ...hjelpes, hadde jeg sett slik ut etter 10 år på juice, så hadde jeg ikke turt å stå frem). De som faktisk blir imponerende digre, det er disse som er ekstremt dedikerte både innen kosthold og trening, og som i tillegg bruker AAS. Ja, noen er genetisk heldige og kan bygge imponerende mye muskler uten aas/sarm/peptider, men gi den samme personen tilgang til ulovlig medisinering, så vil det naturlig nok være mulig å bygge mye mer. Personlig mener jeg at det største problemet med doping er spredningen og bruken i ungdomsmiljøer. For min del driter jeg i om konkurrerende utøvere bruker det, men det blir problematisk når ungdommer tror at doping er en nokså ufarlig "quick-fix". Når man leser spørsmålene unge brukere stiller på lukkede forum for denslags miljøer, og ser hvor ukritiske og uvitende disse ungdommene er, så blir jeg faktisk overrasket over at det ikke går til helvete med flere av dem enn det som er tilfellet... Når du ser brukere av heftige stoffer som uttrykker at det de bekymrer seg mest over, er hvordan de kan motta pakken uten at mor oppdager det ...eller tips til hvordan de kan oppbevare stoffer som må lagres kaldt, uten at mamma eller pappa finner det i frys/kjøleskap Men slett ikke alt er like fornuftig fra lovgiver heller; Hvordan forklares eksempelvis at det relativt ufarlige "moderhormonet" testosteron er sett på som ordentlig FYFY, mens langt farligere og dødelige peptid-hormon (som ikke engang kan avsløres ved testing) ikke har fokus overhodet?

For de som ikke har sett den interessante, og i mine øyne balanserte, dokumentaren "Bigger Stronger Faster", så ligger denne fritt på VGTV, anbefales. Fra 2008, men er vel ikke mindre aktuell i dag. Det er "opplest og vedtatt" at en har vært, og er, nødt til å dope seg for å kunne hevde seg i bodybuilding. All ære for at de prøver å gjøre noe med dopingproblemene, men hvor effektivt vil det være? Skal en lykkes, så må det også kontrolleres rimelig intensivt utenom konkurranser. Jeg antar at veldig mange av oss kjenner til studioer hvor doping er en akseptert del av "opplegget"? Er det kun i Norge det satses på antidoping? Så lenge internasjonale stevner "tillater" det, med utøvere i en HELT annen divisjon som resultat, hvor realistisk er det at utøvere i Norge skal overbevises av argumentene om antidoping? Penger har stor makt, og pengene ligger i at sporten fenger interesse, at den begeistrer. Skaper ikke-dopede "småtasser" nok begeistring til at det genererer interesse og penger? Er forbund, arrangører, utøvere og publikum EGENTLIG interessert i at doping forsvinner? Man forsøkte å innføre dopingkontroller på slutten av 80-tallet, men det ble rimelig mislykket. Jeg er ikke spesielt sterk i troen på at en vil lykkes denne gangen heller... Om dopingkontroller er kommet for å bli innen bodybuilding, så tror jeg at forskjellen vil bli at en blir mye mer opptatt av sporingstider og metoder for å dope seg smartere, ikke at doping vil forsvinne.

Det FrkHoel sier ...eller evt x-size. Det er nok viktig å tilpasse treningsmengden i forhold til både egen kropp (treningserfaring) og hva som er realistisk treningsmengde over tid. Selv opplever jeg at redusert treningsmengde og bytte til x-size (4 dager i uka @1,5 time) gir bedre utbytte enn det jeg drev med tidligere (RYP 5 dager i uka @1,5 time). Uten å være voldsomt erfaren, så tror jeg likevel jeg tør mene at du gaper over for mye med det programmet ditt og antall treningsdager. Jeg opplever x-size som et veldig balansert program hvor øvelser utfyller hverandre godt, og det har god balanse mellom tunge flerleddsøvelser og isolasonsøvelser.

En slik reduksjon i langtidsmålingen har hun god grunn til å være stolt over. Da har dere tatt tak i problemet Når det gjelder ernæringsfysiolog, så tror jeg det er vanlig at endokrinologisk avdeling på sykehuset dere er tilknyttet har ernæringsfysiolog med spesiell kunnskap om diabetes. Det er ihvertfall verdt å sjekke opp. Edit: Jeg er ingen lavkarbo-fantast, på ingen måte. Karbo er essensielt også i mitt kosthold, men som diabetiker så er kontrollert karboinntak ekstra viktig. Alle type1-diabetikere går i dag på "multiinjeksjonsregime", dvs sprøyte til stort sett hvert måltid. Det gir rom for økt karbo-inntak, og rom for økt insulinresistens. (I motsetning til de som tar sprøyte med langtidsvirkende insulin kun morgen og kveld, de har lite rom for variasjon i karbo-mengde i løpet av dagen, lavere "livskvalitet", men redusert sjanse for vektoppgang) Et redusert/begrenset/kontrollert karbo-inntak vil kreve mindre insulin, det vil på sikt bedre insulinfølsomhet, og lavere insulinmengde betyr mindre tilførsel av fettlagrende hormon. Det er ihvertfall det jeg har blitt fortalt av fagpersonell

Ikke meningen å skrive noen avhandling her ...men dette med å droppe insulin er en skummel utvikling som må tas på alvor. Som FrkHoel sier, underrapportering av matinntak er veldig vanlig. Ikke nødvendigvis fordi man bevisst underrapporterer, men fordi man ikke er klar over hva og hvor mye man spiser. Selv brukte jeg en periode en app for logging av alt inntak, og innimellom bruker jeg fortsatt appen for å kontrollere at jeg spiser det jeg tror jeg spiser med hensyn til kcal og fordeling protein/karbo/fett. Det er NYTTIG! Jeg bruker forresten Lifesum. Når det er sagt; Insulin er et fettlagrende hormon, og vekt er ofte utfordrende for en diabetiker. Man utvikler ofte lavere følsomhet for insulin, trenger mer insulin, går opp i vekt ...og trenger enda mer insulin. Det er en vond sirkel som for mange diabetikere er vanskelig å bryte. (Jeg har vært der selv, har hatt diabetes i snart 25 år) I tillegg er det utfordrende at dattera di vet at om hun ikke tar den insulinen hun trenger, så vil sukker skilles ut i urinen, og av mange ses dette på som en "snarvei" til vekttap. Du vet helt sikkert like godt som meg, at det er en ekstremt skadelig måte å slanke seg på ...utfordringen er at dattera di kan se på fordelene som større enn ulempene ("det er jo leeeenge til senkomplikasjonene slår inn" ..eller er det virkelig det)? Men dattera di har helt sikkert muligheten til å snakke med ernæringsfysiolog. Flinke utgaver av disse er til stor hjelp. Det er ingen enkle snarveier til målet ...fasiten er mindre kcal inn enn det som forbrennes. Men hun vil ha god effekt av å spise mat som krever lite insulin, og det er definitivt mulig å øke insulinfølsomheten gjennom permanent omlegging av kosthold. For 2 år siden brukte jeg gjennomsnittlig 100-110 iE insulin daglig ved normalt kosthold. Mye mer hvis det var selskap eller spesielle middagsretter som krevde mye insulin. Jeg spiste faktisk ganske sunt, bare litt for mye. Jeg veide da 122 kg. I dag bruker jeg 40-45 iE daglig, i slankeperioden var jeg nede i 20 iE daglig pga ekstremt lite mat, 5-900 kcal daglig (med veldig bra langtidsmålinger av BS). Jeg veier i dag 84 kg. Årsaken til reduksjon i insulinbruk er en kombinasjon av bedre kosthold, lavere vekt og ikke minst økt insulinfølsomhet. HbA1c var på siste måling 6,8, og har ikke vært så bra siden jeg fikk diabetes. Når det gjelder kcal inntak, så kan jeg kanskje nevne at mitt vedlikeholdsinntak, dva at jeg verken går opp eller ned i vekt, er ca 2.200 kcal daglig. Jeg er vel normalt aktiv for en kontorist å være, men trener rimelig tung styrketrening ca 6 timer i uka. Så at det for ei jente/dame på 65 kg er mulig å gå opp i vekt på 2000 kcal i uka, er nok ikke så unaturlig... Kort oppsummert er rådene mine: - Vei maten i en periode, logg matinntak og vær dønn ærlig. - Spis sunt, fokuser på å øke protein og redusere karbohydrater - Sørg for all del for god regulering av blodsukker - Reduser totalt matinntak til et reelt kcal-underskudd - Få evt hjelp av ernæringsfysiolog

Diabetes type 1, dvs insulinkrevende diabetes (ikke såkalt "aldersdiabetes"), vil enkelt kunne diagnostiseres med en ørliten bloddråpe (stikk i fingeren) og svaret er klart i løpet av få sekunder. Dersom man er på vei til å utvikle diabetes ved svekket insulinproduksjon (eller har type 2 diabetes), så måler man gjerne noe forhøyede blodsukkerverdier og det må testes videre, eksempelvis ved å utsette pasienten for sukkerbelastning (drikke en slags sukkerlake) for å se hvordan BS-verdien påvirkes av dette. Selv fikk jeg påvist diabetes tidlig i 20-årene. Jeg følte meg frisk og fin, bare veldig tørst og tisset ofte. 30 sek etter blodprøven fikk jeg svaret, og ble det rekvirert ambulanse og umiddelbar innleggelse på sykehus. Jeg fikk ikke engang dra hjem for å pakke klær eller toalettsaker (selv om jeg bor bare 3 min unna legesenteret) ...simpelthen fordi ubehandlet diabetes type 1 før eller siden vil ta livet av pasienten, garantert. Siden jeg hadde gått ned 7 kg uten noen god forklaring (dehydrering), og hadde temmelig høyt BS, så tok legen ingen sjanser. Plutselig følte jeg meg syk, der jeg ble plassert i sykebilen... Men det er liksom ikke noe å verken bekymre seg for eller vurdere; Drikker og tisser du unormalt mye, så får du deg en time hos fastlegen. Da er det å håpe at bekymringen for diabetes er uberettiget ...eller så finner legen noe galt, og du blir veldig fornøyd med at du ihvertfall gikk til legen :-) Det kan jo være noe helt annet også, men det rette stedet for diagnose er som regel legen. Her inne er vi mange "forståsegpåere" som med de beste intensjoner forsøker å hjelpe, men ikke er vi leger og ikke har vi det hele bildet ...så svarene er det de er; Velmente råd basert på varierende grad av kunnskap ;-)

En 35-åring kan definitivt bli fit uten bruk av steroider! Selv nærmer jeg meg 50, og har trenet rimelig godt i ca 2 år nå, og har opplevd betydelig fremgang, både mht styrke og muskelvolum. Men ja, det tar lengre tid og krever hardere innsats nå enn det gjorde når jeg var 20 år. Men det virker som om enkelte tror at steroider er en slags trylleformel som gjør at man knapt trenger å trene eller ha et fornuftig kosthold. Jeg har kjent og kjenner en del folk som bruker steroider, og felles for alle jeg kjenner/har kjent, er at de trener mer seriøst og mer/oftere enn alle andre, og dessuten har et "nazi-forhold" til korrekt ernæring. Det er jo ikke slik at de setter noen sprøyter i uka, og blir "buff-dudes" som ved et trylleslag... Hvis man tror at en steroidekur er veien til målet, så er jeg redd man blir forferdelig skuffet (Hørt uttrykket; "Opp som en hjort ...ned som en lort"? Det kan passe beskrivelsen av en steroidekur; Kjempekult når en er på kur, ikke fullt så digg etterpå når egenproduksjonen er elendig og det meste av gains forsvinner og humør og treningslyst er ræva). For en som ikke skal vinne en bodybuilding konkurranse, så er ulempene ved steroider større enn gevinsten, og mine tips for oss normale er derfor: - Nok og riktig sammensatt ernæring - Et godt treningsprogram med rigtig belastning og progresjon - Legge igjen egoet hjemme, og tenke utførelse og muskelkontakt heller enn å løfte mest mulig

Som andre påpeker; Unormal tørste og hyppig tissing er absolutt signaler som gjør at du bør ta en tur til legen og få målt blodsukkeret. Det var slik jeg oppdaget at jeg hadde diabetes. En dag telte jeg hvor mange ganger jeg tisset, og når jeg endte på 28 ganger i løpet av den dagen, så skjønte jeg at noe var feil. Jeg dro da til legen og fikk konstatert diabetes. Andre tegn kan være vekttap og slapphet.

Både lege og klinisk ernæringsfysiolog jeg har vært i kontakt med, sier at det ikke er tvil om at næringsopptak i tarmene endres som følge av kraftig kaloriunderskudd over tid, og at dette kommer i tillegg til endringer i næringsbehov forårsaket av endringer i kroppsstørrelse og -sammensetning. Uten at jeg kan vise til verifiserbar kilde (Jeg vet at det også finnes tilsvarende kildemateriale på "The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism", men jeg finner ikke artikkelen jeg leste for noen mnd siden), så kan jeg jo i grove trekk gjengi et interessant tilfelle fra ett av norges sentralsykehus vedrørende metabolsk tilpasning: En pasient med kreftsykdom måtte fjerne en betydelig del av tynntarmen. Dette er i prinsippet den samme endringen av fordøyelsessystemet som pasienter som gjennomgår gastric bypass utfører. (Nevner GB-pasienter siden de går på ekstrem lav-kcal over flere mnd). Men denne pasienten var ikke overvektig, og utfordringen ble at næringsopptaket ble for lavt etter operasjon, og til tross for nøye oppfølging og registrering av matinntak, så måtte vedkommende suppleres med intravenøs næring som permanent løsning. Over tid (jeg kan ikke gjengi tidsaspektet), så endret næringsopptaket seg, og man kunne faktisk stoppe sondeernæring etterhvert. Undersøkelser viste at pasienten med samme kroppssammensetning hadde økt næringsopptak, og det ble forklart med endringer i tarmtottene (flere/tettere/større). Det er mulig at dette er en av årsakene til at mange gastric bypass opererte får en veldig lav BMR, og at en stor del av dem faktisk går opp igjen i vekt på normalt/sunt kosthold? For en GB-operert kvinne med normal kroppsvekt og -sammensetning, er det vanlig at en må basere seg på et daglig energiinntak på 1200-1600 kcal for ikke å gå opp i vekt. Tilsvarende tall for menn er 1500-2000. (Forutsatt gjennomsnittlig høyde, normal kroppsvekt og normal fritidsaktivitet). Det MÅ da være ett eller annet disse sitt fordøyelsessystem har "gjort" som gjør at de kan/må klare seg med så lavt energiinntak?

Kroppsanalyse ...hva er det? Hvis det er en vekt som inkluderer måling av impedans mellom 4 punkter (begge fotblad og hender), så ville jeg ikke sett på det som noe annet enn en artig sak som kan gi en indikasjon på kroppssammensetning, det er absolutt ikke noen eksakt målemetode. Det er en mengde faktorer som spiller inn på analyseresultatet, og det er enkelt å påvirke dette selv. Ta utgangspunkt i kg målt på vekten og ditt eget speilbilde, så er svaret å finne der. Hvor fettet forsvinner har du ingen kontroll over likevel, du kan ikke styre trening mot fettforbrenning på ulike kroppsdeler uansett. Med hensyn til vektnedgang, så mener jeg at ca 3 kg på en mnd er et passe resultat for din del. Du er ikke så overvektig at du skal forvente 1,5-2kg i uka, men mellom 0,5-1 kg/uke i starten er både fornuftig og innen rekkevidde. Jeg hadde fokusert på å vedlikeholde og bevare mest mulig muskelmasse gjennom styrketrening, og lagt meg på det kaloriunderskuddet du har valgt. Personlig valgte jeg å ligge i litt større underskudd gjennom uka, for å ha "litt å gå på" til helgen, ettersom jeg tror det er viktig å unne seg muligheten til å skeie ut innimellom for ikke å miste motivasjonen over tid. Det aller viktigste er ikke hva du veier til sommeren, men at du innarbeider en livsstil du trives med og som lar deg beholde den ønskede vekten også etter sommeren og derfor er minst like fit til neste sommer

So far, so good! Jeg kan ikke si at jeg angrer på at valget av tatovør falt på Jannicke Wiese Hansen Er nok ferdig etter 2 nye dager i stolen, 1 dag for å tatovere ferdig innsiden, og 1 dag for å gå over og finpusse.

Jeg tviler på at jeg legger ut noe særlig på FB som folk har noen grunn til å dislike, men om jeg så gjorde, så ville det kanskje være bare fint om noen fortalte meg det? Men vi er forskjellige, og trolig ville jeg se annerledes på det om jeg var tenåring og litt "skjør" i forhold til dagens utgave av meg selv. Det eneste virkemiddelet jeg har for å indirekte fortelle noen at jeg er drittlei bilder/innlegg om et eller annet fullstendig uinteressant hverdagslig noe, er å la være å like det. Trolig er det ingen som legger merke til mine manglende likes, men det får nå være. Men slik vil jeg nok fortsette selv om vi fikk en dislike-knapp, for jeg har ikke behov for å fortelle at jeg eksempelvis ikke blir ekstatisk av middagstallerken med 90% brokkoli annenhver dag. Kanskje noen annen liker det, eller personen som legger ut liker å vise hvor fantastisk sunt han/hun spiser? Om noen vil bruke sinte-trynet for å diskreditere noe jeg har lagt ut, så ville det bry meg midt i rattata. Eller som ungene pleier å si; careface Hvis de nye like-systemet blir brukt slik det er tenkt, og det får en vel håpe og tro, så er det jo ofte slik at en kanskje ikke føler for å kommentere et innlegg, men langt fra sende en "liker" heller. En slags "medfølelses-trist" eller "jeg-blir-sint-på-dine-vegner-sinnatryne" har jeg derfor savnet innimellom...

Jeg for min del tenkte nylig at "dette skulle jeg gjort for lenge siden", nettopp fordi det oppleves som utrolig lite jobb å ha skjegg. Tidligere var det barbering minst 3-4 ganger i uka, nå bruker jeg bare maskin til å holde ret "rent" over overlinjen et par ganger i uka (dvs mindre enn ett minutt pr uke), og innimellom så trimmer jeg litt for å ha jevn lengde. Underlinjen har jeg nesten gitt opp, og har overlatt det til frisør et par ganger.

Jeg tar magnesium forebyggende. Tar 2-3 kapsler hver kveld, dvs 4-600 mg. For min del hjelper det utvilsomt.